En lesning av Utfordringer for norsk planlegging – kunnskap, bærekraft, demokrati (ISBN 978-82-7634-901-6)
Boka er redigert av Nils Aarsæther, Eva Falleth, Torill Nyseth og Ronny Kristiansen. Redaktørene representerer universitetsmiljøene i Tromsø og på Ås, og boka har bidrag også fra andre høgskoler og universiteter i norge, danmark og UK.
Den uttalte intensjonen fra forfatternes side er «Å bidra til at norsk planlegging blir mer demokratisk, mer bærekraftig og bredere kunnskapsbasert». Det må sies å være i tradisjonen «stor, hårete målsetting» - og er, selvsagt, en prisverdig ambisjon.
I følge «vaskeseddelen» er det lagt vekt på å se teori og praksis i sammenheng, og bryte ned det tradisjonelle skillet mellom samfunnsplanlegging og fysisk planlegging. Boka er rettet mot bachelor- og masterstudenter – samt folkevalgte og planleggere i kommuner, fylker og byregioner.
Man ønsker med andre ord å nå både vidt og bredt, akademisk og praktisk. Denne grupperingen og samlingen av artikler har derfor blitt både en interessant sammenstilling og et stort spenn av innspill. Alt fra tørt lærebokstoff, til saftig demokratidiskusjon, til den rene praksis og den skjære teori. Men om den makter å se alt dette i sammenheng- eller å snakke til hele målgruppen, forblir vel et åpent spørsmål. Mange av artiklene står nokså løsrevet, om enn på egne bein. Sammenhengen overlates til hver enkelt lesers evne og behov å trekke. Boka kan brukes som en take-away-meny, med noe for alle de forskjellige deler av målgruppa.
Tradisjonelle grenser bryter man dog ikke nødvendigvis så lett.
For min del hadde jeg stor glede av sommerens gjennombladning, og fant noe både for praktikeren og plannerden i meg. Her er utsagn jeg føler jeg kan bruke direkte i mitt arbeid overfor planleggingas helhet og mekanikker, og utsagn som heller mer i retning av "quite interesting". Her er betraktninger om dilemmaer knyttet til at prosjektplanlegginga ligger til et annet territorie enn den overordnede organiserende planlegginga, og betraktninger om demokrati og styring, som det er lett å nikke gjenkjennende til.
Siden jeg har fulgt mange av disse forfatterne over mange år, ser jeg også sannheter her som er gamle nok til at de faktisk har nedfelt seg i gjeldende plan- og bygningslov- og regelverk. Hvordan få en virkelighetsforståelse hos mange nok, som er varig nok og konsistent nok, til at planlegging kan skje med noen horisont? Hvordan koble den inkrementalistiske sak-til-sak – planlegginga med de store vyer om bærekraft (eller andre vyer, hvis man har dem?)
Som jeg ser det, er hovedutfordringen for norsk planlegging å planlegge så lite som mulig, men så mye som nødvendig. Denne utfordringen og disse dilemmaene er ikke nyere enn at plan- og bygningslovens siste revisjon har gjort noen mer eller mindre helhjertede forsøk på å skape redskaper som skal kunne møte dem. For eksempel er det innført pålegg om at kommuner og fylkeskommuner skal ha planstrategier. Retorisk og teoretisk er det et glimrende redskap til å utøve den overordnede politikken med en lettest mulig labb. Men praksis gjenstår: Er det en ny måte å tenke på, både for makthavere, myndigheter og menigmenn, eller er det bare nye ønskelister og nyttårstaler? Eiendomsutvikling er lett å forsvare, ikke minst økonomisk, men hvordan kan en virkelig få til de koblingene forfatterne etterlyser? Hva er egentlig genuint nytt?
Kanskje kapitel 16 om eksperimentell planlegging - som gjennom sin plassering i boka innbyr til kommentarer av typen "artig idé, du" – i virkeligheten er selve svaret.
Du skal ikke forutse, du skal skape. Dermed er det det kreative i planprosessene som bør utløses – planlegging bør være en eksperimentell arena.
PS: Kapitel 17 trenger du ikke lese. Forfatteren later til å ha hatt liten tro på prosjektet og alt for dårlig tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar