I serien bylivstradisjoner..En av de mer tradisjonelle Oslo-tradisjoner jeg har, er det å høre tale på Yongstorget og gå i 1.-mai -toget.
De første årene denne tradisjonen ble etablert - for ca 20 år siden - var jeg forbløffet over i hvor stor grad toget ikke er et festtog, men et demonstrasjonstog, i denne byen. I mine tidligere byer, lenger nord i landet, var det å pynte seg på lik linje med på 17. mai riktig (og for noen av oss vel så viktig). Jeg pleier fortsatt å pynte meg litt. Tradisjon er tradisjon.
Ikke at tradisjoner ikke kan utvikle seg.. etter noen år har vi blitt en gjeng som møtes på Yongstorget på festdagen. De personlige tradisjonene avviker noe: Noen mener det viktigste er å høre hovedtalen (evt lett uærbødig), andre mener toget er viktigst. Noen pynter seg med dressjakke, noen tar'n helt ut med dress og slips. Noen bærer faner. Stadig større avkom presenteres.
Som regel forløper det ca slik: Etter ærbødig (eller uærbødig) lytting til hovedtalere, går hver og en av oss i sin foretrukne seksjon i toget. En egen gruppe går som regel i samlet seksjon direkte til Asylet på Grønland, som er populært på denne dagen, særlig hvis det er sol. Man argumenterer med at man tar av plass til de sårføtte demonstranter. (mhm.)
Asylet er et hus med mangfoldige tradisjoner som det er. I dag bydelshus og en helt grei pub, med en bakgård som egner seg svært godt til et glass med gyllent i på en vårdag. Bygd i 1730 som kjøpmannsgård, også brukt som barneasyl, sykehus, gamlehjem, tinghus og bank. Fredet i 1967, og fortsatt i full vigør.
Her samles man altså etter toget og nyter vårsola, hvis den velger dagen, og et glass eller fem. Samtalen glir lett over de fleste tenkelige tema i tiden. Fra: Balanse mellom vern og bruk, til korrelasjoner mellom Knausgård og Eia- ja, kunsten skal provosere. Men er det riktig å slippe unna bare med å være kul? Til: Er det patetisk å tatovere seg etter førti? Man kan registrere et økende antall nei på det siste.. Og så videre.
Så løser det seg opp etter som avtaler, tog og barn vil det, og den harde kjerne sitter igjen til det blir for kaldt å sitte.
Og så er våren her.
Foto: Mitt eget, 1. mai 2009.
