Damene har inntatt Alghero, eller rettere sagt en ferieleilighet, for litt seriøs R&R.Byen er nå om dagen øyas "seaside resort", med drosjesjåfører som kan "litt norsk" og vel besøkt havn og strand av nordeuropeiske varmehungrige..
Byen har nå ifølge guideboka 41 000 innbyggere, ble i sin tid grunnlagt av arabere og i middelalderen kontrollert av catalanere. Bymurene er intakte, og sentrum autentisk - med gatenavn stadig både på catalansk og italiensk. Pussig nok helt forskjellige navn.
Under spansk herredømme sies det at all opprørsk urbefolkning ble forvist til øyas indre , og spanske kolonister oppfordret til å slå seg ned. Noe som gjør byen lett u-sardinisk også opprinnelig.
Sardinia virker særdeles spennende i seg selv - særlig er jeg nysgjerrig på Nuraghene, et fenomen som oppsto i Sardinias blomstrende og lett mystiske bronsealder - bygninger besnærende like middelalderborger, men bygd 1200 år FØR Kristus. Var de tempel, forsamlingshus, forsvarsverk, eller alt i ett? Perioden skal også være berømt for sine bronsefigurer av krigerske menn med sverd, dolker eller buer, og kvinner med amforaer eller små krigere i armene sine - alle med det samme utrykksløse ansiktet.
Vi skal være her ei uke til, og foreløpig er vi ikke rammet av noen stor utforsker eller virketrang- vi strekker oss til å skylle salt ut av håret, smøre antihistamin på stikkene, sørge for å ha isbiter nok, og fortelle hverandre at vi har fått farge. Rød er også en farge.
Kanskje nysgjerrigheta tar oss en dag. Og kanskje ikke..
Bilde: Wikimedia Commons, Stahlkocher
