Min bedre halvdel

Det er ikke umulig at jeg har blitt skjevfordelt i det siste. At jeg har tatt helt overbalanse til venstre.
Og da mener jeg ikke politisk, men rent faktisk. Jeg synes dagene går i ei føyke av ord, utredninger, fakta, detaljer, analyse, instrukser og regler. Jeg er über-praktisk og rasjonell og sørger for å gjøre en ting av gangen, i riktig rekkefølge, og ikke minst, i tide.
Ikke rart hjernen har begynt å kjefte på meg. Venstre hjernehalvdel har gjort revolusjon og tatt helt over kontrollen, og holder et skarpt øye med om jeg holder meg innenfor det flinke piker skal.

Stakkars høyrehjernen har ikke mye å stille opp med. Den behersker jo ikke ordene, så hva skal den si? Jeg synes jeg merker symptomene på at det har gått for langt: Jeg er distre (oversikt og helhet bor i høyrehjernen), og føler at hverdagen er grå og uinteressant. Om natta drømmer jeg fargerikt og følelsesladet- for en gang må jo venstrehjernen sove også. Innimellom blir jeg irritabel og sur for ingenting- sikkert som en reaksjon på all denne rasjonaliteten.

Ok, jeg tar tegninga.  Jeg trenger å slå ut håret, - jeg trenger å se bildene, lukte på luktene, høre musikken, følge magefølelsen. Jeg trenger å danse og leke, jeg trenger å finne på ting, eller bare være. Så høyre hjernehalvdel ikke tror jeg har glemt henne fullstendig.

Hun er jo tross alt min bedre halvdel.

Norsk planlegging- ny bok, nye tanker?

En lesning av Utfordringer for norsk planlegging – kunnskap, bærekraft, demokrati (ISBN 978-82-7634-901-6)

Boka er redigert av Nils Aarsæther, Eva Falleth, Torill Nyseth og Ronny Kristiansen. Redaktørene representerer universitetsmiljøene i Tromsø og på Ås, og boka har bidrag også fra andre høgskoler og universiteter i norge, danmark og UK.

Den uttalte intensjonen fra forfatternes side er «Å bidra til at norsk planlegging blir mer demokratisk, mer bærekraftig og bredere kunnskapsbasert». Det må sies å være i tradisjonen «stor, hårete målsetting» - og er, selvsagt, en prisverdig ambisjon.

I følge «vaskeseddelen» er det lagt vekt på å se teori og praksis i sammenheng, og bryte ned det tradisjonelle skillet mellom samfunnsplanlegging og fysisk planlegging. Boka er rettet mot bachelor- og masterstudenter – samt folkevalgte og planleggere i kommuner, fylker og byregioner.

Man ønsker med andre ord å nå både vidt og bredt, akademisk og praktisk. Denne grupperingen og samlingen av artikler har derfor blitt både en interessant sammenstilling og et stort spenn av innspill. Alt fra tørt lærebokstoff, til saftig demokratidiskusjon, til den rene praksis og den skjære teori. Men om den makter å se alt dette i sammenheng- eller å snakke til hele målgruppen, forblir vel et åpent spørsmål. Mange av artiklene står nokså løsrevet, om enn på egne bein. Sammenhengen overlates til hver enkelt lesers evne og behov å trekke. Boka kan brukes som en take-away-meny, med noe for alle de forskjellige deler av målgruppa.

Tradisjonelle grenser bryter man dog ikke nødvendigvis så lett.

For min del hadde jeg stor glede av sommerens gjennombladning, og fant noe både for praktikeren og plannerden i meg. Her er utsagn jeg føler jeg kan bruke direkte i mitt arbeid overfor planleggingas helhet og mekanikker, og utsagn som heller mer i retning av "quite interesting". Her er betraktninger om dilemmaer knyttet til at prosjektplanlegginga ligger til et annet territorie enn den overordnede organiserende planlegginga, og betraktninger om demokrati og styring, som det er lett å nikke gjenkjennende til.

Siden jeg har fulgt mange av disse forfatterne over mange år, ser jeg også sannheter her som  er gamle nok til at de faktisk har nedfelt seg i gjeldende plan- og bygningslov- og regelverk. Hvordan få en virkelighetsforståelse hos mange nok, som er varig nok og konsistent nok, til at planlegging kan skje med noen horisont? Hvordan koble den inkrementalistiske sak-til-sak – planlegginga med de store vyer om bærekraft (eller andre vyer, hvis man har dem?)

Som jeg ser det, er hovedutfordringen for norsk planlegging å planlegge så lite som mulig, men så mye som nødvendig. Denne utfordringen og disse dilemmaene er ikke nyere enn at plan- og bygningslovens siste revisjon har gjort noen mer eller mindre helhjertede forsøk på å skape redskaper som skal kunne møte dem. For eksempel er det innført pålegg om at kommuner og fylkeskommuner skal ha planstrategier. Retorisk og teoretisk er det et glimrende redskap til å utøve den overordnede politikken med en lettest mulig labb. Men praksis gjenstår: Er det en ny måte å tenke på, både for makthavere, myndigheter og menigmenn, eller er det bare nye ønskelister og nyttårstaler? Eiendomsutvikling er lett å forsvare, ikke minst økonomisk, men hvordan kan en virkelig få til de koblingene forfatterne etterlyser? Hva er egentlig genuint nytt?

Kanskje kapitel 16 om eksperimentell planlegging - som gjennom sin plassering i boka innbyr til kommentarer av typen "artig idé, du" – i virkeligheten er selve svaret.
Du skal ikke forutse, du skal skape. Dermed er det det kreative i planprosessene som bør utløses – planlegging bør være en eksperimentell arena.

PS: Kapitel 17 trenger du ikke lese. Forfatteren later til å ha hatt liten tro på prosjektet og alt for dårlig tid.

It's Now o'clock

På ledelsesutviklingskurs, eller selvutviklingskurs (som er mye av det samme) kan man høre mye rart. Ikke alt skal tas for god fisk, alt bør tas med en god klype salt. Disse menneskene gjør dette først og fremst for å tjene penger. Og når sant skal sies, mye får en overtone av nyfrelst sekterisme som slett ikke er sjarmerende.

Men av og til kan man lære noe genuint nyttig. Selv om det kanskje ikke er nytt, - eller kanskje til og med fordi det ikke er nytt. Gammel visdom har tross alt tålt tidens tann, og da kan den vel også tåle skepsisen til en urban kvinne  i sin beste alder (som forventer effektivitet, skal vi tro reklamen).

På dette kurset -eller  utdannelsen som de selv kalte det- lærte jeg forsåvidt mye nyttig, som jeg selv opplevde og opplever som genuint nye måter å forstå på, og ikke minst nøkler til fruktbare måter å handle på.

De sier all menneskelig handling er kommunikasjon.

Og med den parplyen er det lite dette ikke handler om. Mer om det senere..

I dag kom jeg til å tenke spesielt på konseptet "grunnsorteringer". Nærmere bestemt grunnsorteringen tid.

Jeg har i det siste - som man av og til har- hatt noen dager hvor jeg har vært litt utilpass og "nedpå", ikke tilfreds med tingenes tilstand. Dager hvor jeg tenker at jeg skulle ha sagt det annerledes, gjort det på en annen måte, dager hvor jeg tenker at jeg må komme i gang med ditt eller få gjort datt.

Det er med andre ord ubalanse i min grunnsortering av tid.

Tingen er at man alltid driver på med en tankestrøm av den sorten der. Og hvis man lar den forstyrre

nok, får man faktisk aldri vært helt og holdent til stede der man er. Nå.

Og DET kan man bli riktig så deprimert av. Slike tanker kan nemlig eskalere. Til du faktisk tenker at du MÅ ha en ny jobb snart eller bli seriøst akterutseilt eller sykemeldt. Eller at det varer nok ikke lenge før typen finner seg ei ny, siden han har gjort akkurat det før, eller hva den nå måtte være for fandenskap som synes å male seg selv på veggen.

Medisinen er enkel. Det er bare å la tankene være der, - men å vite at dette er noe du tenker NÅ. Og vende oppmerksomheten til de andre tingene som også skjer akkurat nå. Hvordan tekoppen smaker. Hvilke bevegelser du gjør når du henger opp klær. At du faktisk er på trening, på tredemølla, og at kroppen liker det. At hjertet øker takten når kjæresten gir deg en klem og puster i øret på deg at han er glad i deg. At framtidstankene er tanker du har nå, og i morgen har du kanskje andre. At fortidtankene er tanker du har nå, og fortiden er full av andre ting du også kan tenke på hvis du vil.

Alt som skal til, er å puste. Og følge med hva oppmerksomheten går til.