Beijing er en stor by. Virkelig stor. Over 16 millioner bor innenfor byområdet.Vi ankommer pr tog, og kjører i en times tid i byen før vi når stasjonen.
Dagen etter skjønner vi hvorfor guiden som kom og hentet vår lille gruppe var dedikert kun til vårt reiseselskap - og ikke til hele den norske gruppa, som i Mongolia. Å bli guidet på en sommerlørdag i den forbudte by er ingen spøk, - og en gruppe på over seks personer ville raskt bli en større utfordring enn godt er for vår lille, tøffe guide.
Hun har et kinesisk navn og ett engelsk (velg selv) - major i historie og et helt strøkent engelsk. Vi er heldige. Men fire dager er selvsagt alt for lite til å få noe annet enn et høyst overflatisk inntrykk av 3000 år med byhistorie, - selv med en rappkjeftet guide og flittig fotografering.
Turismetilstanden tar over. Det behagelige med å bli kjørt hit og dit i luftkondisjonert minibuss. Stadig å bli mint på at man bør kjøpe vann eller gå på do. Å bli gjetet gjennom noen av verdens flotteste kuturminner, og bli avfotografert med kinesiske pikebarn i armkroken ("she has nevel seen an European befole"). Å gi seg over til gruppebeslutningene: En hver gruppe trenger ikke mer enn en idé på deling, - er det fler, betyr det kun forsinkelser og forhandlinger.
Ender opp med hodet fullt av lett sammenblandede inntrykk, og føler at å gjengi dem kom til å ligne svært på Nærums "litteraturhistorie etter hukommelsen". Men anbefaler turen.
Bare byplanmuseet er grunn god nok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar