Byutviklere og arkitekter er vant til å tenke i det tredimensjonale rommet, og i dynamikken som gis av trender og marked. Tiden er den fjerde dimensjon i byutviklinga. Spørsmålet er hvor lang tid er vi vant til, eller opplært til å overskue? Begrepet bærekraft er et barn av tiden på mer enn en måte: Hvis man tar en samfunnsutvikling, tilsetter mye tid og rører rundt: Blir det holdbart, eller detter det fra hverandre?
Hvordan klarer vi å tilsette nok tid i miksen og finne ut hva som er holdbart?
Et sted å starte kan jo være å se på de elementene i byen som allerede har holdt lenge, og se hva som har hendt med dem. Vi ser på de gamle husene og miljøene som kilder til kunnskap om samfunn og liv som er levd og forbi, - men det stopper ikke der. Kulturminnene er også ressurser for dagens mennesker, kilder til opplevelser, og ting vi kan bruke.
Det moderne sinnelag er allerede 100 år gammelt, til og med modernismekritikken er et tilbakelagt stadium. Nå virker det helt åpenbart at å vende det gamle ryggen eller viske det ut, og gi rom for de ranke bygninger, de store, grønne og solfylte parker og de effektive motorveier ikke er løsningen. «Modernismen i arkitekturen var i si tid et svar på utfordringene som industrialismen hadde skapt. Denne perioden er for lengst over i Vesten, og dagens arkitekturuttrykk må nok først og fremst ses på som uttrykk for en global kultur, der en samtidig forsøker å ta vare på lokal identitet», sier Karl Otto Ellefsen, rektor for arkitekthøgskolen i Oslo (AHO), i klassekampen den 19. 11. i år.
Det er ikke bare planleggere og arkitekters forståelse som er endret. Folk gikk i tog for 50-60 år siden og ville rive Bryggen i Bergen. Om Bakklandet i Trondheim sa de «riv skiten». Men da Enerhaugen i Oslo ble revet, var det et skifte på gang i folkemeningen. Nå er Bakklandet en viktig del av byidentiteten i Trondheim, og ingen er vel stoltere av Bryggen enn bergenserne. De gamle områdene er verdifulle bomililjø og bymiljø som byr på gode opplevelser og godt byliv.
Men byer skal vokse. Andelen av befolkningen som bor i byer eller tettsteder var større enn andelen utenfor allerede i 1960, og trenden bare fortsetter. Det må finnes rom til dem. Hus som er bygd blir heller ikke stående statisk, - små og store endringer skjer både inni og utenpå, som følge av funksjonsendringer, behovsendringer og motesvingninger. Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling i Oslo, formulerte utfordringen enkelt og treffende ved åpning av seminaret Heritage values in growing cities den 2. oktober: "Hvordan ta vare på det beste, når alt må forandres?"
Kraftig byvekst i pressområdene gir komplekse problemstillinger. Faren er at utviklingen blir overlatt for mye til utbyggeres og eieres interesser. De mangler kanskje helhetssynet, de har ikke øre for folks meninger, de kan bygge prosjekter som tar fra byen uten å gi noe igjen. De har fått slippe unna med uinspirert og lettvint arkitektur, som kjøpesentre og ensartete boligblokker som gir god profitt, men tvilsomme miljø. God arkitektur gir fleksible bygninger og miljøer som tåler tidens endringskrav. God arkitektur kan ta tak i det gamle og skape helt nye begivenheter av det, slik som på Papirbredden i Drammen, i Møllebyen i Moss, på Vulkan i Oslo. Men det skjer ikke av seg selv.
Vi trenger planlegging. Planleggingen i Norge er bygd på prinsippet om at eiendomsretten må veies opp mot samfunnets hensyn og behov. Planleggingen skal både tilrettelegge for økonomisk aktivitet og eiendomsutvikling- og begrense skadelige utslag av den. Den skal være demokratisk og gi folk anledning til å medvirke, samtidig som den skal være effektiv.
Jeg bruker å si at planlegge skal man gjøre så lite som mulig, men så mye som nødvendig.
Uten friksjon er det ikke, men det skal det heller ikke være. Kulturminneforvaltninga, der jeg jobber, har som oppdrag fra storting og regjering å by på tenkepauser når utviklinga presser på. Den rollen blir ofte misforstått eller konstruert som bare plunder og heft. I samme sak kan vi bli møtt både med liten forståelse og høye forhåpninger. Men de som tror, eller for den saks skyld håper, at alt stopper når by- eller riksantikvar kommer på banen, tar feil. Selv de som måtte tro det i de respektive etater.
Tenkepausen gir rom for å tenke på nytt, og tenke at vern også er en form for byutvikling. Det som starter som krangel kan bli til en begivenhet, slik som det har blitt for eksempel på Vulkan. Det hele kommer an på kommunens evner som samarbeidspart og pådriver, og utbyggers og arkitekters visjon og vilje til å la seg utfordre. Møtet mellom gammelt og nytt kan skape noe helt unikt og viktig for byen.
Hva mer er: Det gjør ofte det.
