By og natur hand i hand

By og natur hand i hand

Preservation Institute Blog

En interessant blog om byutvikling:
Preservation Institute Blog

Byen - en bruksanvisning

Suget mot byens m�teplasser - Kultur - Litteratur - Aftenposten.no

..En god anmeldelse av ei god bok.

Not in My Backyard?

NIMBY fra Montebello - Nye meninger

- eller en bekvem måte å kvele motstand på?

PS: siden jeg går skrivekurs har jeg ikke tid til å skrive selv (sic)

Tang mellom tæran

Mange vil gjerne se solnedgangen over havet fra egen platting

Jeg har vært på strandsoneseminar i Kristiansand- på Agder universitet. Et seminar med den noble ambisjon å være dialogbasert, for å utvikle praksis, teorier og modeller.
Det er ikke lite på én dag..

Jeg likte:

Kritisk rolleforståelse og "spillet" om strandsonen, presentert av tidligere assisterende fylkesmann Lars-Erik Lyngdal. Hvordan ethvert spillerom åpner for spill- og at absolutt nei til bygging fører til skitne triks.

Påpekningen av at norsk natur er mer "tam" enn "vill", ved forskningssjef Ann Norderhaug - at så å si alle åpne områder nedenfor tregrensa i norge er menneskeskapte ved hjelp av beite og slått. Og dermed at hva vi ikke gjør (lenger) i strandsonen påvirker landskapet vel så mye som hva vi gjør.

Etterlysningen av den opplyste estetikkdebatten, ved landskapsarkitekt Aase Hørsdal. Og kjepphesten hennes, terrengtilpasning, terrengtilpasning, terrengtilpasning.

Jeg savnet:

Mer om historien som ressurs og grunnlag for å skape samtidsbebyggelsen. Når arkitekt Stokkebostad ber oss spørre oss om "Hva vil folk si om 100 år" når vi skal bygge nytt, mener jeg vi bør spørre "Hva sier vi nå om det som er 100 år?"

Sørlandet - og alle deler av kysten - trenger å ta vare på sine kvaliteter.
Sørlandets byer og uthavner burde fortsatt "snakke sørlandsk". Og det betyr smått og tett, i bukter og viker, terrengtilpasset, - ikke 100 m unna stranden, og ikke på bortsprengte og planerte knauser.

På sørlandet som ellers kan vern som intensjon og premiss være en oppgave som er en spore til gode og inspirerte løsninger for det nye. Vern kan være utviklinggrepet som skal til for å ta vare på fellesskapets interesser.

Eller for å si det slik: Når du vil bygge, bør du begynne med å se etter kvalitetene du vil ta vare på. Det får du gode idéer av.

Bilde Wikimedia Commons, JSDO 1980

Diskusjon om det usynlige

"Hvorfor tar du ikke bilen?" sa Mannen.

Det hadde ikke engang streifet meg, og svaret hørtes nok ut som noe i retning av "fordi jeg ikke liker å kjøre i byen". Dette synes Mannen er ganske eksotisk, eller i alle fall upraktisk, når man likevel skal være barnevakt og ikke vet hvor sent det blir. Og jeg lærer jo aldri å like å kjøre i byen hvis jeg aldri gjør det? "So?" sa jeg.

OK, tonen var kanskje litt avvisende. I alle fall fant vi oss brått i en belivet og relativt langvarig diskusjon om bilbruk i by, vegprising, piggdekkavgift, avgifter i sin allminnelighet, med mer.
Inkludert de vanlige fallgrubene: Jeg, snurt, når han drar "moralismekortet" - " Nei, det er ikke straff for feil oppførsel, det er et forsøk på å innarbeide insitamenter i en ufullstendig økonomi!" Han, irritert, når jeg drar "kunnskapskortet": "Hva da, dette vil du ikke diskutere fordi du ikke kan det ut og inn? Sier du ikke da at jeg egentlig bør holde kjeft om bypolitikk?"

Jeg har vært på arkitekturdagen i dag, Man Made Tomorrow, hvor den røde tråden, holdt av John Thackara, var: Hvordan diskutere design av det usynlige? Postulatet her er at det at kostnadene med noe ikke synes, betyr ikke at de ikke betales - de betales av kloden, eller av de fattige.
Og hvis det er sant at 75% av jordens befolkning kanskje bor i byer i 2050, og kanskje 35% i en eller annen slum, blir det viktig å finne det språket, for vi trenger å snakke om løsninger.
Et forslag, fra London School of Economics- professor Richard Burdett, er å stille seg spørsmålet: Hva gjør en åtte år gammel gutt på lørdag klokka fire, i den byen du snakker om?

Eller, som i mitt tilfelle, barnevakten til en sju måneder gammel en.

Gudskjelov er Mannen en mann som skriver, og derfor opptatt av hvordan vi ordlegger oss. Man blir nødt til å presisere poenget. Og det er forsåvidt greit at en liberalist ikke ønsker å innføre negative insitamenter på folks handlinger. Det er også greit - om enn litt latterlig og fåfengt på det personlige plan - å ville være en del av løsningen, ikke av problemet. Men det er klart gamle, gode ideologiske valg kan komme til å møte en i døra når en først begynner å snakke om det: Å kjøre minst mulig i byen min har gjort at jeg ikke er særlig glad i eller flink til det.
En middelmådig bysjåfør, og en dårlig lukeparkerer. Og det er irriterende på en annen ideologisk skala, nemlig den feministiske. Typisk kvinnfolk, liksom.

Men jeg har nå sant å si ganske gode grunner til det.
Hvis mange nok kan gjøre det, og faktisk også gjør det, er det ikke engang spesielt latterlig.

Richard Florida påviser sammenheng mellom kunstnertetthet og regional velstand

Creative Class � Blog Archive � The Density of Artistic and Cultural Creatives - Creative Class

.. ikke fordi kunstnere har så høy lønn, men fordi de er indikatorer på mangfold og toleranse. Og det lønner seg.

Kulturarv :: Exit Veneziacharteret?

Kulturarv :: Exit Veneziacharteret?

Sensommersøndagsturalternativer

Jeg har ikke vært på sopptur, men jeg synes kantareller er vakre og gode.

Dette er årstida folk ikler seg enten turutstyr eller sykkelbukse og hjelm og stikker til skogs. For å plukke sopp, eller sykle Birken, eller whatever.

Vi har også nylig vært på tur i skogen - midt i Oslo- fra Maridalsvannet til Grünerløkka, langs Akerselva. Som i tillegg til å by på voksne trær og myk fjæring i ganglaget også byr på hundrevis av år med industrihistorie, og glimt av trivelig byliv - for eksempel et reklamestunt for fotoutstyr ved hjelp av å arrangere kappløp for svarte(!) badeender- eller en enkel rosevin på Blå som belønning for møre lår.

Denne søndagen har jeg benyttet anledningen mellom regnskurene til å legge turen nedom Bjørvika, hvor det var åpen dag i dag. De ulike utbyggerne åpner byggeplassene sine og gir folk anledning til å se byutviklinga i kortene på nært hold. Det er bryet verdt å ta turen, - ikke minst for å få en føling med hvor langt det faktisk er å gå, og dermed hvor stor denne nye bydelen faktisk blir. Og så kan man få med seg omvisningen i middelalderbyen, eller nikke til Anka når man går forbi hvis man (som meg) har hørt den før.

Sopp er godt, men de kan altså kjøpes på Stortorvet også.

Bilde: Wiukimedia Commons Rotehodet

Refleksjoner over en ruin

Nok et kapitel i føljetongen: Hvordan forholde seg til gammel stein?

Det har vært Øyafestival.

Jeg var der, ikke undercover som agent XO, men helt på egne vegne. Rockefoten har godt av å luftes litt i solskinn og/eller gjørme innimellom. Å hengi seg til festivalambiencen, slenge mellom ulike ting man liker, har hørt om eller er nysgjerrig på, eller slå seg ned i Camp Bente og nyte sola/banne over regnet sammen med venner.

Men i år var jeg glad for at agent XO var lagt igjen hjemme. Vaktene på festivalen, som ellers om årene har vært riktig nidkjære og sørget for at ingen har stått/sittet/gått på ruinene (andre enn dem selv) var i år særskilt slappe. Folk både satt, datt, spratt og danset i kongens borg og Mariakirken.

Det ER et dilemma, dette: Vi skal jo ikke gjemme og glemme heller, - alle som har hørt vår nye Riksantikvar om Bjørvika vet at den store synden skjedde da byen ble glemt og gjemt bort mellom - og under- jernbanespor og motorveger. All ære til Oslo kommune som tok grep og gjorde det unødvendig med tillatelse og nøkkel for å oppleve Oslos eldste fortid. Som lagde grønne arealer, stier og vannspeil som fysisk beskriver landskapet og havnivået i middelalderbyen. Som gjorde hele Øyafestivalen mulig.

Men derfra til å behandle ruinen som litt pittoreske danseplattformer en sommerkveld er det jo et visst spenn.

Jovisst handler det om følelser, om holdninger. I romantiske malerier figurerer ofte ruinen som et pittoresk og litt melankolsk element - fortidens vingeslag, historien som den krinolinepromenerende samtidens "backdrop". Det er ingen prinsippiell forskjell i holdningen mellom lutt og el-gitar, sånn sett .

Fortiden kommer aldri tilbake. En samtid som så på ruiner som praktiske steinbrudd har også vært, og hvem er vi som sier at de hadde feil holdning? Den var riktig nok - da- og har faktisk også skapt spennende historie gjennom det den gamle steinen ble brukt til.

Problemet nå er jo selvsagt mengden av oss, trykket vi øver, forbruket av historie som gjør den neste samtidens spenn i tolkningsrom fattigere. Nå er det ti tusen av oss, i boots og slagstøvler.

Agent XO noterer seg at noen må stramme opp disse vaktene, og tar kvelden.

Jeg derimot, strekker ut slagstøvlene foran meg i gresset og lar meg underholde av folk som skravler glad sammen mens den mest melankolske og introverte musikken drønner, folk som kanskje aldri har vært introverte i sitt liv? Hvordan skal de da forstå?

Og drømmer meg bort til nattseilas fra Jomfruland til Smøgen, månen, en horisont av hav, en himmel av stjerner - og reflekterer over hvordan skipperen hadde rett: Du vet virkelig ikke hva det er før du har vært der. Og tenker på hva musikklisten "Nattseilas" på Spotify burde inneholde. Noe fra side 2 på Timothys Monster. Det meste av "Wish you were here". Peter Gabriel... hmmm....

Foto: Wikimedia Commons Grzegorz Wysocki

Sardinia, sol og middelhav..

Damene har inntatt Alghero, eller rettere sagt en ferieleilighet, for litt seriøs R&R.
Byen er nå om dagen øyas "seaside resort", med drosjesjåfører som kan "litt norsk" og vel besøkt havn og strand av nordeuropeiske varmehungrige..

Byen har nå ifølge guideboka 41 000 innbyggere, ble i sin tid grunnlagt av arabere og i middelalderen kontrollert av catalanere. Bymurene er intakte, og sentrum autentisk - med gatenavn stadig både på catalansk og italiensk. Pussig nok helt forskjellige navn.
Under spansk herredømme sies det at all opprørsk urbefolkning ble forvist til øyas indre , og spanske kolonister oppfordret til å slå seg ned. Noe som gjør byen lett u-sardinisk også opprinnelig.

Sardinia virker særdeles spennende i seg selv - særlig er jeg nysgjerrig på Nuraghene, et fenomen som oppsto i Sardinias blomstrende og lett mystiske bronsealder - bygninger besnærende like middelalderborger, men bygd 1200 år FØR Kristus. Var de tempel, forsamlingshus, forsvarsverk, eller alt i ett? Perioden skal også være berømt for sine bronsefigurer av krigerske menn med sverd, dolker eller buer, og kvinner med amforaer eller små krigere i armene sine - alle med det samme utrykksløse ansiktet.

Vi skal være her ei uke til, og foreløpig er vi ikke rammet av noen stor utforsker eller virketrang- vi strekker oss til å skylle salt ut av håret, smøre antihistamin på stikkene, sørge for å ha isbiter nok, og fortelle hverandre at vi har fått farge. Rød er også en farge.

Kanskje nysgjerrigheta tar oss en dag. Og kanskje ikke..

Bilde: Wikimedia Commons, Stahlkocher

Sn�hetta redesigner Times Square / Bygg - Anlegg / InnoDesign - Hjem

Sn�hetta redesigner Times Square / Bygg - Anlegg / InnoDesign - Hjem

Aktenfor tvers

Betraktninger om fjordens gleder fra en sjøromantiker/ dekkshund under utdanning

Hadde noen påstått at ord som lens, fall og salingshorn var på vei inn i vokabularet mitt, - eller for den del at jeg faktisk kom til å forholde meg aktivt til dem - så sent som sist vinter, ville jeg muligens smilt litt skjevt og sagt lite.

Men nå kan man på en solfylt søndag altså skimte undertegnede midtfjords, iført sol og sommer og knyttende pålestikk med stadig økende ekspertise. Og nå skjønner jeg plutselig adskillig mer av båtfolkets superlative holdning til denslags.

Det er jo slik at de aller fleste byer har et elveutløp i hjertet av sin historie. Og det handler jo igjen om at det våte elementet var transportåren, både for folk og gods, i hovedtyngden av menneskets historie. Men da bilene tok over, var det som vi glemte sjøen i vår sjel. Vi syns den er fin å se på og å bade i, men vi trenger ikke å bevege oss utpå, hvis vi ikke aktivt går inn for det. Det går an å leve et fullverdig liv som landkrabbe, det er ikke det jeg sier.

Men da går vi altså glipp av noe.

Skipperen mener vi egentlig er vann- aper, med vårt spekklag og bakovervendende vrister, - at vi er lagd for å være i vannet. Meget mulig. I alle fall er det lett å tenke seg når man ligger i soldøsen og driver, i en båt som er stor nok til at man ikke trenger å legge igjen sjela på land.

Da blir byen en havn du kan besøke - eller la være.

Bilde: Wikimedia Commons, Tropenmann

Sommer. Metamorfose. Oslo

Sommeren er her: Oslo blir plutselig en fjordby

En dag i mai skjer det: De rådende makter skrur på den store bryteren, og det er sommer i Oslo.

Det er en helt magisk metamorfose. Allerede samme dag - selv om det var grått fra morgenen av - har folk sommerkjolen på og bare tær i sandalene. Og brune (!) legger under kortbuksene.

Den kalde, gretne, grå, tilknappete, bad-hair-bitchy byen blir et vagt - og lett urealistisk - minne. Plutselig er byen varm, smilende, raus, easygoing og hjertelig. Du vet slike mennesker som har overraskende, varme smil som gjør dem brått og uventet vakre? Oslo burde alltid smile..

Når sommeren kommer, kommer det også for en dag at Oslo faktisk er en fjordby. Om vinteren glemmer vi det, og isen legger seg både i sund og i sinn. Men så sn art sommeren er her, strømmer folk ned til havna og retter ryggen, og blikket mot horisonten. Båtene løsner fortøyningene og gir seg fjordglitteret i vold.

Det er som om hele Oslo utsondrer: Vi jobber for å ha smør til brødet. Men vi seiler for å leve.


Foto: Wikimedia Commons, Poecus

1. mai : Togavgang Yongstorget - Asylet

I serien bylivstradisjoner..

