torsdag 24. juni 2010

Aktenfor tvers

Betraktninger om fjordens gleder fra en sjøromantiker/ dekkshund under utdanning

Hadde noen påstått at ord som lens, fall og salingshorn var på vei inn i vokabularet mitt, - eller for den del at jeg faktisk kom til å forholde meg aktivt til dem - så sent som sist vinter, ville jeg muligens smilt litt skjevt og sagt lite.

Men nå kan man på en solfylt søndag altså skimte undertegnede midtfjords, iført sol og sommer og knyttende pålestikk med stadig økende ekspertise. Og nå skjønner jeg plutselig adskillig mer av båtfolkets superlative holdning til denslags.

Det er jo slik at de aller fleste byer har et elveutløp i hjertet av sin historie. Og det handler jo igjen om at det våte elementet var transportåren, både for folk og gods, i hovedtyngden av menneskets historie. Men da bilene tok over, var det som vi glemte sjøen i vår sjel. Vi syns den er fin å se på og å bade i, men vi trenger ikke å bevege oss utpå, hvis vi ikke aktivt går inn for det. Det går an å leve et fullverdig liv som landkrabbe, det er ikke det jeg sier.

Men da går vi altså glipp av noe.

Skipperen mener vi egentlig er vann- aper, med vårt spekklag og bakovervendende vrister, - at vi er lagd for å være i vannet. Meget mulig. I alle fall er det lett å tenke seg når man ligger i soldøsen og driver, i en båt som er stor nok til at man ikke trenger å legge igjen sjela på land.

Da blir byen en havn du kan besøke - eller la være.

Bilde: Wikimedia Commons, Tropenmann