Ryddelykkens inntog

"When you change the way you look at things, the things you look at, change".

Jeg var i tvil, så jeg leste bokanmeldelsene først. Det var to ulike sorter synspunkter, - enten den som ler av den ryddefikserte, ensomme emoen, og mener dette ikke lar seg applisere på en sunn, norsk familie med bruk for regntøy og slagstøvler- eller den som elsket systemet og hadde kjøpt boka til alle sine venner, og setter nesa i sky over folk som går i forsvar over egen mangel på kontroll i livet.

Jeg snakker om Marie Kondo (KonMari) og hennes "Life Changing Magic of Tidying". Nå har det visstnok også kommet en oppfølger. Ingen av anmeldelsene sto for meg som en anbefaling av metoden, akkurat, men jeg var nysgjerrig nok til å laste ned boka.

Hun har et unormalt forhold til rydding, ingen tvil om det.

Hun er også japansk, - og i en japansk kontekst forestiller jeg meg at dette kommer ut som nokså fornuftig selvhjelp. Jeg skal ikke innbille noen at jeg forstår japansk kultur, men jeg aner at det er noe med det disiplinerte, rene, nøyaktige, nette- som er en form for ideal, en dyd som alle japanere forstår, tror jeg. Og dette at ulike aktiviteter kan opphøyes til en form for meditasjon, - som for eksempel blomsterdekorasjon, te-seremoni, origami - framstår også som svært japansk og tiltrekkende for meg.

Men rydding? Get a life, liksom?

Alt ser forskjellig ut, avhengig av hvilket prisme man velger å bryte det gjennom.  Å eie færre ting, men bry seg om de tingene du eier, er lett å finne gjenklang for hos den vestlige forbrukertrøtte, også. Å søke en kvalitet i det du velger å kle deg i og omgi deg med, og å bruke tingene omsorgsfullt, gir mening. OK, så langt bare en annen måte å drive med selvdefinisjon gjennom ting, kanskje (altså typisk vestlig kultur). Muligens bakgrunnen for KonMaris store gjennombrudd på denne halvkulen, lett å avfeie som halvnevrotisk tøys.

På den andre siden er det en øvelse i å finne tilbake til sin egen sans for, og glede ved, kvalitet. En metode for å bli mer oppmerksom på her og nå, tingene og ens egen opplevelse av dem. En eksersis i å ikke overdrive, å ta bort det overflødige fra livet, å stilne skravlet i hodet.
Jeg liker å rydde selv, når jeg trenger å sortere hodet. Jeg liker at tingene har en fast og logisk plass, og at jeg vet hvor ting er. Jeg liker tanken på å ha det jeg føler jeg trenger, og å la alt annet sirkulere videre til noen som setter bedre pris på det eller kan bruke det som råvare. Og jeg er lett med på at jeg ikke trenger fullt så mange ting.

Jo, det er såklart mulig å vanne nevrosene med dette. Men jeg kjøper at det kan fungere som en meditasjon, en måte å finne tilbake til det viktige, og å falle til ro med det. Jeg er altså ikke med på at det er en forutsetning for at livet skal komme ordentlig i gang - det kommer vel helt an på hvor man er hen i livet. Jeg har hatt perioder hvor jeg slo meg til ro med mye rot. Det er bare en metode, for søren, - det finnes fler, den passer neppe alle.

Men det er også sant at selv om den kanskje ikke passer inn i en travel småbarnsfamilie, så er ikke alle der. Det er ikke noe man må, det heller.

Går for 50 til

Soundtrack:
"Old man, look at my life,
I'm a lot like you
were"
(Neil Young)

"You must remember this,
A kiss is just a kiss, a sigh is just a sigh
The fundamental things apply
As time goes by"
(Herman Hupfeld)

I en herværende debatt om boligsituasjonen i Oslo, som jeg av profesjonelle årsaker har fulgt en stund nå, dukket det opp et utsagn om at "det er ingen tradisjon for ekspropriasjon til bolig i Oslo". Som ga meg litt grunn til undrende ettertanke, siden jeg nylig har lest Oslos bolighistorie, igjen av profesjonelle årsaker, der det framgår at i perioden ca 1960-1982 var det nettopp bolig man eksproprierte til.

Det, og det faktum at min egen femtiårsdag nå er godt overstått, fikk meg til å fundere litt.