En av de mer tradisjonelle Oslo-tradisjoner jeg har, er det å høre tale på Yongstorget og gå i 1.-mai -toget.

De første årene denne tradisjonen ble etablert - for ca 20 år siden - var jeg forbløffet over i hvor stor grad toget ikke er et festtog, men et demonstrasjonstog, i denne byen. I mine tidligere byer, lenger nord i landet, var det å pynte seg på lik linje med på 17. mai riktig (og for noen av oss vel så viktig). Jeg pleier fortsatt å pynte meg litt. Tradisjon er tradisjon.

Ikke at tradisjoner ikke kan utvikle seg.. etter noen år har vi blitt en gjeng som møtes på Yongstorget på festdagen. De personlige tradisjonene avviker noe: Noen mener det viktigste er å høre hovedtalen (evt lett uærbødig), andre mener toget er viktigst. Noen pynter seg med dressjakke, noen tar'n helt ut med dress og slips. Noen bærer faner. Stadig større avkom presenteres.

Som regel forløper det ca slik: Etter ærbødig (eller uærbødig) lytting til hovedtalere, går hver og en av oss i sin foretrukne seksjon i toget. En egen gruppe går som regel i samlet seksjon direkte til Asylet på Grønland, som er populært på denne dagen, særlig hvis det er sol. Man argumenterer med at man tar av plass til de sårføtte demonstranter. (mhm.)

Asylet er et hus med mangfoldige tradisjoner som det er. I dag bydelshus og en helt grei pub, med en bakgård som egner seg svært godt til et glass med gyllent i på en vårdag. Bygd i 1730 som kjøpmannsgård, også brukt som barneasyl, sykehus, gamlehjem, tinghus og bank. Fredet i 1967, og fortsatt i full vigør.

Her samles man altså etter toget og nyter vårsola, hvis den velger dagen, og et glass eller fem. Samtalen glir lett over de fleste tenkelige tema i tiden. Fra: Balanse mellom vern og bruk, til korrelasjoner mellom Knausgård og Eia- ja, kunsten skal provosere. Men er det riktig å slippe unna bare med å være kul? Til: Er det patetisk å tatovere seg etter førti? Man kan registrere et økende antall nei på det siste.. Og så videre.

Så løser det seg opp etter som avtaler, tog og barn vil det, og den harde kjerne sitter igjen til det blir for kaldt å sitte.

Og så er våren her.

Foto: Mitt eget, 1. mai 2009.

Rock forever

Observasjoner fra en bussholdeplass

Undertegnede på bussholdeplassen en vakker vårkveld i uka, med smil om munn. Det tropper opp en gjeng ca tjueåringer, i vel så godt humør. Var dette rette bussen til Telenor arena?
Med et lite stikk av misunnelse innså jeg at disse skulle på Metallica-konsert. En begivenhet jeg også svært gjerne hadde byttet gymbag og handlepose i etpar muntre venner for å delta på. Det rykket rett og slett litt i rockefoten.

Gutta sto og dilla og tullprata som venner gjør når de venter og er litt oppspilte. Da temaet "er dette den rette bussen" omsider var uttømt, gikk de videre til frisyre, klær, venner.
En av gutta la armen om skuldra på en av de andre, og forhørte seg om visse (uvanlige, men etter mitt skjønn ikke direkte sjokkerende) seksuelle preferanser hos en pike som tydeligvis var en felles bekjent. "ÆÆÆÆSJ!" sa Romeo. "Nei, ikke meg heller, " sa Mercutio. "Men hun liker det visst". "Kan vi snakke om noe annet!!!?" sa Romeo.

Undertegnede var på dette tidspunkt godt fornøyd med å ha holdt maska noenlunde i "mildt underholdt"-land, og dessuten gudskjelov totalt oversett av Metallica-fansen. Men verre skulle det bli.

Litt lenger bort i køen sto en krøllhåret liten engel som hadde latt seg inspirere av solskinnet til å framsette visse forhåpninger i kravs form til sin mor. "Jeg vil ha is", sa han. "Jeg vil ha is jeg vil ha is jegvilhaisjegvilhaisjegvilhais" etc. Barnet hadde høy og klar røst, og fanget oppmerksomheten til de muntre kumpaner. De var enig om at de også ville ha is. Kanskje vi skal spørre henne? sa de til hverandre. Og stemte i: "Jeg vil også ha is!" "Jeg vil ha is!" "Vi vil ha iiiis"!

Barnet ble som rimelig kan være temmelig brydd, og gjemte blussende kinn i sin mors fang. En av gutta sa "Men han er nå knus søt da", - og en av de andre sa "Jah, jeg savner barnehagen"..

Nå var det definitivt ikke snakk om å holde maska lenger.
Resten av de ventende på bussen var også ganske høylytt muntre nå.

Senere i uka fikk jeg vite hvorfor vår sjefsjurist ikke hadde vært med på jobbmiddag.

Han var også på Metallica-konsert, med sine barn.
Det er en vakker verden..

Bilde: Wicimedia commons

Byutvikling: Høyt eller lavt? Alt er relativt..

Byutvikling dreier seg ikke om høyt eller lavt, stygt eller pent.

Det dreier seg om mye mer: For eksempel gode trafikkløsninger, forurensning, støy og lokalklima, solforhold og boforhold, næringskonjunkturer, eiendomsstrukturer, drivkrefter og mote.

Opp gjennom tidene har bærende prinsipper vært så forskjellige. Forsvar: Christian IV la byen under Akershus først og fremst fordi den da ville være lettere å forsvare. Brannvern: Cicignons byplan i Trondheim la brutalt brede gater i middelalderbyen for å hindre spredning av brann. Helse: Tette, lave, og forslummede trehusbebyggelser ble revet til fordel for høye, sunne blokker som slapp rikelig med sol til og ga plass til gode, grønne uterom.

Ulike ideologier spiller inn i byutviklingen. Fascismen hadde sin, sosialdemokratiet sin. Boligandel, variasjonen i størrelser på boligene, gang-og sykkelveger, kontakten med sjø og elv, utforming av arealene uten bygninger såvel som arealene med, tilgjengelighet, trafikkbegrensning og forholdene for barn og unge er ting som nå er viktige. Også ting man vanligvis ikke tenker på som avgjørende, kan plutselig bli det: En festival. En husokkupasjon. En blåfarge.

Høyde er bare en måte å forme et byggverk på, og høyde er også i bygningsverdenen en status. Høye bygninger var i sin tid kirkespir - høyere enn kirken bygde bare den som var henfallen til dødssynden arroganse, I følge kirken. Herskere bygde høye tårn og festninger- for fra høye tårn ser man langt, og fra en elevert posisjon behersker man terrenget. Ingeniører bygger gjerne høyt for å se hvor høyt det kan bli- jf Burj Khalifa - når de får noen som tenker stort på den måten til å finansiere seg. En eiendomsaktør som for eksempel en hotelleier bygger gjerne høyt og prominent, for det er effektiv bruk av tomta og gratis reklame i ett. I én by er åtte etasjer høyt, i en annen trenger du tretti før folk snakker om høyhus. Det kommer an på hva som er der fra før.

Noen synes høyhus er spennende, spenstig, miljøvennlig, effektivt, vakkert. Andre syns det er brautende, stygt og i veien. Det er smak og behag, ikke byutvikling.

Det som er poenget i enhver vellykket byutvikling er evnen til å se langt fram i tid og forestille seg hvordan det bør bli.

Da er det en god ide også å kunne se langt tilbake i tid og se hva historia kan by på av perspektiver.

Bildet er fra wikimedia Commons: The Notable High Buildings of the World 1896
From Rand, McNally & Co.'s Universal Atlas of The World. Edition 1896

Stompen Bar, kaffe og bleieskift

Den skal tidlig krøkes som god kafégjenger skal bli

Som følgere av denne bloggen kan ha fått med seg, er jeg en ivrig lørdagskafélunsj- tilhenger. For meg er dette en del av bylivet: Filosofering eller generell slarving med venner, lesing av aviser, refleksjon, en god kopp kaffe eller et glass vin, ambience.

En del av bylivets gleder og en kilde til inspirasjon på mange sett og vis.

Nå er jeg tante til en snart sju uker gammel gutt, som var på sin første kafétur her på lørdag. Nye dimensjoner ved kafétilværelsen - og livet- åpenbarer seg. Er det plass til barnevogna? Virker denne saken som skal varme opp melka? Vil du holde ham litt? Oops.. bra den genseren kan vaskes.. Om kort tid kan vi regne med å kopiere denne spesielle framoverbøyde løpestilen til voksne med barn på kafé.. etter en utrolig rask rolling som er på vei dit han definitivt IKKE skal.

Farmorazzi blitser, vi vitser.

Kontinuiteten er sikret, og alt er vel.


Bilde: Magnus Manske, Wicimedia Commons

Hvorfor det ikke fins skrivesperre

Eller: Hvorfor det er bra for kreativiteten med et stort nettverk

Ei journalistvenninne driver av og til skrivekurs. Hun fortalte meg om sammenhengen mellom ferdigheter og utfordringer, slik som det er beskrevet av Mihaly Csikzentmihalyi.

Her er forklaring på hvorfor flinke folk kan kjede seg (de har eller tar seg for få utfordringer), og hvorfor det ikke finnes skrivesperre, ifølge Nina.

Her er også grunnen til at å ha et bredt nettverk, og å være åpen og nysgjerrig er bra for kreativiteten.

Figur: Wikimedia Commons Oliverbeatson

Musikken, Byen. Livet.

Si meg hva du velger å høre, og jeg skal si deg hvem du velger å være

Et av kriteriene på en storby er for meg mangfoldet i konsertutvalg.

Som litt over middels musikkinteressert, er jeg med på diverse facebooklister over konserter, - en som heter konserter i Oslo, og et par som handler om konserter og andre evenementer på bestemte steder i Oslo. Disse har jeg valgt ut fra et ønske om å lettvint kunne følge litt med og kanskje fange opp musikk jeg kunne tenke meg å få med meg, når det nå skulle finne på å lande i vår tross alt relativt lille og provinsielle hovedstad.

