lørdag 8. august 2009

Oslolunsj, sensommer. Stemningsrapport.

Definitivt et litt eksentrisk lydspor på denne lørdagens kafé.
Får en til å undres på hvem som står bak. Klagende americana, litt obskure ikke-slagere av kjente artister, jazz, grunge og sære coverlåter. Har latt meg fortelle at kafé-lydfiler flest neppe er tilfeldig sammenrask. En venn av en bekjent setter sammen slikt for penger, mener jeg å huske at noen sa en gang.

Dette rimer på et litt uforklarlig vis med artikkelen jeg leser i Morgenbladet, av Agnes Ravatn: Om livet sett fra døden, og hvor uviktig alt er. Etter alt å dømme en rimelig nyutstudert kyniker av et -- gjenkjennelig slag. Et mange-lag- i løken selvpresentasjonsstykke. Et "you may laugh" ment på ramme alvor. Sitter igjen med en følelse av at denne dama gjerne skulle vært mer brilliant enn hun faktisk er, og at hun antakelig vet det og har formulert den holdningen for seg sjøl allerede.
Typisk 00-tall?

Hardly..

Jeg tar et kort blikk på meg sjøl, her jeg sitter i min ensomhet og lunsjer, og tenker at den blonde ekspeditøren muligens ser noe mer tragisk enn glamorøst og mystisk her. Men hun har jo forlatt sitt hjemland for å servere bortskjemte beboere i en av verdens dyreste byer. Og hvor glamorøs følte jeg meg da jeg var 20? Sjelden. Glimtvis. Det kom senere. Nå er litt leppestift nok.

Hvorfor er sjølframstilling så viktig? Hva gir det egentlig? Jeg får assosiasjon til en episode i "Sex and the City" hvor jentene (da 36) nevner 43 som sin "scary age". Jeg kan med skam å melde ikke se noe særlig scary i speilet. Men det er vel kanskje tragisk, det og..

Selvsagt er det kos de gangene lunsjen deles med noen og vi blir sittende å skravle til kvelden faller på, - selvsagt hadde det vært fint å kjenne noen som alltid hadde lyst til det samme som en selv. Men det er jo faktisk en ganske "tall order". Og skal jeg være ærlig er det også av og til skjønt å sitte for seg selv på kafé og være deilig selvopptatt uten at det berører noen andre.

Så kan man smile litt skrått av de klagende kjærlighetssorg-sangene om å være heeeelt aleeeenee.. For de er jo sanger som handler mer om den som synger enn om hun som dro/ ble forlatt.

Også dager hvor agendaen bare er å se hvorvidt man finner en fin kjole er dager, på lik linje med de dagene man slumpet til å si noe som var viktig for noen, eller de dagene man maktet å få en hel forsamling til å le så tårene trillet, eller de dagene noen fortalte en at en er utrolig vakker.
Man lever vel hver dag. Også de dagene man ikke er hoppende lykkelig eller bunnløst ensom.
Der er nyanser. Av alle valører.

Oppdraget er ikke å hige etter ekstremene, men å leve alle nyansene i livet.

....OK, det holder vel for en lørdag...




Foto fra Wikimedia commons, av Agne27

Beijing for tourists

Beijing er en stor by. Virkelig stor. Over 16 millioner bor innenfor byområdet.

Vi ankommer pr tog, og kjører i en times tid i byen før vi når stasjonen.

Dagen etter skjønner vi hvorfor guiden som kom og hentet vår lille gruppe var dedikert kun til vårt reiseselskap - og ikke til hele den norske gruppa, som i Mongolia. Å bli guidet på en sommerlørdag i den forbudte by er ingen spøk, - og en gruppe på over seks personer ville raskt bli en større utfordring enn godt er for vår lille, tøffe guide.

Hun har et kinesisk navn og ett engelsk (velg selv) - major i historie og et helt strøkent engelsk. Vi er heldige. Men fire dager er selvsagt alt for lite til å få noe annet enn et høyst overflatisk inntrykk av 3000 år med byhistorie, - selv med en rappkjeftet guide og flittig fotografering.
Turismetilstanden tar over. Det behagelige med å bli kjørt hit og dit i luftkondisjonert minibuss. Stadig å bli mint på at man bør kjøpe vann eller gå på do. Å bli gjetet gjennom noen av verdens flotteste kuturminner, og bli avfotografert med kinesiske pikebarn i armkroken ("she has nevel seen an European befole"). Å gi seg over til gruppebeslutningene: En hver gruppe trenger ikke mer enn en idé på deling, - er det fler, betyr det kun forsinkelser og forhandlinger.

