.. ja, man kan! Særlig når dokumentet gir seg i kast med begreper som arkitekturkvalitet og faktisk reiser nasjonale ambisjoner om arkitekturkvalitet i planleggingen og peker på viktigheten av arkitekturarven som sådan!
Er det norsk? Nei, ikke enda i alle fall. Men kanskje kan det bli?
Se her:
http://www.efap-fepa.eu/dbfiles/document_0037_en_UK_arkpol_skrm.pdf
onsdag 21. januar 2009
søndag 18. januar 2009
Å skrive om det uutsigelige?
Her er noe å få med seg for alle arkitekturbevisste skrivende mennesker:
http://www.litteraturhuset.no/program/2009/02/arkitektur.html
http://www.litteraturhuset.no/program/2009/02/arkitektur.html
søndag 11. januar 2009
Den fysiske siden av det
DEN FYSISKE SIDEN AV DET
Mat og helse er trend.
Det kan det neppe være særlig tvil om. Gjennomsnittlig utdanningsnivå stiger, og med dét kunnskapsnivå og motebevissthet når det gjelder hva som er bra for deg, fysisk også.
Det er nå femten år siden det absolutt kuleste var å ha en jobb innen IT og gourmetmat som hobby. Jeg drømte opp konseptkaféen ”Bits´n bytes” med kelnere med Palm pilot og buetooth- direktesendte bestillinger til kjøkkenet – og småretter på gamle innplastede hovedkort. Det skulle ikke forundre meg om stedet finnes, nå, - og allerede er litt ”dated”. Mange av idéene jeg har hatt oppigjennom har vist seg å være mer generiske enn jeg selv kanskje skulle ønsket..
Nå har ”alle” sluttet å røyke, etter røykeloven som brått og glatt kastet alle røykere på gata. ”Alle” har dessuten begynt å trene. Elixia pusjer åpningstilbud til hoderystende forbipasserende, som har vært medlem i SATS i fem år allerede. ”Alle” har dessuten begynt å bry seg om mat, både som ernæring og nytelse. Andelen protein til karbohydrater i kosten er nå en vanlig lunsjdiskusjon i tillegg til helgas skiturer og påmeldingsrushet til årets Birkebeiner på sykkel.
Jeg har ikke gjort noen statistisk undersøkelse, men mitt inntrykk er at mat- og helse - trenden er ganske allmenn, i alle fall blant den urbaniserte delen av befolkningen - og vi er jo stadig flere. Kanskje ellers også, kanskje betyr det noe når hver liten plass i Norges land nå ønsker å kalle seg by. Kolvereid kaller seg by, for søren! Enhver butikk-kjede med respekt for seg selv har et mat-magasin – med gode mattips, og helsetips til kundene. De har varierende triks som økologiske varer, sunnhetsmerking etc. På skjermen er de trauste ”hvordan lage mat”-programmene med Ingrid blitt byttet ut med smakssafari og crossoverretter, Jamie, Nigella, Tina og Hairy Biker’s cookbook og jeg vet ikke hva. Narvesen flyter over av Fitness og Kom-i-form og Shape Up, og andre mer motepregete magasin for unge og ikke fullt så unge damer snakker også om sunnhet og helse over en lav (eller kanskje oftest høy) sko.
Det er resturantanmeldelser og matspalter over-absolutt-alt, og min nye favoritt i magasiner-med-avisa –floraen, D2, dreier seg bare om design, mat og design.
En skulle tro at det er trygt å påstå:
1) Folk er mer interessert i og nysgjerrig på god og fornuftig mat nå enn før, og kunnskapen er også både høyere og mye lettere tilgjengelig.
2) Folk er interessert i å ta vare på helsa og være fysisk aktive.
Dette er gode nyheter, ikke bare for hver enkelt av oss, men for byene våre som helhet. En syklende, gående, søndagsspaserende, bussende, restaurantoppsøkende, kafésludrende, helsesenterjoggende befolkning er rett og slett mer bærekraftig- fordi vi forbruker mindre varer og mer tjenester.
Både mindre kalorier og mindre kulldioksid.
Men gir trenden seg egentlig faktisk utslag i hvordan vi innretter oss i forhold til bolig, fritid og transport?