Provinsialiteten ble kastet i grell relieff da det ryktes at Tom Waits hadde ytret ønske om å ha en konsert i vår nye Opera, men var blitt avvist. Mine enda mer over middels musikkinteresserte venner rev seg i håret og gremmet seg. For Tom Waits kommer jo ALDRI til Oslo!

Jeg tenkte jeg skulle undersøke kriteriet mitt litt nærmere, og gikk på nettet for å se om det gikk an å få en oversikt over hva slags og hvor mange konserter Oslo byr på ei tilfeldig uke i mars.
Men det lar seg ganske enkelt ikke gjøre. Stedet konsertoversikt. no, som sier det gir full oversikt, begrenser seg til 16 forskjellige scener, hvorav tre stadioner, og ikke for eksempel Konserthuset eller Operaen, eller steder som Elm Street, Mono eller Parkteatret på Grünerløkka. Selvsagt kommer jeg langt med de 16, og selvsagt er det vanskelig å dekke alt av det som foregår ute på barer med scener etc.

Poenget er at enhver oversikt man får er eklektisk. Men det er jo nettopp poenget: Valget av musikk, valget av steder å gå er også en måte byboeren kreerer seg selv på. Det strekker seg helt inn i valget av kafeer og puber - kanskje er det vel så mye lydkulissen som er viktig, som designen for øvrig. Hvorfor skulle ellers noen av mine favorittsteder i sentrum bli ubeboelige etter et visst klokkeslett, når musikklista skifter og champagnetørste ungdommer inntar plassene?

For min del er ofte valget av konserter eller steder å gå basert på hva folk jeg kjenner har tipset om eller invitert på. Og slik er det vel for de aller fleste: Valget av rett sted handler om å kjenne rett folk.

Så konklusjonen er vel: Jeg lever (muligens) i en storby når det gjelder utvalg. Men jeg lever i en landsby når det gjelder valg.

Bilde: Wikimedia Commons, Jr247. Tysk metal et sted i Øst-Berlin. Skulle ikke forundre meg om konklusjonen gjelder der også.

Krasjkurs i skuldersenking

Som mange hovedstadsbeboere har jeg mitt daglige virke i det statlige byråkratiet.

Det trenger slett ikke være så tørt og kjedelig som det kan høres ut.

Jeg holder hus i et direktorat som tradisjonelt har vært omfattet med "stor velvilje, men liten interesse" fra politisk hold- for å sitere vår tidligere assisterende direktør.
Det kan oversettes til en opplevelse av mer enn nok å gjøre, og for få folk og penger til å gjøre det.

Nå er interessen bratt stigende. Stadig fler ønsker svar på stadig mer, og det er faglig tilfredsstillende, men også krevende, - delvis fordi ressursene ikke blir annerledes over natta, men også fordi det krever nye måter å jobbe på. Gøy? Definitivt. Inspirerende? Gjett da! Slitsomt? Ja.

Jeg fant meg selv hjertesukkende ved lunsjbordet her en dag: Kanskje man skulle tatt patent på noen skuldersenkere? Jeg og en kollega begynte å drodle fram noe som kanskje svakt kunne minne om bukseseler med alarmknapp og blinkende lys når skuldrene gled over det kritiske punktet.

En annen kollega kom med de forløsende ord. Det dreier seg jo faktisk om å godta at livet er slik.

Og det der har jeg altså tenkt litt på, og kommet fram til følgende lille krasjkurs i skuldersenking (bør tas før krasjet):

* Faglighet utøves ad hoc. Som min gamle professor på NTH sa, du utdanner deg ikke til noe, du bare utdanner deg. Man må koble kunnskap og situasjon løpende. Et møte, en befaring, et foredrag? Yes! Fagutvikling! Slik lærer man stadig noe nytt.

* Trenger vi å bringe faget videre? Ikke vent på at noen skal sette av ressursene til et større utviklingsprosjekt. Begynn med et stunt. Fortsett med prøving og feiling. Få med deg folk. Plutselig en dag er du og prosjektet ditt på statsbudsjettet.

* Pepres hverdagen av spørsmål fra alle kanter? Får du ikke gjort det du hadde tenkt fordi det ene møtet tar det andre? Tenk om igjen. Det er dette som er arbeidsdagens rammer for de fleste. Ta det som det kommer. Se på hvert spørsmål som en anledning til å bidra til større innsikt og forståelse. Ta hvert møte som en utfordring til å sørge for en klarere intensjon og fornuftige valg av handlinger. Slik blir møter viktige arbeidsgrupper, ikke tidstyver.

* Bygg opp om god stemning. At glade og avslappede mennesker er mer kreative er et vel dokumentert faktum. Er ikke du en humorist, le av de som er det. Vær oppmerksom på folk, se hvordan de har det, pepp dem opp!

* Pustebesvær? Sett deg ned og pust dypt ti ganger! Eller ta en tur rundt kvartalet. Løft en stol over hodet før du tar den vanskelige telefonsamtalen (husk å sette den ned igjen). Det blir lettere å konsentrere seg med luft i lungene og oksygen i blodet, og kroppen blir roligere etter litt bevegelse.

* Sørg for å gjøre absolutt ingenting innimellom. Det kan multitakses med å ta en kaffekopp, for eksempel. Eller å gå på trening, eller søndagstur. Se "How to change your entire life by doing absolutely nothing" av Karen Salmanson for tips.