Ender opp med hodet fullt av lett sammenblandede inntrykk, og føler at å gjengi dem kom til å ligne svært på Nærums "litteraturhistorie etter hukommelsen". Men anbefaler turen.

Bare byplanmuseet er grunn god nok.

torsdag 6. august 2009

Storm i vognlass?




http://www.mongolyurt.com/

En rask googling gir entusiastiske tilbakemeldinger på begrepet Ger. Lite om konstruksjonens eventuelle styrker og svakheter her, mer om hvor lett man kan frakte den med seg på tre hester.

Fascinerende bygg med mye symbolikk og lange tradisjoner, sammenligningen med Navahoenes hogan er ikke urimelig..

Men overnatter man i den en stormnatt, føles den fortsatt som et telt.

søndag 2. august 2009

Transsibirske observasjoner


(soundttrack «Carried to dust», Calexico)

Vi bordret toget 15. juli, - med fem netter og fire dager gjennom Sibir og Mongolia foran oss.
Jeg hadde etterlatt Carsten Jensen ulest, - for stor å pakke, og de sier dessuten at det er overraskende hvor lite man får lest på turen. De sier rett.

Det er 6266 km fra Moskva til Ulaanbaatar. 7622 km til Beijing. Det er langt. En må regne med en forkjølelse og en magesjuke. En må regne med å trå over et par komfortgrenser. Check.
Likevel – kan jeg si jeg vet hvor langt det er, at jeg har kjent det på kroppen?

Nei. Ikke egentlig. I alle fall ikke før vi kom av toget og ut i Mongolia, som virkelig er et annet sted i verden.

Men før vi kom så langt, var det Sibir, skog og blomstereng, blomstereng og skog..

Joda, jeg hadde googla på forhånd:

Jeg visste for eksempel at etter 282 km, kom vi til Jaroslavl ved Volga, som ble grunnlagt i 1024 av Yaroslav den vise – storfyrste av Kiev, - og at han representerer et høydepunkt i Russlands Kiev-epoke (Kievan Rus, ca 880-1150) – det østnordiske riket, grunnlagt av vikinger (Rus). Kalt Jarisleif den Lamme i nordisk litteratur. Gift med Ingegerd Olofsdotter, datter av kongen av Sverige, og fora også sjøl kongehusene i nord-europa med døtre: Elisabeth av Kiev ble gift med Harald III (Hardråde) av Norge, Anastasia med kongen av Ungarn, og Anne med Henry I av Frankrike.

Men toget stoppet ikke her.

Etter 1397 km kom vi til Perm og porten til Ural, ca kl seks på den første ettermiddagen.

For hobbygeologer og andre nerder er Perm den yngste perioden i jordens oldtid, ca 299 millioner - 251 millioner år siden. Perm ble definert av Roderick Murchison ved byen Perm i 1841.
I perm ble urlandmassen Pangaea dannet, - den omfattet nesten alle jordens landområder som ett sammenhengende kontinent. Den hercynske fjellkjedefoldingen med dannelsen av bl.a. Appalachene, Ardenne, Schwarzwald og Uralfjellene ble fullført.

I Perm ble biller og sommerfugler til – mens krypdyrene utviklet seg i henholdsvis pattedyrlignende og dinosaurlignende retninger. På slutten av perioden mener man at den største masseutdødingen i jordens historie fant sted: Over 90 % av jordens arter døde ut. De hyggelige særingene Trilobittene døde for eksempel fullstendig ut. Så kom Trias, Jura og Kritt og dinosaurenes tid, før også de fikk seg en smell, antakelig av en meteoritt, for snaue 65 millioner år siden. Men Uralfjellene står fortsatt.. selv om de er en skygge, må vi anta, av sin opprinnelige prakt.

Vi så ingen fjell å snakke om. Noen mente de så Europa/Asia-obelisken på 1737 km. Vi var i Asia.

Etter 1778 km kom Jekaterinburg, en by grunnlagt i 1723 av Peter den Store. Her ble tsar Nikolai den 2. og kona og barna henrettet i 1918. Vi var der ca kvart over elleve til ti over halv tolv.

Først etter 2062 km begynner Sibir offisielt.