Utsagn som "det er ingen tradisjon for" ditt eller datt, eller "det har aldri før vært slik at" i en debatt er som regel ikke ment som faktaforvrengning, selv om det ofte kan være det, om man løfter blikket litt, eller om man ikke er født i går. Det er ofte ikke annet enn et bud på hva vi bør ha lagt bak oss, eller hva tiden har gått fra. For eksempel kan vi jo håpe at vi har lagt forfølgelsen av jøder bak oss, og at Norge nå har tradisjon for å være et mangfoldig samfunn. Manns minne bør kunne være noe mer enn "så vidt jeg kan huske", noe mer enn det hver enkelt av oss kan eller velger å huske, eller har erfart selv. Vi har heldigvis skreven historie. Det er bøker man kan lese. Der finnes et større bilde. Mennesket har muligheten til å lære, både av fortidige suksesser og fiaskoer. I teorien.

Men nå er jo ikke det akkurat den mest iørefallende melodien i mitt ekkokammer, da. Og, det er lett å tro, heller ikke i mange andres. Vi ser for tiden endetidssymptomene blomstre, gjør vi ikke. Vi tolker postfaktualismen, "I believe, therefore I am right", Trump og alt sammen som et signal om at det tenkende menneske er overvunnet, og verden er på vei utfor bakke.

Men det er jo ikke første gang enden har vært nær, heller. Og neppe siste gang.

Barnedødeligheten synker, sier verdens helseorganisasjon, og helsa er på opptur. Verdens gjennomsnittsborger kan regne med å bli eldre enn noen sinne. Framtida er vanskelig å spå, og det ser jammen ut som fortida er uoversiktlig også. Hva er tilbakelagt? Hva er tilendebragt? Hvem er toneangivende, og hvem er i bakevja? Dinosaurifisering av foregående generasjoner er en samtidsøvelse, og en velkjent hersketeknikk.

Er det fordi jeg har blitt femti, og ungdomsforherligelsen i vesten gjør meg defensiv? Er jeg gått ut på dato? Gjelder ikke mine fakta lenger? Men jeg er jo ikke "forrige generasjon" sånn plutselig. Jeg er din samtidige. Dagens dato er den samme for meg, som for min 28 år gamle hipsternabo og min 73 år gamle mor. Jeg har litt lenger erfaring enn naboen, og en litt annerledes enn modern. Jeg er ikke 50 slik hun var 50, for jeg er det nå, og hun var det da. Ikke er jeg med på at 50 er det nye 40, heller. 50 er det nye 50. Aldring er ingen feil med systemet, det er en viktig del av den menneskelige erfaring. Og jeg holder fast på at det går an å bli klokere.

Tenker jeg går for 50 til.

Oslo by: Hvem er vi, og hvem kan vi bli?

Oslo by: Hvem er vi, og hvem kan vi bli?

"Life imitates Art far more than Art imitates Life (..) the self-conscious aim of Life is to find expression, and Art offers it certain beautiful forms through which it may realise that energy" 

(Oscar Wilde)

" Hvor er'u bor hen a?

Eyh la meg ta deg med til byen min b-b

Eyh la meg ta deg med til 

ah.. ta-ta deg med til Oslo"

(Karpe Diem)

Jeg leser Line Ulekleivs anmeldelse av Jon Benhamin Tallerås (31) sine kunstprosjekt, sammenfattet under overskriften "Fysiske lesninger av Oslo". Å vandre i byens gatenett, langs med det og på tvers av det, har lenge opptatt samtidskunstnere, starter hun. Tallerås har i prosjektet "Adieu to here, no matter where", trukket en tråd fra Rimbaud til byveven, bokstavelig talt. Ved å gå, nesten 30 kilometer, for å treffe hver eneste bokstav i kartet og slik stave seg fram til sitatet over. I samme ånd er verket "Fotnoter" - med en "alternativ" audioguide fra Munchmuseets (nåværende) plassering til bussterminalen, eller Galleri Oslo, og fotoutstillingen "Loitering Linguistics". Denne moderne ruinen, som Ulekleiv kaller den, Galleri Oslo altså. Hun har åpenbart sansen, - jeg, som ikke har sett/gått/hørt noen av verkene, tenker at dette var da svært så - bokstavelig, da. 

Men selvsagt er det også i tråd med en av de for tiden rådende idéene - også i mitt sinn - om hvordan by blir til. Faktum er at kunst er det halmstrå byutviklere ofte griper til når ting går trått. Bare se på Dansens Hus, som var brekkstang for hele Vulkan-utviklingen. Mange andre eksempler kan nevnes: Det handler om å vise oss noe nytt som ikke var der før. Det er det kreative folk driver med.