* Gjør tilværelsen til en dans med hendelsene heller enn å kreve riktig rekkefølge og orden i køen.

Bile: McSush/Wikimedia commons

Og hva har Hijab med byutvikling å gjøre?

En refleksjon etter de siste ukenes debatter om både det ene og det andre

I en kommentar i Morgenbladet for ei lita tid til bake sa Lena Lindgren at "Den kulturen som belønner deg for din "korrekte" opptreden, den kulturen du elsker og er medlem av, er samtidig den som holder deg på plass. Vestlige kvinner barberer, vokser og napper fordi det er behagelig, ser fint ut og er praktisk. En muslimsk kvinne bruker hijab av nøyaktig samme grunner (..) Og det er frivillig innenfor den meningsrammen man lever i."


I Aftenpostendebatten om byutvikling på Litteraturhuset for ei lita måned siden sa Elin Børrud at folk liker å bo der folk ligner en selv. Så - er vi dømt til å utvikle segregerende bymiljøer?


Det spørs hva som menes med "ligner". Sett at du er opptatt av et levende, ideskapende, begivenhetsrikt, uttrykksfullt, innovativt, inspirerende bymiljø. Hvor du kan leve livet i spenningsfeltet og oppleve mulighetene. Da bor du nettopp der hvor folk ligner på deg: De er tolerante, de er trygge, de er ikke redde for å få sin kultur speilet mot en bakgrunn av mangfold, de er stolte, bevisste sine symboler, men ikke fanatiske, de er åpne for å utvikle nye arenaer for meningsdannelse, de bor tett og de lever sine liv også i de offentlige rommene.


Dette er nettopp ikke folk som ser ut som du selv gjør.

Ja til hijab i byutviklingen!

Bilde fra Wikimedia Commons.

Om alternativ bruk av det et jagerfly koster..

http://www.doorsofperception.com/archives/2010/03/culture_cuts.php

Kampen og omkampen - Meninger - Kommentarer - Aftenposten.no

Butenschøn er klok, igjen:

Kampen og omkampen - Meninger - Kommentarer - Aftenposten.no

Byomforming= Byromforming

Eksemplet Drammen: Noe måtte gjøres. For eksempel å oppdage at elva ikke er et avløpssystem, men faktisk det som historisk sett binder byen sammen.

Når vi snakker om byomforming, om å revitalisere eller å byutvikle, er det en ting det er viktig å huske:

Alle disse ordene bærer på det byen er i dag. Vi former OM på noe. Vi vitaliserer - igjen - noe. Og vi utvikler noe - som er der fra før. Byomforming handler om at byen allerede har en form, har hatt en form - som trenger noe nytt. Men som også kan/bør/skal være grunnlaget for utvikling.

Når en tar den historiske synsvinkelen på byutviking som posisjon, er det altså ikke for å snakke om stillstand, osteklokke eller nei-nei. Det er for å snakke om vern som en form for (by)utvikling.Vi snakker om helhet, byens kontinuitet, og strukturer og elmenter som er beskrivende for denne helheten. Og om historia som en premiss og en ressurs i byutviklingen.

Hvis du som ansvarlig politiker eller engasjert borger leter etter hva du skal gjøre med et sted som har ting å stri med, - om det er forurensning, som det var i Drammen, eller trafikk, som det er i Bjørvika - er historia et godt sted å starte letinga. Ikke fordi fortidens mennesker skal kjenne seg igjen her.

Men fordi nåtidens mennesker skal det.

Bevaring og utvikling er altså ikke motsetninger. Både bevaring og byutvikling har en kjerneintensjon om demokratiske og helhetlige vurderinger- med god faglighet. Og begge deler er mest vellykket når dette faktisk oppnås. Kanskje aller mest vellykket når de spiller på lag?

Vår nye Riksantikvar har blitt kritisert for rollen han tar i offentlige diskusjoner om utvikling. Men de som ønsker å påpeke at han bør holde seg til sitt fagområde, historia, glemmer det viktigste poenget- nemlig at historia er ikke over. Den fortsetter her og nå. Vi har et ansvar som samtidsmennesker å føye vår del inn uten å forringe, men heller å forvalte og forbedre kulturarven til våre etterkommere.

En annen kritikk er at Riksantikvaren agerer politiker. Men jeg har hørt ordførere si at noe av det nyttigste man har når man skal heve blikket og tenke ut over pengeflyttinga, er frimodige fagfolk. Både stat og kommune har derfor utstyrt seg med fagetater- som er en del av demokratiet. At fagetaters overhoder opptrer som talspersoner for sin fagpolitiske rolle, og deltar i den offentlige debatten om utviklinga, er ikke bare legitimt, men riktig - om rollen er plansjef eller riksantikvar.

Det gjør ikke demokratiet mindre rikt at det kommer fler innspill å snakke om.

Foto: Stian Martinsen, Ypsilon Bru i Drammen. Flicr via Wikimedia Commons.

Kosmopolis - vår hjemby

(Nok) en refleksjon over den menneskelige tilværelse

Noen ganger er det ei låt som trigger. Denne gangen var det "Enhjørning"-
en metafor for den evige "bad-boy" idiosynkrasi. "Dårlige damer dropper jeg, bra damer dropper meg", synger Prepple. En trygg posisjon, intet håp om bedring.

