Ryddelykkens inntog

"When you change the way you look at things, the things you look at, change".

Jeg var i tvil, så jeg leste bokanmeldelsene først. Det var to ulike sorter synspunkter, - enten den som ler av den ryddefikserte, ensomme emoen, og mener dette ikke lar seg applisere på en sunn, norsk familie med bruk for regntøy og slagstøvler- eller den som elsket systemet og hadde kjøpt boka til alle sine venner, og setter nesa i sky over folk som går i forsvar over egen mangel på kontroll i livet.

Jeg snakker om Marie Kondo (KonMari) og hennes "Life Changing Magic of Tidying". Nå har det visstnok også kommet en oppfølger. Ingen av anmeldelsene sto for meg som en anbefaling av metoden, akkurat, men jeg var nysgjerrig nok til å laste ned boka.

Hun har et unormalt forhold til rydding, ingen tvil om det.

Hun er også japansk, - og i en japansk kontekst forestiller jeg meg at dette kommer ut som nokså fornuftig selvhjelp. Jeg skal ikke innbille noen at jeg forstår japansk kultur, men jeg aner at det er noe med det disiplinerte, rene, nøyaktige, nette- som er en form for ideal, en dyd som alle japanere forstår, tror jeg. Og dette at ulike aktiviteter kan opphøyes til en form for meditasjon, - som for eksempel blomsterdekorasjon, te-seremoni, origami - framstår også som svært japansk og tiltrekkende for meg.

Men rydding? Get a life, liksom?

Alt ser forskjellig ut, avhengig av hvilket prisme man velger å bryte det gjennom.  Å eie færre ting, men bry seg om de tingene du eier, er lett å finne gjenklang for hos den vestlige forbrukertrøtte, også. Å søke en kvalitet i det du velger å kle deg i og omgi deg med, og å bruke tingene omsorgsfullt, gir mening. OK, så langt bare en annen måte å drive med selvdefinisjon gjennom ting, kanskje (altså typisk vestlig kultur). Muligens bakgrunnen for KonMaris store gjennombrudd på denne halvkulen, lett å avfeie som halvnevrotisk tøys.

På den andre siden er det en øvelse i å finne tilbake til sin egen sans for, og glede ved, kvalitet. En metode for å bli mer oppmerksom på her og nå, tingene og ens egen opplevelse av dem. En eksersis i å ikke overdrive, å ta bort det overflødige fra livet, å stilne skravlet i hodet.
Jeg liker å rydde selv, når jeg trenger å sortere hodet. Jeg liker at tingene har en fast og logisk plass, og at jeg vet hvor ting er. Jeg liker tanken på å ha det jeg føler jeg trenger, og å la alt annet sirkulere videre til noen som setter bedre pris på det eller kan bruke det som råvare. Og jeg er lett med på at jeg ikke trenger fullt så mange ting.

Jo, det er såklart mulig å vanne nevrosene med dette. Men jeg kjøper at det kan fungere som en meditasjon, en måte å finne tilbake til det viktige, og å falle til ro med det. Jeg er altså ikke med på at det er en forutsetning for at livet skal komme ordentlig i gang - det kommer vel helt an på hvor man er hen i livet. Jeg har hatt perioder hvor jeg slo meg til ro med mye rot. Det er bare en metode, for søren, - det finnes fler, den passer neppe alle.

Men det er også sant at selv om den kanskje ikke passer inn i en travel småbarnsfamilie, så er ikke alle der. Det er ikke noe man må, det heller.

Går for 50 til

Soundtrack:
"Old man, look at my life,
I'm a lot like you
were"
(Neil Young)

"You must remember this,
A kiss is just a kiss, a sigh is just a sigh
The fundamental things apply
As time goes by"
(Herman Hupfeld)

I en herværende debatt om boligsituasjonen i Oslo, som jeg av profesjonelle årsaker har fulgt en stund nå, dukket det opp et utsagn om at "det er ingen tradisjon for ekspropriasjon til bolig i Oslo". Som ga meg litt grunn til undrende ettertanke, siden jeg nylig har lest Oslos bolighistorie, igjen av profesjonelle årsaker, der det framgår at i perioden ca 1960-1982 var det nettopp bolig man eksproprierte til.

Det, og det faktum at min egen femtiårsdag nå er godt overstått, fikk meg til å fundere litt.

Utsagn som "det er ingen tradisjon for" ditt eller datt, eller "det har aldri før vært slik at" i en debatt er som regel ikke ment som faktaforvrengning, selv om det ofte kan være det, om man løfter blikket litt, eller om man ikke er født i går. Det er ofte ikke annet enn et bud på hva vi bør ha lagt bak oss, eller hva tiden har gått fra. For eksempel kan vi jo håpe at vi har lagt forfølgelsen av jøder bak oss, og at Norge nå har tradisjon for å være et mangfoldig samfunn. Manns minne bør kunne være noe mer enn "så vidt jeg kan huske", noe mer enn det hver enkelt av oss kan eller velger å huske, eller har erfart selv. Vi har heldigvis skreven historie. Det er bøker man kan lese. Der finnes et større bilde. Mennesket har muligheten til å lære, både av fortidige suksesser og fiaskoer. I teorien.

Men nå er jo ikke det akkurat den mest iørefallende melodien i mitt ekkokammer, da. Og, det er lett å tro, heller ikke i mange andres. Vi ser for tiden endetidssymptomene blomstre, gjør vi ikke. Vi tolker postfaktualismen, "I believe, therefore I am right", Trump og alt sammen som et signal om at det tenkende menneske er overvunnet, og verden er på vei utfor bakke.

Men det er jo ikke første gang enden har vært nær, heller. Og neppe siste gang.

Barnedødeligheten synker, sier verdens helseorganisasjon, og helsa er på opptur. Verdens gjennomsnittsborger kan regne med å bli eldre enn noen sinne. Framtida er vanskelig å spå, og det ser jammen ut som fortida er uoversiktlig også. Hva er tilbakelagt? Hva er tilendebragt? Hvem er toneangivende, og hvem er i bakevja? Dinosaurifisering av foregående generasjoner er en samtidsøvelse, og en velkjent hersketeknikk.

Er det fordi jeg har blitt femti, og ungdomsforherligelsen i vesten gjør meg defensiv? Er jeg gått ut på dato? Gjelder ikke mine fakta lenger? Men jeg er jo ikke "forrige generasjon" sånn plutselig. Jeg er din samtidige. Dagens dato er den samme for meg, som for min 28 år gamle hipsternabo og min 73 år gamle mor. Jeg har litt lenger erfaring enn naboen, og en litt annerledes enn modern. Jeg er ikke 50 slik hun var 50, for jeg er det nå, og hun var det da. Ikke er jeg med på at 50 er det nye 40, heller. 50 er det nye 50. Aldring er ingen feil med systemet, det er en viktig del av den menneskelige erfaring. Og jeg holder fast på at det går an å bli klokere.

Tenker jeg går for 50 til.