Sibir er digert. Mange titalls folkegrupper har holdt til her og skrapt seg et marginalt utkomme i ugjestmild natur. For eksempel nevner guideheftet fra Kinareiser Ostjaker, eller Khanty-folket, som Wikipedia kaller dem. Der kunne jeg lese at noen mener forfedrene deres er den forhistoriske metallarbeiderkulturen Andronovo. Antropologisk beskrivelse bredskuldret, solide torsoer med en «karakteristisk konveksitet!», høye kinnbein og mørke øyne og hår. Gjennomsnittshøyde 158 cm for menn, for kvinner 146 cm.

Kanskje er dette likevel en reise gjennom Middle-earth? For dette høres da unektelig ut som en modell for dvergene..

Etter 2676 km Omsk, som ble grunnlagt 1716 som kosakkfort.

Om kosakkene sier Wikipedia at de er en sørrussisk folkegruppe kjent i området siden 1300-tallet, - dyktige ryttere og krigere på hesteryggen, og ble derfor etterhvert brukt som lettbevæpnede kavalerister i den russiske hæren. Betegnelsen skal komme via det russsiske ordet Kazaki fra tyrkisk kazak som betyr «eventyrer» eller «fri mann». Store Norske på nett beskriver dem som grensevernryttere, millitær organisasjon til vern mot Tartarene, menn som erobret store deler av Sibir for Tsaren.

Jeg drømmer om hover som drønner over slettene, - Rohirrim kommer!

Men fra togvinduet: Lite folk og hus. Hav av geitrams og storkenebb. I mil etter mil.

Toget blir en egen verden, med vår vogn med nesten bare nordmenn, og resten av toget nesten bare mongoler, med varer som raskt pakkes ut og sammen på hver stopp. Våre konduktører to strenge mongolske damer som holder toalettene skinnende rene og åpne etter et ugjennomskuelig system.
Vi blir en familie, en vennegjeng, et brudefølge, en fest, et skjørt fellesskap av individualister, hverandres gode historier, en boble utenfor virkeligheten.

Byene blir til fine ord å si: Omsk, Barabinsk, Novosibirsk, Taiga, Achinsk, Krasnoyarsk.

Av de folkegruppene guiden presenterte her, festet jeg meg særlig ved det Wikipedia hadde å si om Tuviner, eller rettere deres historiske navn Uriankhai. Snublende nær Uruk-Hai..

Etter 4067 km krysser vi Jenisej. Heretter er sibir svært tynt befolket, og skogen tett.
Jeg drømmer om loven øst for Jenisej. Om ville østen.

Fra togvinduet: Sibirlerk. Og blomster.

Etter 5153 km kommer vi til Irkutsk, grunnlagt av kosakker i 1651, og en av Sibirs eldste byer. Dette var et viktig handelssentrum for gull, pelsvarer, te og krydder, og hadde en omfattende handel med Kina. Det var det eneste bymessige sted i hele Sibir på 1800-tallet. Det russisk- amerikanske selskapet som koloniserte Alaska på slutten av 1700-tallet hadde base her. «Fornøyelseslivet» som guideboka kaller det var til tider hektisk og ga byen oppnavnet «Lille Paris».

Denne byen skulle jeg vel faktisk likt å se. Men vi stopper i 25 minutter midt på natten.. Oh well. En annen gang, kanskje?

Ut på morgenkvisten ble jeg vekt. Satt litt uvillig og myste ut på Baikalsjøen. Glitrende blå i morgendisen. Gled inn i togdysset søvn igjen.

Etter 5609 km er vi i Ulan Ude –regnet som tartarenes hjemland, hovedstad i Burjata. Og siden Tartar betyr den som kommer fra helvete, er det vel her, det da. Mordor..

Om Burjatene sier wikipedia at de er ca 436 000, og den største etniske minoritetsgruppen i Sibir, og hovedsaklig konsentrert i deres hjemland, Buryata. De har mange fellestrekk med sine mongolske «fettere», nomadisk kultur i utgangspunktet, og snakker en mongolsk dialekt.

En kjent Burjater er Irina Pantaeva, 180 cm høy smellvakker supermodell. Vel, det er antakelig ikke Mordor likevel.

På 5863 km: Naushki – og grensepassering til Mongolia.
Der satt vi i noen timer, jeg husker ikke klart hvor mange. Jeg husker at jeg ikke hadde spesielt lyst til å gå ut av toget, egentlig.
For min del har jeg dette å si: Sibir er en blomstereng.

Neste dag: Mongolia.