Slår ned på spekulasjon i forfall av verneverdig bebyggelse

Selvsagt en yrkesskade - men denne gangen er det faktisk grunn til å rope aldri så lite hurra for godt komitearbeid. Hør bare:

"Komiteens flertall (..) viser til at enkelte eiere av bygg spekulerer i å la bevaringsverdige bygninger forfalle så mye at verneverdien opphører eller at bygget i realiteten ikke er mulig å redde. For å hindre dette, mener flertallet at bevaringsverdi må inn som selvstendig hensyn og gi grunnlag for at kommunen kan pålegge istandsetting og vedlikehold".

Det bes om utarbeidelse av forskrift om kommunenes adgang til å gi pålegg om sikring, istandsetting og vedlikehold av bevaringsverdige bygninger- som skal iverksettes samtidig med lovendringen.

Komiteens mindretall går enda lenger og foreslår at lovendringen peker spesifikt på at eier eller ansvarlig plikter å holde byggverk mv i en slik stand at det ikke oppstår fare for skade på eller vesentlig ulempe for "person, eiendom eller miljø, herunder bevaringsverdi, slik at byggverkets arkitektoniske verdi ikke forringes, og at byggverket ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene".

Go Høyre, KRF og Venstre!

Bildet er fra Stortingets hjemmeside.

Sverre Fehn er borte

But he got a good innings, som de sier i Storbrittania.
http://www.siste.no/Innenriks/article4148777.ece

Arkitektur i fire dimensjoner

Leser denne boka - et kompendium redigert av Peter Butenschøn etter et internasjonalt symposium i DOGA i 2007- inspirerende stoff. Anbefales!

Blurb:

Tiden er arkitekturens fjerde dimensjon. Hvordan kan det som bygges nytt bære vitnesbyrd om samtiden, og samtidig føye seg inn i historien? HVa må tilpasses, hva må vike? Kan det skapes fremragende arkitektur gjennom et slikt samspill? Dette er en av de vanskeligste problemstillinger som møter tidens arkitekter.
I denne boka diskuteres hvordan tiden former arkitekturen. Internasjonale og norske eksperter analyserer hvorledes det kan bygges nytt i gammelt, gjennom kontinuitet og brudd, kontrast og dialog, og de presenterer eksempler fra de siste års arkitektur.

Saturday soundtrack

Byen er full av lyder, sies det.

Det er sannelig sant. Her er et knippe låter jeg har hørt fordi jeg var i rommet der og da på denne fine vinterlørdagen i Oslo:

P4 før frokost:
The River - Bruce Springsteen
Nine million bicycles - Katie Melua
På bussen: Viva La vida - Coldplay
Hos Frisøren: Bla. La Vie en Rose, Edith Piaf
Ved Narvisen: ... 80-tallspop
Ved Stortinget: Lirumlarum lirumlarum på trekkspill v/tigger
På Cafe: Jazz-standards, f.eks what is this thing called love
I busskø: Naboens øretelefoner lekker Californication - Red Hot Chili Peppers
På bussen: Stille. Merkelig.

Selvrealisering?

"Før presenterte vi oss med vår manns titel, nå forteller vi hvilken bil vi kjører"
Kvinner og Klær nr 28, 2001. Sitert i "Fra Gud til Gucci" (Erling Dokk Holm)


Bilde: Liberty Motor Car ad 1919

Rurbane forhold

Bymessig –kjempemessig? Eller ikke.

Å sette seg fore å pugge alle byene i Norge har blitt en drøy jobb. Nå er vi oppe i 97.
Etter lovendringen i 1996 kan steder med over 5000 innbyggere og et ”tett” sentrum kalle seg by. 46 nye har selverklært bystatus. Bare etter 2000 er 17 nye kommet til, skal man tro Wikipedia. Og det er steder som Fagernes, Fosnavåg og Kolvereid vi snakker om.

