Går for 50 til

Soundtrack:
"Old man, look at my life,
I'm a lot like you
were"
(Neil Young)

"You must remember this,
A kiss is just a kiss, a sigh is just a sigh
The fundamental things apply
As time goes by"
(Herman Hupfeld)

I en herværende debatt om boligsituasjonen i Oslo, som jeg av profesjonelle årsaker har fulgt en stund nå, dukket det opp et utsagn om at "det er ingen tradisjon for ekspropriasjon til bolig i Oslo". Som ga meg litt grunn til undrende ettertanke, siden jeg nylig har lest Oslos bolighistorie, igjen av profesjonelle årsaker, der det framgår at i perioden ca 1960-1982 var det nettopp bolig man eksproprierte til.

Det, og det faktum at min egen femtiårsdag nå er godt overstått, fikk meg til å fundere litt.

Utsagn som "det er ingen tradisjon for" ditt eller datt, eller "det har aldri før vært slik at" i en debatt er som regel ikke ment som faktaforvrengning, selv om det ofte kan være det, om man løfter blikket litt, eller om man ikke er født i går. Det er ofte ikke annet enn et bud på hva vi bør ha lagt bak oss, eller hva tiden har gått fra. For eksempel kan vi jo håpe at vi har lagt forfølgelsen av jøder bak oss, og at Norge nå har tradisjon for å være et mangfoldig samfunn. Manns minne bør kunne være noe mer enn "så vidt jeg kan huske", noe mer enn det hver enkelt av oss kan eller velger å huske, eller har erfart selv. Vi har heldigvis skreven historie. Det er bøker man kan lese. Der finnes et større bilde. Mennesket har muligheten til å lære, både av fortidige suksesser og fiaskoer. I teorien.

Men nå er jo ikke det akkurat den mest iørefallende melodien i mitt ekkokammer, da. Og, det er lett å tro, heller ikke i mange andres. Vi ser for tiden endetidssymptomene blomstre, gjør vi ikke. Vi tolker postfaktualismen, "I believe, therefore I am right", Trump og alt sammen som et signal om at det tenkende menneske er overvunnet, og verden er på vei utfor bakke.

Men det er jo ikke første gang enden har vært nær, heller. Og neppe siste gang.

Barnedødeligheten synker, sier verdens helseorganisasjon, og helsa er på opptur. Verdens gjennomsnittsborger kan regne med å bli eldre enn noen sinne. Framtida er vanskelig å spå, og det ser jammen ut som fortida er uoversiktlig også. Hva er tilbakelagt? Hva er tilendebragt? Hvem er toneangivende, og hvem er i bakevja? Dinosaurifisering av foregående generasjoner er en samtidsøvelse, og en velkjent hersketeknikk.

Er det fordi jeg har blitt femti, og ungdomsforherligelsen i vesten gjør meg defensiv? Er jeg gått ut på dato? Gjelder ikke mine fakta lenger? Men jeg er jo ikke "forrige generasjon" sånn plutselig. Jeg er din samtidige. Dagens dato er den samme for meg, som for min 28 år gamle hipsternabo og min 73 år gamle mor. Jeg har litt lenger erfaring enn naboen, og en litt annerledes enn modern. Jeg er ikke 50 slik hun var 50, for jeg er det nå, og hun var det da. Ikke er jeg med på at 50 er det nye 40, heller. 50 er det nye 50. Aldring er ingen feil med systemet, det er en viktig del av den menneskelige erfaring. Og jeg holder fast på at det går an å bli klokere.

Tenker jeg går for 50 til.