"Hvorfor tar du ikke bilen?" sa Mannen.
Det hadde ikke engang streifet meg, og svaret hørtes nok ut som noe i retning av "fordi jeg ikke liker å kjøre i byen". Dette synes Mannen er ganske eksotisk, eller i alle fall upraktisk, når man likevel skal være barnevakt og ikke vet hvor sent det blir. Og jeg lærer jo aldri å like å kjøre i byen hvis jeg aldri gjør det? "So?" sa jeg.
OK, tonen var kanskje litt avvisende. I alle fall fant vi oss brått i en belivet og relativt langvarig diskusjon om bilbruk i by, vegprising, piggdekkavgift, avgifter i sin allminnelighet, med mer.
Inkludert de vanlige fallgrubene: Jeg, snurt, når han drar "moralismekortet" - " Nei, det er ikke straff for feil oppførsel, det er et forsøk på å innarbeide insitamenter i en ufullstendig økonomi!" Han, irritert, når jeg drar "kunnskapskortet": "Hva da, dette vil du ikke diskutere fordi du ikke kan det ut og inn? Sier du ikke da at jeg egentlig bør holde kjeft om bypolitikk?"
Jeg har vært på arkitekturdagen i dag, Man Made Tomorrow, hvor den røde tråden, holdt av John Thackara, var: Hvordan diskutere design av det usynlige? Postulatet her er at det at kostnadene med noe ikke synes, betyr ikke at de ikke betales - de betales av kloden, eller av de fattige.
Og hvis det er sant at 75% av jordens befolkning kanskje bor i byer i 2050, og kanskje 35% i en eller annen slum, blir det viktig å finne det språket, for vi trenger å snakke om løsninger.
Et forslag, fra London School of Economics- professor Richard Burdett, er å stille seg spørsmålet: Hva gjør en åtte år gammel gutt på lørdag klokka fire, i den byen du snakker om?
Eller, som i mitt tilfelle, barnevakten til en sju måneder gammel en.
Gudskjelov er Mannen en mann som skriver, og derfor opptatt av hvordan vi ordlegger oss. Man blir nødt til å presisere poenget. Og det er forsåvidt greit at en liberalist ikke ønsker å innføre negative insitamenter på folks handlinger. Det er også greit - om enn litt latterlig og fåfengt på det personlige plan - å ville være en del av løsningen, ikke av problemet. Men det er klart gamle, gode ideologiske valg kan komme til å møte en i døra når en først begynner å snakke om det: Å kjøre minst mulig i byen min har gjort at jeg ikke er særlig glad i eller flink til det.
En middelmådig bysjåfør, og en dårlig lukeparkerer. Og det er irriterende på en annen ideologisk skala, nemlig den feministiske. Typisk kvinnfolk, liksom.
Men jeg har nå sant å si ganske gode grunner til det.
Hvis mange nok kan gjøre det, og faktisk også gjør det, er det ikke engang spesielt latterlig.