Jeg var nylig på OBOS' boligkonferanse - i embets medfør. Der hørte jeg Are Kalvø (46) - som jo kan det der med å beregne sitt publikum - si at han for sin del er glad for at det er mange ting han slipper - for eksempel politikk, yoga, folkedans - og å planlegge og bygge hus til folk. Hans poeng var at folk bruker utrolig mye tid, penger og energi på boing. Boing, definerte han, handler først og fremst om å pusse opp og å svi kjøtt. Eller å sjå på fjernsyn om folk som pusser opp og svir kjøtt. Nei, dette var han glad for at han slapp - og lista opp ei lang liste over krav folk har til boligen som grunn. Oppsummert: Et hus på landet, med hage eller ihvertfall terrasse, uten naboer, og bråk, helst midt i byen, i nærheten av en god pubquiz og tilstrekkelig ølutvalg til folk som nå (etter fylte 40) sier de er "interessert i øl", ikke at de drikk. 

Slike bomiljø blir jo ikke gratis. 

Erling Dokk Holm (52)  sa på samme konferanse at "vi har ikke boligmangel i Norge. Vi har bymangel." Han snakket om sosial kapital som den vesentlige innsatsfaktoren for byutviklinga. Det kan han ha rett i, når det gjelder de felles sosiale arealene. Samtidig som det minner meg om Bourdieu - hvis "alle" vil samle sosial (kulturell) kapital ved å bo et sted, øker stedets status og pris. Og jo høyere pris, jo færre "alle" kan vi være akkurat der, og urbanisme blir en eksklusiv øvelse.

Eller man kan velge å si at byen, det er meg det - og deg, mine valg, dine valg. Det jeg ser, det du ser. Og at det fortsatt er sant når vi skalerer opp til et større - eller det store - "vi": Byen er vår felles egenutvikling. 

Selv har jeg blitt stadig mindre opptatt av status. Jeg opplever at lykken gror raskere hvis du gir næring til sinnet heller enn til egoet. Da gir folk som Tallerås og andre jordnære, bokstavelige, kreative byentusiaster meg håp. Fordi helt nye ting er i ferd med å skje i byen vår. Og kanskje gatene blir vakrere når vi danser i dem, parkene når vi dyrker i dem, takene når vi svermer på dem - sammen med bybiene. 

Margrethe(50) er i alle fall godt fornøyd med å kunne dyrke sin øl-interesse sammen med folka sine i den grønne skyggen under den gylne engelens beskyttelse, - midt i Oslo. 

For vi driver ikke med boing her i byen. 

Vi driver med leving.

Kan byvekst stoppes?

http://www.planetizen.com/node/78437/how-cities-grow-big-not-how-big-cities-grow

Anbefaler: Det som skjer når du setter deg ned foran levd liv og spør uventede spørsmål

The Talks

Vita brevis

                                                  -Nei, det betyr ikke "livet er brev"

Som erfaren byråkrat og mellomleder i det offentlige Norge, kan jeg bekrefte at jo, det er mye brevveksling. Vi bruker mange A4-sider, atskillige ord og et utall bokstaver på å uttrykke vedtak, forskrifter, veiledning og råd. Jeg er ikke tvil om at det er atskillig mer enn nødvendig av det gode. Jo, vi trenger å ha presise forskrifter og regler, og å sette vedtak på trykk, det tilhører rettssikkerhetens domene. Det skal være likhet for loven, og vi skal være etterprøvbare og etterrettelige. Men all denne brevskrivinga som uttrykker ønsker, veiledning og råd er ofte særdeles lite effektiv bruk av tid. 

En annen myte om det offentlige er at vi bruker alt for mye tid i møter. Jeg kan igjen bekrefte at jo, det er mange timer i møter. Men som jeg sier til Mannen - gjerne etter gjennomgang av dagens program hvor hans konklusjon er at jeg jammen er mye i møter, gitt : Mye av jobben blir gjort i møter. Det er faktisk vel så effektivt som å sende brev til hverandre. Et møte sier mer enn tusen ord. Å sette seg ned rundt et bord og se hverandre i øynene er ofte det som skal til for å bringe saken videre. Og det er logisk nok - ansikt til ansikt har man ganske enkelt tilgang på mye mer informasjon. Jeg kan bruke alle mine fem sanser. Jeg hører stemmene, ser hvordan folk framstiller seg og ter seg.  Symbolbruk i klesstil og mine, fakter, kroppspråk, hvordan blikket festes eller flakker, hvordan du er framoverlent og rask i bevegelsene, eller bakoverlent og stiv, varmt eller kaldt håndtrykk, er ting som tilsammen gir et godt eller dårlig inntrykk og som summerer seg opp til en god eller dårlig magefølelse hos meg. Alle disse sanseopplevelsene gir meg rent faktisk et bedre grunnlag for å gjøre vurderinger som er riktige. Jeg vet mye mer om hvordan du har det når jeg ser deg. Et møte gir meg muligheten til å påvirke din tilstand, å opplyse, forklare, berolige eller overbevise, på en helt annen måte enn mine skrevne bokstaver kan.  Og på mye kortere tid.

I en hektisk hverdag er det riktgnok ikke alltid like lett å møtes. Ofte sender vi en epost om spørsmålet, eller tar en  telefon. En telefon gir meg mere informasjon enn eposten om din tilstand, for da hører jeg jo stemmen og kan vurdere om du er opprørt eller opprømt ut fra klangen og toneleiet,  - men det er ikke like godt som et møte fjes til fjes. Telefon er andrevalget for møter, selv om telefonmøter kan fungere godt for folk som allerede har møttes en gang og kjenner hverandre litt. Da sparer man reisetid og flybensin. Skype er enda bedre, da kan jeg både se og høre deg. Epost er egentlig bare brukbart til generell informasjon som alle skal ha, og til helt enkle spørsmål og svar og videresending av spørsmålet til rette vedkommende, og til utsjekk i en pågående prosess med folk du møter ofte.  Jeg mistenker at en av grunnene til at hverdagen er hektisk, er alle mulighetene til misforståelser som alle epostene gir. Alle mulighetene til å havne i stolleken om ansvaret for saken. Jeg bruker å si til mine medarbeidere at vi alltid har tid til en kort prat,- ti minutter på dørstokken er verdt mange runder med eposter og kopier til folk som ikke trenger dem. En telefonsamtale klarer opp fortere enn ti eposter. Hvis jeg er travel, kan du oppleve at jeg sier "hei, hva kan jeg gjøre for deg?"  slik at du blir tvunget til å komme til saken, -men ikke at jeg ikke svarer. 

Et annet effektivt ledelsestips er: Det du gir oppmerksomhet, blir det mer av.

Dette gjelder så vidt jeg har sett helt uavhengig av om oppmerksomheten er positiv eller negativ. La oss si du er lei av kos med misnøye i lunsjen. Ikke bare hjelper det ikke å kjefte, folk blir akkurat like sure som før av det. I tillegg blir de også sure på deg (ingen liker å bli irettesatt), - og til alt overmål blir du sur selv. Trikset er å avvise det som foregår ved å skifte fokus. Det er faktisk lov å være blid.  En blid og positiv holdning til det man gjerne ser er vel så oppløftende i et arbeidmiljø enn en sur og avvisende holdning til det man ikke liker. Alle liker å le, men det er ikke likegyldig hva vi ler av.

Jeg ser med en viss undring på engasjementet rundt den skitne og truende språkbruken som fins på nettet. For meg er det i samme kategori, bare enda litt verre. Å gi det oppmerksomhet på sine egne premisser vil ikke hjelpe. Kommentarkjeder til avisartikler på nettet er en ting jeg ikke ofrer mange kalorier på.  Så langt jeg har sett er de dessverre stort sett befolket av menn som tenker og skriver med et helt annet organ enn hodet. Det kan godt være at dette er folk som oppfatter at de deltar i en form for barsk humor-kultur, som skaper seg en pirrende ny personlighet bak tastaturets anonymitet. Men jeg kan for min del glatt forsvare å gi blanke. Det som kommer ut av disse typene interesserer meg overhodet ikke. Å gi dem oppmerksomhet er å gi dem det de er ute etter. Å skjenne vil bare eskalere problemet. De aller fleste av dem ville aldri drømt om å si noe sånt til meg om vi satt ansikt til ansikt. Jeg er nemlig en ganske hyggelig dame når du treffer meg.

Verre er det selvsagt for dem som opplever kommentarene rettet direkte mot egen person. Mitt råd da er: 

Rapporter skitprat. Anmeld trusler. Punktum.

Livet er ganske enkelt for kort.

Den fjerde dimensjon

Oslo skyline. I kulturminneforvaltninga kaller vi det tidsdybde. Fra Akershus slott med røtter i middelalderen, til 1800-tallets murby, 1930-50-tallets rådhus og 1980-90 –tallets høyhus. FOTO Nils Anker

Byutviklere og arkitekter er vant til å tenke i det tredimensjonale rommet, og i dynamikken som gis av trender og marked. Tiden er den fjerde dimensjon i byutviklinga. Spørsmålet er hvor lang tid er vi vant til, eller opplært til å overskue? Begrepet bærekraft er et barn av tiden på mer enn en måte: Hvis man tar en samfunnsutvikling, tilsetter mye tid og rører rundt: Blir det holdbart, eller detter det fra hverandre?

