Forbrytelse, straff og unyttig lærdom

Eller: Flinke piker blir nå aldri fornøyd heller..

Nå som vi har sentralisert oss, eller re-urbanisert oss (ned fra lia), er det tre minutter til treningssenteret og gangavstand til jobb. Og jeg går til og fra jobb de fleste dagene og trener i snitt to dager i uka. Som egentlig ikke er så verst. Men er jeg fornøyd?

Nei.

Det skulle selvsagt vært mer. Skulle gått hver dag begge veier. Skulle trent fire ganger i uka.

Og dette i stedet for å glede seg over at det urbane livet byr på enkel tilgang på morgenfriske treningsinstruktører, glad musikk og vakre, veltrente baker allerede før frokost.
Nei, jeg bedriver selvpisking - selv når jeg er på trening - fordi jeg ikke var der i går, eller fordi jeg sluntrer unna den 26. repetisjonen.

Jeg har en høne å plukke med mødrene våre. Av de mest unyttige - ja, kanskje direkte farlige lærdommene de har gitt oss er følgende to på topp:

1. Spis opp maten din.
2. Du bør være flink, ellers bør du skamme deg.

Jeg har vært flink og spist opp maten min de siste tretti åra, men det har tapt seg. I motsetning til meg.

Enn om jeg hadde lært å kjenne etter når jeg var mett, i stedet?
Enn om jeg hadde kunnet oppdaget i tide at å være fysisk aktiv er morsomt og deilig, i tillegg til direkte lurt? At fysisk utfoldelse er mye mer enn å konkurrere for å vinne? Det er bare en vinner, alltid. Og selv hun er ikke bedre enn hun var sist. Selv Marit Bjørgen føler seg helt sikkert ikke flink nok alltid. Og hvordan skal vi da noen gang bli fornøyd? Vi som var gjennom en barndom langt unna ethvert kretsmesterskap vet at å løpe er å tape, å hoppe er å falle gjennom.
Men å være i ro er å være lat.. og er man lat, bør man skamme seg.

Å skamme seg fører aldri til noe godt, er nå min mening. Tvert om kan det føre til trassighet.
Mannen her i huset mener at når noe er "godt for deg" smaker det for mye av moralisme. Slik blir det de sa er bra plutselig ikke helt.. bra. Mitt faderlige opphav brukte å si om joggende voksne at de var "innbitt friske" - med et lite snev av nedlatenhet. Han forlot oss som en følge av sitt tredje hjerteinfarkt 62 år gammel.

Litt brutal der, altså? Jeg mener altså ikke å henge ut min egen eller noens mor spesielt- de har jo bare lært det av sine mødre igjen. Men jeg vil gjerne appelere til alle voksne i den globale landsbyen: Gi våre barn smaken på livsglede og skamløshet i tidlig alder! Ikke bare får de et godt liv, men sannsynligvis et langt et også.

Sex and the city

Guna Mori, artist på Folies Bergere ca 1920. Bilde av Walery fra Wikimedia Commons

Ishtar, den gamle gudinnen for seksualitet og kvinnelighet, har flyttet inn på en lurvete strippebar i sentrum av en småby. For, som hun sier, hvor skal man oppnå noen form for tilbedelse i disse tider?

Kollegaen hennes er en lett herjet blondine, som kaller seg Tiffany, etter ei klokke hun stjal fra sin mor da hun rømte hjemmefra, og som så i sin tur ble stjålet fra henne av en kjærest- da han stakk. "Shits happen", som Ishtar lakonisk kommenterer.

Selv om hun, som hun sier, ikke trenger noen mann til å fortelle seg hvor dum hun er, holder Tiffany fast på at hun jobber i underholdningsbransjen. Mai Lai, som har master i kvinnestudier og planlegger å bruke strippeerfaringen i talkshow-loopen etter at hun har skrevet boka, kaller det sexindustrien. Det gjør Tiffany sint.

Denne innledningen til ei historie av Gaiman rant meg i hu forleden da jeg passerte en avisoverskrift om å forby strippeklubber. Den er en god illustrasjon på at spørsmålene - såvel som svarene- er mange. Er det feil å feire eller til og med dyrke seksualitet? I mitt hode: Nei.
Er det feil å utnytte svake, undertrykte og dumme mennesker: Ja. Er det feil å betale penger for en kvalitetsvare som en god danseforestilling er? Nei. Er det respektløst?

Tiffany, naiv som hun er, tviholder på sin verdighet uten å klare det. Mai Lai er den mest kyniske i historien, men også med selvrespekt og attitude. Kan hun klandres for å ville selge det?
Ishtar, den glemte gudinnen, er den tragisk idealistiske figuren. For hun kommer fra en tid kvinnelig seksualitet var en ting å feire, ikke en salgsvare.

Steder hvor man danser, iført lite og ingenting, finnes vel i enhver by av noen størrelse. Og har sannsynligvis alltid gjort det, forbudt eller ikke. Å danse naken i pur glede over sin seksualitet - kvinner som menn- er for meg en vakker, vakker tanke.

Nøkkelen er respekt.

Seksualitet uten respekt kan kanskje se pent ut, men jeg tenker: Det har feil lukt. Og er kaldt å ta på.