Har man en kulturhistorisk tilnærming gir det også et ganske bredt tilfang: Riksantikvarens prosjekt ”Nasjonale interesser i byer” tok utgangspunkt i ca 135 byer og tettsteder med bystruktur – med målet å dekke opp byutvikling i Norge fra vikingtid til ca 1970.
Vi snakker ikke størrelse, nødvendigvis. Oslo var rundt 1800 i størrelsesorden 8000-9000 innbyggere.

Så hva er det bymessige? Vi snakker om tetthet, vi snakker om ”bystruktur”. Er det dette som får stedene til å ønske å kalle seg by? Hva med den landsdekkende bil-og-enebolig- og kjøpesentertrenden: Er det slik at selv småstedene har fått forsteder?

Forleden helg traff jeg ei gammel venninne fra tida i Drammen. Hun har re-ruralisert seg med å flytte tilbake til Nesbyen, der hun kommer fra, og kan fortelle at det har sine sider. En ting er det begrensa datingmarkedet. (Assosiasjonsvits: I skolegården, nye fedre er tema: Ole til Per: ”Å har dere han? Han hadde vi i fjor, han er bra”..) En annen ting er det at de tingene man gjerne tenker er bra med bygda kanskje også har forandret seg. Sosial kontroll, ja vel, men sosial kapital også, oversiktlighet, omsorg.

Min venninne forteller meg at hun som regel hilser på naboen gjennom bilruta.
Hun tror i hvertfall det er naboen. Butikkene blir nedlagt og kjøpesentrene popper opp.

Det er mange som har vært i byen og studert og jobba ei tid, og som kommer – enten tilbake, eller til en lignende liten plass som den de kommer fra. Kanskje erfarer flere at det ikke er så lett. Kanskje er Trangvik fortsatt trangt, og det merkes ekstra godt når en har smakt en annen dynamikk. Eller kanskje har bygdebyen også blitt annerledes.

Hvorfor ikke ta med det beste fra bylivet og pare med det beste på bygda? Det er tilsynelatende mange nok der som tenker at de liker bybegrepet. Hvorfor ikke utnytte at det likevel er oversiktlig og at ”alle kjenner alle” – og etablere avtaler og stordriftsfordeler i tettstedssentrum. Bygge opp under med dugnadsånd og blomstrende lokalt kulturliv, - som vi som er fra bygda vet er en realitet.

Ikke at jeg krever Pride Parade i Nesbyen eller Fashion Week på Sunndalsøra. Men så vidt meg bekjent er det fullt mulig å være både kreativ og tolerant, trendy og frisinnet der også.

Bilde: http://www.flickr.com/rsepulvedad

Weapons of mass consumption

Hvordan ser egentlig den bærekraftige byen ut?

I det siste har jeg hørt på og lest en del forskjellige oppfatninger om det bymessige. For meg handler bymessighet, og det gode livet i byen, også om en holdning til hvordan man innretter livene sine, - stikkord: Mangfold, valgfrihet, talentutfoldelse, sosial arena, toleranse.

Historisk sett var jo byene en måte mennesker organiserte seg på for å trekke ut fordeler av å være flere om det: Arbeidsdeling og markedsplass. Det var slik vi skaffet oss en økonomi.
Byer har vært hovedarenaer for utvikling av den menneskelige kreativiteten: I oldtidsbyen trengte du ikke å både være jeger, kriger, bonde og redskapsmaker og seremonimester - du kunne velge. Og opp gjennom historien kunne du velge blant flere og flere spesialiteter.

Richard Florida, en for tiden meget sitert akademiker med gurustatus ”over there”, har myntet -og slått mynt på- begrepet ”creative class”. Han hevder vi er inne i en omveltning, og at den er like stor som da vi gikk fra jordbruk til industrialisme. Han hevder at det som driver økonomien i byer og regioner nå, er teknologi og talent, og at måten å tiltrekke seg teknologi og talent på, er å bygge opp under mangfold og toleranse. Han har skapt en tilhengerskare og en kritikerflokk, som guruer gjør. Han beskyldes for elitisme av noen, fordi han påpeker at kreativt arbeid er bedre betalt enn manuelt, og for å angripe gode (amerikanske) familieverdier av andre – fordi han bruker andel homofile som en toleranseindikator i sine analsyer. Og han blir gjerne overforenklet, slik som jeg gjør nå..