Det får meg altså til å reflektere: Er kvinner virkelig fra Venus, menn fra Mars?
Er vi så fremmede for hverandre, - på grunn av gnisten? Er tiltrekning i virkeligheten en nær uoverstigelig barriere, lik gravitasjon mellom planeter? Som Kipling sa det: "East is east and west is west, and never the twain shall meet."

Er fremmedgjøringa total, fra sofaen hjemme til Karl Johan, fra lille Oslo til Manhattan? Kanskje ER verden blitt en storby, full av fremmede - som bor der sammen med oss, og som vi er henvist til å omgås etter beste evne. For alltid kan vi ikke unngå dem. Vi kan ikke for evig fremmedgjøre dem som trær i skogen. De er der, i det samme rommet som oss, i den samme atmosfæren, i samme båt. Hvis man vil være kosmopolitt, sier Kjetil Jacobsen, bør man legge sin ære i å kunne ha relasjon til alt slags folk, - kunsten er å lære seg å omgås den fremmede, folk man ikke kjenner og som man kanskje aldri vil møte igjen, på en høvisk og hyggelig måte.

Det er en frihet i dette. For i relasjonsmylderet må man jo også alltid skape seg selv, og mulighetsrommet er enormt. Dessuten større jo større tilfang av fremmede man omgås.

I antikken var (for å bruke Jacobsens eksempel) det å kunne kle seg riktig og snakke behagelig etiske problemstillinger, for det handlet om å kunne omgås mennesker. Fougeret de Monbron (1751) betraktet det overflatiske som et filosofisk prosjekt- mennesket som det store teatervesenet, alltid i bevegelse, uten forankringer og forpliktelser. Og det ultimate poenget i alle slike "det har vært tenkt før"-rekker: Joda, Shakespeare har også sagt det.
"All the world is a stage, and all the men and women merely players." I As you like it, i 1599.

Hvis "all the world is a stage", er det du selv som velger deg en maske. Å spille en rolle er å ta en rolle. Det handler om manus og speil. Ikke om "å være seg selv" eller å "være den man er"- for det er altså et valg, det er en ramme innenfor hvilken man kan fluktuere. Og rammen defineres av deg.

Det viktige blir å være den man vil være.

Da blir livet brått ikke så skjebnetungt og fremmedgjort lenger, men mer en lek med overflate og innhold.

Av og til kan til og med "trash-tv" være case in point: Jeg minnes et program jeg en gang surfet innom - som het "How to look good naked", med Gok Wan, britisk reality-show-stylisthomse som kjørte et "Bli ny"-show med et varmende selvrealiseringsbudskap innbakt: Bekledning handler om kroppen inni, - og aller mest om hvordan hodet som tilhører nevnte kropp tenker om den. Dette er noe så sært som et moteprogram uten klær.

Å kle seg naken for åpent kamera og føle seg vel med det, er målet med programmet. Og det er en ekstrem selvutfordring for de fleste selv i vår tid. Det etiske i prosjektet er altså demonstrasjonen av at skjønnhet kommer i mange fasonger. Skjønnhet er i sannhet noe som kommer innenfra: Du kan tenke deg vakker.

Særlig hvis du har en dyktig og entusiastisk stylist som heier deg fram, selvsagt..

Så kanskje det er håp likevel?

Til og med DumDum Boys sin Enhjørning er inne på det: "Jeg trodde jeg var håpløs, det var til jeg traff deg. Du trodde det var håp, til du traff meg." Da spørs det jo hvem som har rett, da.

La meg altså snu på det, la meg velge å mene at gnisten ikke er det som skiller oss, det er faktisk den som forener oss. At det er der kontakten mellom menneskene er, akkurat der i blaffet av gjenkjennelse, varmen i blikket, gløden, i øyeblikkene av glede, trygghet, nærhet.

Er det altså den rene hedonisme som skal til? Vel, gnisten - tiltrekningen - gir seg fysisk utslag i velvære, sant, men det kommer jo også an på hva slags handlingsimperativ man velger å ta den som. Livet byr på både smerte og glede. La meg si at i motsetning til hedonistenes filosofer tror jeg ikke at lidelse eller smerte er galt, eller straff, eller tegn på noe som nødvendigvis skal unngås, - det blir ikke mindre av den av en slik holdning. På samme måte tror jeg ikke at glede eller nytelse er belønning, riktig, det man alltid skal hige etter, eller for den del - på luteransk vis- synd. Gleden over et annet menneskes skjønnhet og sjarm, det jeg kaller gnisten, er bare tegn på noe som binder oss sammen.

Det er bare noe som er.

For å si det med Enhjørningen: "Den som venter, venter. Den som får se, får se"

Som jeg pleier å si: Det er mye vakkert i verden.

Bilde fra Wikimedia Commons- public domain

Prestisje som ruver - Meninger - Madsen - Aftenposten.no

Prestisje som ruver - Meninger - Madsen - Aftenposten.no

Verdens høyeste tårn - en enkel ambisjon å forstå, men nå ikke lett å overgå. Dette kan gjøre Dubai til et framtidig reisemål. Eller ikke.