Han: "What do you think?" Hun: "I liked the one in Vegas better"Jeg har vært på utstillingsåpning i DogA (alle burde gå ofte dit); nå er det utstillingen
"greetings from Chain City+9" - In search of the Authentic city. Utstillingen viser en video hvor man får følelsen av å sitte i en gondol i og gli gjennom en kanal i Venezia
- eller vent litt..
Joda, det er Venezia. I Orlando, Las Vegas, Tokyo, Nagoya, Doha og Macau bygger de byen på nytt, så å si i 1:1. Mens det ekte, opprinnelige Venezia, som en følge av turisme og klimaendring forfaller og blir museum, i følge forordet i utstillingsbrosjyren. Som en annen StarBucks - kafé blir byen - ideen om byen - nytolket rundt i den ganske verden. Og turistbrosjyrene skryter: Som å være der, men uten lukta og skitten. Eller: Ta med din kjære og drøm om den dagen dere skal dra til det virkelige Venezia, det virkelige Europa.
Jeg var der, altså i DogA, ikke minst for å høre Kjetil Rolness, lett henslengt og slentrende kåserende ved siden av popcornmaskinen, om kitch og kunst, om autentisitet og turisme. Om den bestemte typen turisme som vi som har råd til det bedriver (og beskriver som den riktige, den nødvendige): Turismen utenfor mainstream. Der turistene ikke går. I bakgatene. Om natta. Det aller riktigste av alt er å oppleve Marcusplassen (så å si) alene. I Venezia, Italy, så klart.
Men, påpeker Rolness; er ikke dette egentlig en kitchy holdning? Aldri så lite snobberi? Alle reproduksjonene av Mona Lisa, gjør de Mona Lisa i Louvre mindre ekte? Alle som flokker seg rundt den ekte Mona Lisa, er det ikke nettopp fordi de har sett reproduksjonene og nå endelig er der og kan oppleve auraen av den ekte.. (langt der borte, bak skuddsikkert glass?) Hun er ekte, derfor er hun vakker..
Vi bruker disse tingene til å sortere hverandre etter, som Bourdieu påpeker, det er slik vi bygger opp vår kulturelle kapital. Jeg har vært i Venezia, ikke den i Vegas, og derfor kunne jeg lett se nedover nesen på de som "bare" har sett reproduksjonen. Jeg har også vært i Louvre, - og hva gjorde vi? Jo, vi løste problemet med å se nøye på den håndfullen andre Leonardo-verker som henger der, som turiststrømmen går forbi.
Guilty as charged.
Jeg har også ironisk distanse til min egen fargeanalyse og interiørkonsulent, og er brennsikker på hva designlampa i stua heter.
Hva du ser definerer hvem du er. Og ikke bare i dine øyne..
Nyttig Pratchett-assosiasjon (siden jeg tilfeldigvis satt med den boka foran meg): "The Monks of cool, whose tiny and exclusive monastery is hidden in the lower Ramtops, have a passing-out test for a novice. He is taken into a room full of all types of clothing and asked: Yo, my son, which of these is the most stylish thing to wear? And the correct answer is: Hey, whatever I select."
Du kan godt se ut som en boms, med møkkete, fillete og brukt-i-fjorten-dager-i strekk -aura over antrekket, hvis du har vært på trekking i indre Mongolia og buksa i utgangspunktet kostet nærmere to hundre pund.
Der noen ser skitt, ser andre patina. Der noen lukter kloakk, lukter andre historie, autentisitet.
"Time is another conuntry", sies det.
Men nå er overalt. Også i Venezia, Italy. For eksempel, et poeng Rolness tok opp: Marcus-kampanilen datt ned på slutten av 1800-tallet. Den som står der nå, ble bygd i 1912.
Bilde fra Wikimedia Commons, Honza Beran