Hvordan klarer vi å tilsette nok tid i miksen og finne ut hva som er holdbart?

Et sted å starte kan jo være å se på de elementene i byen som allerede har holdt lenge, og se hva som har hendt med dem. Vi ser på de gamle husene og miljøene som kilder til kunnskap om samfunn og liv som er levd og forbi, - men det stopper ikke der. Kulturminnene er også ressurser for dagens mennesker, kilder til opplevelser, og ting vi kan bruke.

Det moderne sinnelag er allerede 100 år gammelt, til og med modernismekritikken er et tilbakelagt stadium. Nå virker det helt åpenbart at å vende det gamle ryggen eller viske det ut, og gi rom for de ranke bygninger, de store, grønne og solfylte parker og de effektive motorveier ikke er løsningen. «Modernismen i arkitekturen var i si tid et svar på utfordringene som industrialismen hadde skapt. Denne perioden er for lengst over i Vesten, og dagens arkitekturuttrykk må nok først og fremst ses på som uttrykk for en global kultur, der en samtidig forsøker å ta vare på lokal identitet», sier Karl Otto Ellefsen, rektor for arkitekthøgskolen i Oslo (AHO), i klassekampen den 19. 11. i år.

Det er ikke bare planleggere og arkitekters forståelse som er endret. Folk gikk i tog for 50-60 år siden og ville rive Bryggen i Bergen. Om Bakklandet i Trondheim sa de «riv skiten». Men da Enerhaugen i Oslo ble revet, var det et skifte på gang i folkemeningen. Nå er Bakklandet en viktig del av byidentiteten i Trondheim, og ingen er vel stoltere av Bryggen enn bergenserne. De gamle områdene er verdifulle bomililjø og bymiljø som byr på gode opplevelser og godt byliv.

Men byer skal vokse. Andelen av befolkningen som bor i byer eller tettsteder var større enn andelen utenfor allerede i 1960, og trenden bare fortsetter. Det må finnes rom til dem. Hus som er bygd blir heller ikke stående statisk, - små og store endringer skjer både inni og utenpå, som følge av funksjonsendringer, behovsendringer og motesvingninger. Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling i Oslo, formulerte utfordringen enkelt og treffende ved åpning av seminaret Heritage values in growing cities den 2. oktober: "Hvordan ta vare på det beste, når alt må forandres?"

Kraftig byvekst i pressområdene gir komplekse problemstillinger. Faren er at utviklingen blir overlatt for mye til utbyggeres og eieres interesser. De mangler kanskje helhetssynet, de har ikke øre for folks meninger, de kan bygge prosjekter som tar fra byen uten å gi noe igjen. De har fått slippe unna med uinspirert og lettvint arkitektur, som kjøpesentre og ensartete boligblokker som gir god profitt, men tvilsomme miljø. God arkitektur gir fleksible bygninger og miljøer som tåler tidens endringskrav. God arkitektur kan ta tak i det gamle og skape helt nye begivenheter av det, slik som på Papirbredden i Drammen, i Møllebyen i Moss, på Vulkan i Oslo. Men det skjer ikke av seg selv.

Vi trenger planlegging. Planleggingen i Norge er bygd på prinsippet om at eiendomsretten må veies opp mot samfunnets hensyn og behov. Planleggingen skal både tilrettelegge for økonomisk aktivitet og eiendomsutvikling- og begrense skadelige utslag av den. Den skal være demokratisk og gi folk anledning til å medvirke, samtidig som den skal være effektiv.

Jeg bruker å si at planlegge skal man gjøre så lite som mulig, men så mye som nødvendig.

Uten friksjon er det ikke, men det skal det heller ikke være. Kulturminneforvaltninga, der jeg jobber, har som oppdrag fra storting og regjering å by på tenkepauser når utviklinga presser på. Den rollen blir ofte misforstått eller konstruert som bare plunder og heft. I samme sak kan vi bli møtt både med liten forståelse og høye forhåpninger. Men de som tror, eller for den saks skyld håper, at alt stopper når by- eller riksantikvar kommer på banen, tar feil. Selv de som måtte tro det i de respektive etater.

Tenkepausen gir rom for å tenke på nytt, og tenke at vern også er en form for byutvikling. Det som starter som krangel kan bli til en begivenhet, slik som det har blitt for eksempel på Vulkan. Det hele kommer an på kommunens evner som samarbeidspart og pådriver, og utbyggers og arkitekters visjon og vilje til å la seg utfordre. Møtet mellom gammelt og nytt kan skape noe helt unikt og viktig for byen.

Hva mer er: Det gjør ofte det.