Men poenget om de tre t-er: Teknologi, talent og toleranse, er definitivt noe som gir gjenklang i meg. Hvorfor ikke satse på menneskets kreativitet som økonomisk vekstfaktor? Vi trenger ikke bygge motorveg over Slottsplassen, eller Gotham City. De bilbaserte kjøpesentrene, kjellerbodene og kjøleskapene vi bygger nå, - er jo de reneste weapons of mass consumption.
Hvorfor ikke bygge byene våre mangfoldige, tette, gåvennlige, menneskelige.
Det fine er at dette ikke nødvendigvis krever helt ny tenkning. Det krever ikke engang nye byer. Mye kan bygges i og på de strukturene og byene vi har i dag.

For å holde meg til anglisismene: ”If it works, don’t fix it.”

Bildet er fra Austin, Texas, en av byene Florida omtaler. Kilde er flickr.com/Sachi Gahan

Arkitektur, poesi og parodi

Hvem har rett til – og vett til – å mene noe om arkitektur?

I dag har jeg tilbrakt noen interessante timer på Litteraturhuset, hvor dagens tema dreide seg om å skrive om arkitektur. Mange skribenter av ulik valør var der, kanskje flest fra mer arkitekturorientert fagpresse. Kanskje enda flere arkitekter og arkitekturorienterte mennesker var der. Mange interessante vinklinger, - men den som griper meg mest i dette øyeblikk er den som går på språkbruken om arkitekturen, og hvem som eier den.

Flere av de mange interessante innlederne var inne på kunnskap og kunnskapsløshet, og snakket om hva som skal til for å kunne snakke på en opplyst måte om arkitektur. Arkitekten er jo tradisjonelt ikke bare en som tegner sitt verk, han betegner det også: Arkitektbeskrivelsen har lang tradisjon – en tradisjon som bedrives av kunstneren selv – og av arkitekturens kunstvitere. Kunstnerisk/poetisk omtale av et kunstnerisk verk. Dette har pågått i hundrevis av år, som litteraturviter Mari Lending ved arkitekthøgskolen påpekte.

Dette blir i beste fall et språk for innforståtte.

I verste fall- når det er dårlig håndtert eller forsimplet, bikker det over i den reneste reisebrosjyre-hastemthet, - eller i kremmerspråk, i salgsprospekt. Bedre blir det heller ikke av arkitekturlitteraturens heltedyrkelse av ”De Store”, som er de reneste panegyrier. Eller av mote/livsstil/design/mat/arkitektur – orienterte magasiner (Wallpaper, D2 – selv om det også er mye bra å si om D2): Beskrivelser av kjendisarkitekter, ”Starkitekts”, som Carl Otto Ellefsen kalte ”artikler om vakre mennesker som har gjort noe strålende, som attpåtil passer inn i deres livsstil” – eller noe slikt.

Dette gir en ekspertstand som ikke akkurat innbyr til å stille dumme spørsmål – som behersker et språk som legfolk ikke bare finner uforståelig, men også av og til bent ut komisk. Og som ikke går av veien for å desavuere folk som går ut og mener noe uten selv å være stjerne.

Men. Som poeten Torgeir Rebolledo Pedersen satte fingeren på i sitt prosadikt: ”Arkitekter, selv når de er stjerner, er måne - i gjenskinnet av sin byggmestersol.”

Arkitektur er noe som muliggjøres av den som betaler for det.

Selvsagt skal vi mene noe om det.

Bildet er av Rem Koolhaas som inspiserer modellen av Seattle Central Library, og kilden er flickr.com/Goldberg

Samenes nasjonaldag

Gratulerer med dagen!