Oslo by: Hvem er vi, og hvem kan vi bli?

Oslo by: Hvem er vi, og hvem kan vi bli?

"Life imitates Art far more than Art imitates Life (..) the self-conscious aim of Life is to find expression, and Art offers it certain beautiful forms through which it may realise that energy" 

(Oscar Wilde)

" Hvor er'u bor hen a?

Eyh la meg ta deg med til byen min b-b

Eyh la meg ta deg med til 

ah.. ta-ta deg med til Oslo"

(Karpe Diem)

Jeg leser Line Ulekleivs anmeldelse av Jon Benhamin Tallerås (31) sine kunstprosjekt, sammenfattet under overskriften "Fysiske lesninger av Oslo". Å vandre i byens gatenett, langs med det og på tvers av det, har lenge opptatt samtidskunstnere, starter hun. Tallerås har i prosjektet "Adieu to here, no matter where", trukket en tråd fra Rimbaud til byveven, bokstavelig talt. Ved å gå, nesten 30 kilometer, for å treffe hver eneste bokstav i kartet og slik stave seg fram til sitatet over. I samme ånd er verket "Fotnoter" - med en "alternativ" audioguide fra Munchmuseets (nåværende) plassering til bussterminalen, eller Galleri Oslo, og fotoutstillingen "Loitering Linguistics". Denne moderne ruinen, som Ulekleiv kaller den, Galleri Oslo altså. Hun har åpenbart sansen, - jeg, som ikke har sett/gått/hørt noen av verkene, tenker at dette var da svært så - bokstavelig, da. 

Men selvsagt er det også i tråd med en av de for tiden rådende idéene - også i mitt sinn - om hvordan by blir til. Faktum er at kunst er det halmstrå byutviklere ofte griper til når ting går trått. Bare se på Dansens Hus, som var brekkstang for hele Vulkan-utviklingen. Mange andre eksempler kan nevnes: Det handler om å vise oss noe nytt som ikke var der før. Det er det kreative folk driver med.

Jeg var nylig på OBOS' boligkonferanse - i embets medfør. Der hørte jeg Are Kalvø (46) - som jo kan det der med å beregne sitt publikum - si at han for sin del er glad for at det er mange ting han slipper - for eksempel politikk, yoga, folkedans - og å planlegge og bygge hus til folk. Hans poeng var at folk bruker utrolig mye tid, penger og energi på boing. Boing, definerte han, handler først og fremst om å pusse opp og å svi kjøtt. Eller å sjå på fjernsyn om folk som pusser opp og svir kjøtt. Nei, dette var han glad for at han slapp - og lista opp ei lang liste over krav folk har til boligen som grunn. Oppsummert: Et hus på landet, med hage eller ihvertfall terrasse, uten naboer, og bråk, helst midt i byen, i nærheten av en god pubquiz og tilstrekkelig ølutvalg til folk som nå (etter fylte 40) sier de er "interessert i øl", ikke at de drikk. 

Slike bomiljø blir jo ikke gratis. 

Erling Dokk Holm (52)  sa på samme konferanse at "vi har ikke boligmangel i Norge. Vi har bymangel." Han snakket om sosial kapital som den vesentlige innsatsfaktoren for byutviklinga. Det kan han ha rett i, når det gjelder de felles sosiale arealene. Samtidig som det minner meg om Bourdieu - hvis "alle" vil samle sosial (kulturell) kapital ved å bo et sted, øker stedets status og pris. Og jo høyere pris, jo færre "alle" kan vi være akkurat der, og urbanisme blir en eksklusiv øvelse.

Eller man kan velge å si at byen, det er meg det - og deg, mine valg, dine valg. Det jeg ser, det du ser. Og at det fortsatt er sant når vi skalerer opp til et større - eller det store - "vi": Byen er vår felles egenutvikling. 

Selv har jeg blitt stadig mindre opptatt av status. Jeg opplever at lykken gror raskere hvis du gir næring til sinnet heller enn til egoet. Da gir folk som Tallerås og andre jordnære, bokstavelige, kreative byentusiaster meg håp. Fordi helt nye ting er i ferd med å skje i byen vår. Og kanskje gatene blir vakrere når vi danser i dem, parkene når vi dyrker i dem, takene når vi svermer på dem - sammen med bybiene. 

Margrethe(50) er i alle fall godt fornøyd med å kunne dyrke sin øl-interesse sammen med folka sine i den grønne skyggen under den gylne engelens beskyttelse, - midt i Oslo. 

For vi driver ikke med boing her i byen. 

Vi driver med leving.