Noen som husker Singles? En ganske søt film som også er ca femten år siden. Med Matt Dillon og Bridget Fonda i. En av de andre hovedrollene, spilt av Campell Scott, prøvde å fremme ideen om en bybane i Seattle (tidens absolutte trendby). Men når den store datingmilepælen var når man fikk fjernkontrollen til den utkåredes garasje, og vår mann ble stadig møtt med ” Yes, but I still love my car..” .. vel, det ble ikke han som endret bybildet.
Skulle ønske at den var mer ”dated” enn den synes å være.
Er det fortsatt slik at målet for boligkarrieren er en enebolig? To biler? Båt? Hytte på fjellet eller/og ved sjøen? Hus i syden?
Jeg har nylig vært på NTNU i Trondheim på kursdager, og hørt bl.a. Erling Dokk Holm snakke om byomforming. Jeg tror på ham når han sier at for oss som liker levende gater og kaféliv, er det logiske å bygge og bo tett. Altså, ikke nødvendigvis mer enn 3-4 etasjer, men såpass bør det være. Og så er det logisk å diskriminere bilen. For alt vi egentlig forbinder med det gode byliv blir jo bedre hvis vi ikke skal trøkke alle disse firhjulte karbondioksidprodusentene igjennom.. Kaféer med benk i vinduskarmen utenfor.. Butikker med grøntstands ute i gåarealene. Plass til å gå, sykle, rusle og trille, se, lukte, smake og velge blant et mangfold av gode råvarer og kunstferdige bearbeidelser.
Jeg trenger fortsatt bilen min, sies det. Til å kjøre ungene hit og dit – til å dra på hytta med- til å frakte hjem store varemengder- til å komme meg på treningssenteret før korøvelsen. OK, det er kanskje gode nok argumenter for småbarnsfamilien, med komplisert fritidslogistikk og store mengder papir- og pulver-varer å bringe i hus. Men hva når ungene ikke er små mer? I løpet av karrieren er vi innom topersonhusholdningen – eller enpersonhusholdningen – mer enn en gang. Det er mange av oss. Særlig i byene. Og du kan godt ta to bæreposer på bussen. Du kan godt nøye deg med å kjenne en bileier når du skal på IKEA, eller du kan få ting sendt. Rekker du ikke treninga er det i alle fall greit å bo slik at man kan ta turen til fots hjem som en erstatning.
På ett vis var de ærligere i den filmen jeg nevnte. De sa det som sant var:
”I still love my car”.
Men er den egentlig så sjarmerende?
Mat og helse er trend.
Det kan det neppe være særlig tvil om. Gjennomsnittlig utdanningsnivå stiger, og med dét kunnskapsnivå og motebevissthet når det gjelder hva som er bra for deg, fysisk også.
Det er nå femten år siden det absolutt kuleste var å ha en jobb innen IT og gourmetmat som hobby. Jeg drømte opp konseptkaféen ”Bits´n bytes” med kelnere med Palm pilot og buetooth- direktesendte bestillinger til kjøkkenet – og småretter på gamle innplastede hovedkort. Det skulle ikke forundre meg om stedet finnes, nå, - og allerede er litt ”dated”. Mange av idéene jeg har hatt oppigjennom har vist seg å være mer generiske enn jeg selv kanskje skulle ønsket..
Nå har ”alle” sluttet å røyke, etter røykeloven som brått og glatt kastet alle røykere på gata. ”Alle” har dessuten begynt å trene. Elixia pusjer åpningstilbud til hoderystende forbipasserende, som har vært medlem i SATS i fem år allerede. ”Alle” har dessuten begynt å bry seg om mat, både som ernæring og nytelse. Andelen protein til karbohydrater i kosten er nå en vanlig lunsjdiskusjon i tillegg til helgas skiturer og påmeldingsrushet til årets Birkebeiner på sykkel.
