Anbefaler: Det som skjer når du setter deg ned foran levd liv og spør uventede spørsmål

The Talks

Vita brevis

                                                  -Nei, det betyr ikke "livet er brev"

Som erfaren byråkrat og mellomleder i det offentlige Norge, kan jeg bekrefte at jo, det er mye brevveksling. Vi bruker mange A4-sider, atskillige ord og et utall bokstaver på å uttrykke vedtak, forskrifter, veiledning og råd. Jeg er ikke tvil om at det er atskillig mer enn nødvendig av det gode. Jo, vi trenger å ha presise forskrifter og regler, og å sette vedtak på trykk, det tilhører rettssikkerhetens domene. Det skal være likhet for loven, og vi skal være etterprøvbare og etterrettelige. Men all denne brevskrivinga som uttrykker ønsker, veiledning og råd er ofte særdeles lite effektiv bruk av tid. 

En annen myte om det offentlige er at vi bruker alt for mye tid i møter. Jeg kan igjen bekrefte at jo, det er mange timer i møter. Men som jeg sier til Mannen - gjerne etter gjennomgang av dagens program hvor hans konklusjon er at jeg jammen er mye i møter, gitt : Mye av jobben blir gjort i møter. Det er faktisk vel så effektivt som å sende brev til hverandre. Et møte sier mer enn tusen ord. Å sette seg ned rundt et bord og se hverandre i øynene er ofte det som skal til for å bringe saken videre. Og det er logisk nok - ansikt til ansikt har man ganske enkelt tilgang på mye mer informasjon. Jeg kan bruke alle mine fem sanser. Jeg hører stemmene, ser hvordan folk framstiller seg og ter seg.  Symbolbruk i klesstil og mine, fakter, kroppspråk, hvordan blikket festes eller flakker, hvordan du er framoverlent og rask i bevegelsene, eller bakoverlent og stiv, varmt eller kaldt håndtrykk, er ting som tilsammen gir et godt eller dårlig inntrykk og som summerer seg opp til en god eller dårlig magefølelse hos meg. Alle disse sanseopplevelsene gir meg rent faktisk et bedre grunnlag for å gjøre vurderinger som er riktige. Jeg vet mye mer om hvordan du har det når jeg ser deg. Et møte gir meg muligheten til å påvirke din tilstand, å opplyse, forklare, berolige eller overbevise, på en helt annen måte enn mine skrevne bokstaver kan.  Og på mye kortere tid.

I en hektisk hverdag er det riktgnok ikke alltid like lett å møtes. Ofte sender vi en epost om spørsmålet, eller tar en  telefon. En telefon gir meg mere informasjon enn eposten om din tilstand, for da hører jeg jo stemmen og kan vurdere om du er opprørt eller opprømt ut fra klangen og toneleiet,  - men det er ikke like godt som et møte fjes til fjes. Telefon er andrevalget for møter, selv om telefonmøter kan fungere godt for folk som allerede har møttes en gang og kjenner hverandre litt. Da sparer man reisetid og flybensin. Skype er enda bedre, da kan jeg både se og høre deg. Epost er egentlig bare brukbart til generell informasjon som alle skal ha, og til helt enkle spørsmål og svar og videresending av spørsmålet til rette vedkommende, og til utsjekk i en pågående prosess med folk du møter ofte.  Jeg mistenker at en av grunnene til at hverdagen er hektisk, er alle mulighetene til misforståelser som alle epostene gir. Alle mulighetene til å havne i stolleken om ansvaret for saken. Jeg bruker å si til mine medarbeidere at vi alltid har tid til en kort prat,- ti minutter på dørstokken er verdt mange runder med eposter og kopier til folk som ikke trenger dem. En telefonsamtale klarer opp fortere enn ti eposter. Hvis jeg er travel, kan du oppleve at jeg sier "hei, hva kan jeg gjøre for deg?"  slik at du blir tvunget til å komme til saken, -men ikke at jeg ikke svarer. 

Et annet effektivt ledelsestips er: Det du gir oppmerksomhet, blir det mer av.

Dette gjelder så vidt jeg har sett helt uavhengig av om oppmerksomheten er positiv eller negativ. La oss si du er lei av kos med misnøye i lunsjen. Ikke bare hjelper det ikke å kjefte, folk blir akkurat like sure som før av det. I tillegg blir de også sure på deg (ingen liker å bli irettesatt), - og til alt overmål blir du sur selv. Trikset er å avvise det som foregår ved å skifte fokus. Det er faktisk lov å være blid.  En blid og positiv holdning til det man gjerne ser er vel så oppløftende i et arbeidmiljø enn en sur og avvisende holdning til det man ikke liker. Alle liker å le, men det er ikke likegyldig hva vi ler av.

Jeg ser med en viss undring på engasjementet rundt den skitne og truende språkbruken som fins på nettet. For meg er det i samme kategori, bare enda litt verre. Å gi det oppmerksomhet på sine egne premisser vil ikke hjelpe. Kommentarkjeder til avisartikler på nettet er en ting jeg ikke ofrer mange kalorier på.  Så langt jeg har sett er de dessverre stort sett befolket av menn som tenker og skriver med et helt annet organ enn hodet. Det kan godt være at dette er folk som oppfatter at de deltar i en form for barsk humor-kultur, som skaper seg en pirrende ny personlighet bak tastaturets anonymitet. Men jeg kan for min del glatt forsvare å gi blanke. Det som kommer ut av disse typene interesserer meg overhodet ikke. Å gi dem oppmerksomhet er å gi dem det de er ute etter. Å skjenne vil bare eskalere problemet. De aller fleste av dem ville aldri drømt om å si noe sånt til meg om vi satt ansikt til ansikt. Jeg er nemlig en ganske hyggelig dame når du treffer meg.

Verre er det selvsagt for dem som opplever kommentarene rettet direkte mot egen person. Mitt råd da er: 

Rapporter skitprat. Anmeld trusler. Punktum.

Livet er ganske enkelt for kort.