Musikken, Byen. Livet.

Si meg hva du velger å høre, og jeg skal si deg hvem du velger å være

Et av kriteriene på en storby er for meg mangfoldet i konsertutvalg.

Som litt over middels musikkinteressert, er jeg med på diverse facebooklister over konserter, - en som heter konserter i Oslo, og et par som handler om konserter og andre evenementer på bestemte steder i Oslo. Disse har jeg valgt ut fra et ønske om å lettvint kunne følge litt med og kanskje fange opp musikk jeg kunne tenke meg å få med meg, når det nå skulle finne på å lande i vår tross alt relativt lille og provinsielle hovedstad.

Provinsialiteten ble kastet i grell relieff da det ryktes at Tom Waits hadde ytret ønske om å ha en konsert i vår nye Opera, men var blitt avvist. Mine enda mer over middels musikkinteresserte venner rev seg i håret og gremmet seg. For Tom Waits kommer jo ALDRI til Oslo!

Jeg tenkte jeg skulle undersøke kriteriet mitt litt nærmere, og gikk på nettet for å se om det gikk an å få en oversikt over hva slags og hvor mange konserter Oslo byr på ei tilfeldig uke i mars.
Men det lar seg ganske enkelt ikke gjøre. Stedet konsertoversikt. no, som sier det gir full oversikt, begrenser seg til 16 forskjellige scener, hvorav tre stadioner, og ikke for eksempel Konserthuset eller Operaen, eller steder som Elm Street, Mono eller Parkteatret på Grünerløkka. Selvsagt kommer jeg langt med de 16, og selvsagt er det vanskelig å dekke alt av det som foregår ute på barer med scener etc.

Poenget er at enhver oversikt man får er eklektisk. Men det er jo nettopp poenget: Valget av musikk, valget av steder å gå er også en måte byboeren kreerer seg selv på. Det strekker seg helt inn i valget av kafeer og puber - kanskje er det vel så mye lydkulissen som er viktig, som designen for øvrig. Hvorfor skulle ellers noen av mine favorittsteder i sentrum bli ubeboelige etter et visst klokkeslett, når musikklista skifter og champagnetørste ungdommer inntar plassene?

For min del er ofte valget av konserter eller steder å gå basert på hva folk jeg kjenner har tipset om eller invitert på. Og slik er det vel for de aller fleste: Valget av rett sted handler om å kjenne rett folk.

Så konklusjonen er vel: Jeg lever (muligens) i en storby når det gjelder utvalg. Men jeg lever i en landsby når det gjelder valg.

Bilde: Wikimedia Commons, Jr247. Tysk metal et sted i Øst-Berlin. Skulle ikke forundre meg om konklusjonen gjelder der også.

Krasjkurs i skuldersenking

Som mange hovedstadsbeboere har jeg mitt daglige virke i det statlige byråkratiet.

Det trenger slett ikke være så tørt og kjedelig som det kan høres ut.

Jeg holder hus i et direktorat som tradisjonelt har vært omfattet med "stor velvilje, men liten interesse" fra politisk hold- for å sitere vår tidligere assisterende direktør.
Det kan oversettes til en opplevelse av mer enn nok å gjøre, og for få folk og penger til å gjøre det.

Nå er interessen bratt stigende. Stadig fler ønsker svar på stadig mer, og det er faglig tilfredsstillende, men også krevende, - delvis fordi ressursene ikke blir annerledes over natta, men også fordi det krever nye måter å jobbe på. Gøy? Definitivt. Inspirerende? Gjett da! Slitsomt? Ja.

Jeg fant meg selv hjertesukkende ved lunsjbordet her en dag: Kanskje man skulle tatt patent på noen skuldersenkere? Jeg og en kollega begynte å drodle fram noe som kanskje svakt kunne minne om bukseseler med alarmknapp og blinkende lys når skuldrene gled over det kritiske punktet.

En annen kollega kom med de forløsende ord. Det dreier seg jo faktisk om å godta at livet er slik.

Og det der har jeg altså tenkt litt på, og kommet fram til følgende lille krasjkurs i skuldersenking (bør tas før krasjet):

* Faglighet utøves ad hoc. Som min gamle professor på NTH sa, du utdanner deg ikke til noe, du bare utdanner deg. Man må koble kunnskap og situasjon løpende. Et møte, en befaring, et foredrag? Yes! Fagutvikling! Slik lærer man stadig noe nytt.

* Trenger vi å bringe faget videre? Ikke vent på at noen skal sette av ressursene til et større utviklingsprosjekt. Begynn med et stunt. Fortsett med prøving og feiling. Få med deg folk. Plutselig en dag er du og prosjektet ditt på statsbudsjettet.

* Pepres hverdagen av spørsmål fra alle kanter? Får du ikke gjort det du hadde tenkt fordi det ene møtet tar det andre? Tenk om igjen. Det er dette som er arbeidsdagens rammer for de fleste. Ta det som det kommer. Se på hvert spørsmål som en anledning til å bidra til større innsikt og forståelse. Ta hvert møte som en utfordring til å sørge for en klarere intensjon og fornuftige valg av handlinger. Slik blir møter viktige arbeidsgrupper, ikke tidstyver.

* Bygg opp om god stemning. At glade og avslappede mennesker er mer kreative er et vel dokumentert faktum. Er ikke du en humorist, le av de som er det. Vær oppmerksom på folk, se hvordan de har det, pepp dem opp!

* Pustebesvær? Sett deg ned og pust dypt ti ganger! Eller ta en tur rundt kvartalet. Løft en stol over hodet før du tar den vanskelige telefonsamtalen (husk å sette den ned igjen). Det blir lettere å konsentrere seg med luft i lungene og oksygen i blodet, og kroppen blir roligere etter litt bevegelse.

* Sørg for å gjøre absolutt ingenting innimellom. Det kan multitakses med å ta en kaffekopp, for eksempel. Eller å gå på trening, eller søndagstur. Se "How to change your entire life by doing absolutely nothing" av Karen Salmanson for tips.

* Gjør tilværelsen til en dans med hendelsene heller enn å kreve riktig rekkefølge og orden i køen.

Bile: McSush/Wikimedia commons

Og hva har Hijab med byutvikling å gjøre?

En refleksjon etter de siste ukenes debatter om både det ene og det andre

I en kommentar i Morgenbladet for ei lita tid til bake sa Lena Lindgren at "Den kulturen som belønner deg for din "korrekte" opptreden, den kulturen du elsker og er medlem av, er samtidig den som holder deg på plass. Vestlige kvinner barberer, vokser og napper fordi det er behagelig, ser fint ut og er praktisk. En muslimsk kvinne bruker hijab av nøyaktig samme grunner (..) Og det er frivillig innenfor den meningsrammen man lever i."


I Aftenpostendebatten om byutvikling på Litteraturhuset for ei lita måned siden sa Elin Børrud at folk liker å bo der folk ligner en selv. Så - er vi dømt til å utvikle segregerende bymiljøer?


Det spørs hva som menes med "ligner". Sett at du er opptatt av et levende, ideskapende, begivenhetsrikt, uttrykksfullt, innovativt, inspirerende bymiljø. Hvor du kan leve livet i spenningsfeltet og oppleve mulighetene. Da bor du nettopp der hvor folk ligner på deg: De er tolerante, de er trygge, de er ikke redde for å få sin kultur speilet mot en bakgrunn av mangfold, de er stolte, bevisste sine symboler, men ikke fanatiske, de er åpne for å utvikle nye arenaer for meningsdannelse, de bor tett og de lever sine liv også i de offentlige rommene.


Dette er nettopp ikke folk som ser ut som du selv gjør.

Ja til hijab i byutviklingen!

Bilde fra Wikimedia Commons.

Om alternativ bruk av det et jagerfly koster..

http://www.doorsofperception.com/archives/2010/03/culture_cuts.php