Jeg har ikke gjort noen statistisk undersøkelse, men mitt inntrykk er at mat- og helse - trenden er ganske allmenn, i alle fall blant den urbaniserte delen av befolkningen - og vi er jo stadig flere. Kanskje ellers også, kanskje betyr det noe når hver liten plass i Norges land nå ønsker å kalle seg by. Kolvereid kaller seg by, for søren! Enhver butikk-kjede med respekt for seg selv har et mat-magasin – med gode mattips, og helsetips til kundene. De har varierende triks som økologiske varer, sunnhetsmerking etc. På skjermen er de trauste ”hvordan lage mat”-programmene med Ingrid blitt byttet ut med smakssafari og crossoverretter, Jamie, Nigella, Tina og Hairy Biker’s cookbook og jeg vet ikke hva. Narvesen flyter over av Fitness og Kom-i-form og Shape Up, og andre mer motepregete magasin for unge og ikke fullt så unge damer snakker også om sunnhet og helse over en lav (eller kanskje oftest høy) sko.
Det er resturantanmeldelser og matspalter over-absolutt-alt, og min nye favoritt i magasiner-med-avisa –floraen, D2, dreier seg bare om design, mat og design.
En skulle tro at det er trygt å påstå:
1) Folk er mer interessert i og nysgjerrig på god og fornuftig mat nå enn før, og kunnskapen er også både høyere og mye lettere tilgjengelig.
2) Folk er interessert i å ta vare på helsa og være fysisk aktive.
Dette er gode nyheter, ikke bare for hver enkelt av oss, men for byene våre som helhet. En syklende, gående, søndagsspaserende, bussende, restaurantoppsøkende, kafésludrende, helsesenterjoggende befolkning er rett og slett mer bærekraftig- fordi vi forbruker mindre varer og mer tjenester.
Både mindre kalorier og mindre kulldioksid.
Men gir trenden seg egentlig faktisk utslag i hvordan vi innretter oss i forhold til bolig, fritid og transport?
Noen som husker Singles? En ganske søt film som også er ca femten år siden. Med Matt Dillon og Bridget Fonda i. En av de andre hovedrollene, spilt av Campell Scott, prøvde å fremme ideen om en bybane i Seattle (tidens absolutte trendby). Men når den store datingmilepælen var når man fikk fjernkontrollen til den utkåredes garasje, og vår mann ble stadig møtt med ” Yes, but I still love my car..” .. vel, det ble ikke han som endret bybildet.
Skulle ønske at den var mer ”dated” enn den synes å være.
Er det fortsatt slik at målet for boligkarrieren er en enebolig? To biler? Båt? Hytte på fjellet eller/og ved sjøen? Hus i syden?
Jeg har nylig vært på NTNU i Trondheim på kursdager, og hørt bl.a. Erling Dokk Holm snakke om byomforming. Jeg tror på ham når han sier at for oss som liker levende gater og kaféliv, er det logiske å bygge og bo tett. Altså, ikke nødvendigvis mer enn 3-4 etasjer, men såpass bør det være. Og så er det logisk å diskriminere bilen. For alt vi egentlig forbinder med det gode byliv blir jo bedre hvis vi ikke skal trøkke alle disse firhjulte karbondioksidprodusentene igjennom.. Kaféer med benk i vinduskarmen utenfor.. Butikker med grøntstands ute i gåarealene. Plass til å gå, sykle, rusle og trille, se, lukte, smake og velge blant et mangfold av gode råvarer og kunstferdige bearbeidelser.
Jeg trenger fortsatt bilen min, sies det. Til å kjøre ungene hit og dit – til å dra på hytta med- til å frakte hjem store varemengder- til å komme meg på treningssenteret før korøvelsen. OK, det er kanskje gode nok argumenter for småbarnsfamilien, med komplisert fritidslogistikk og store mengder papir- og pulver-varer å bringe i hus. Men hva når ungene ikke er små mer? I løpet av karrieren er vi innom topersonhusholdningen – eller enpersonhusholdningen – mer enn en gang. Det er mange av oss. Særlig i byene. Og du kan godt ta to bæreposer på bussen. Du kan godt nøye deg med å kjenne en bileier når du skal på IKEA, eller du kan få ting sendt. Rekker du ikke treninga er det i alle fall greit å bo slik at man kan ta turen til fots hjem som en erstatning.
På ett vis var de ærligere i den filmen jeg nevnte. De sa det som sant var:
”I still love my car”.
Men er den egentlig så sjarmerende?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
