Om teknologiens diskrete inntog i et kvinneliv
Jeg er førtiseks, og det er så gammelt at jeg har levd et liv uten internett, - ja, til og med uten mobiltelefon. Eksen sendte sine første meldinger til meg pr. telefax, til allmenn underholdning på kontoret. Jeg skrev (lange) brev til tanta mi og ringte (lenge) hjem til mor.
Men nå observerer jeg at ting er blitt så og si umerkelig annerledes. Livet har fakisk endret seg betydelig etter at internett og virkelig bærbare maskiner - putte-i-lomma-maskiner - ble allemannseie. Og det nesten uten at det kjennes som bevisste valg, engang. Man bare skaffer seg en ny praktisk liten dings, - først en "liten venn" av en datamaskin, så en lånt smarttelefon. Så et kindle- brett, så en iPad. Nå er jeg på min tredje smarttelefon privat, - og jammen har jobben utstyrt meg med en også. Med teknologiens inntog, kom også de praktiske småendringene, de litt endrede vanene, som smått om senn har endret - ja, det meste, egentlig. Nå er det som om det alltid har vært sånn, selv om det bare er snakk om en fem-seks år.
For eksempel slo det meg her en dag at jeg knapt vet hvordan håndskrifta til Mannen, altså han jeg er gift med, ser ut. Hans første melding til meg kom pr sms (riktignok til min mor, men han fant jo rett telefonnummer til slutt). Vi ble kjent gjennom en blanding av msn-chat og treff ute. Nå har vi lagd oss et bibliotek i vårt felles hjem, men ingen av oss leser særlig i papirbøkene lenger. Vi sitter med hvert vårt nettbrett med e-bok på, i stedet. Mye enklere å smette i veska når man skal på tur. Flytoget betaler jeg med plastkort, flybilletten - bestilt online- bor på telefonen. Den eneste nedsida er vel at selv om reisehåndveska har blitt ganske mye lettere, selv inkludert nødvendige ladere, er det blitt betydelig dyrere å få den stjålet. På den andre sida, er forsikringa i orden, er det en smal sak å få alt sammen erstattet raskt. Dokumentasjonen for kjøp fins i nettbanken, eller er lagret på ditt kundenavn i butikken. Det tar tre dager å få nytt pass, ei uke å få nye kort. Ja, jeg snakker av erfaring her, - jeg skulle til å skrive "bitter", men egentlig er jo "småergelig" mer riktig..
Sosiale medier har også gjort sitt innsmigrende inntog. Først tenkte jeg det var morsomt, men sannsynligvis en kortlevd motegreie. Nå bruker jeg facebook til å holde kontakten med venner og familie. Mine venninner både i denne og andre byer plukker meg opp på chat for å skravle, eller tipse om konserter, eller avtale besøk og slikt noe. Hovedtyngden av festinvitasjoner eller avtaler om et glass ute kommer via sosiale medier.
Og det er jo ikke bare meg. Sist helg kom et par stykker innom puben der vi satt og leste spørsmålene i lørdagsavisen for hverandre, fordi Mannen hadde logga oss inn på Places. Riktignok papiraviser, der, da.. for det er stadig noe eget med å sitte å bla i avis på pub på en lørdag. Men i det daglige, sånn til frokosten, får vi begge nyhetene via nettbrettet, - enten på avisens hjemmeside, eller via lenker venner har lagt ut på sosiale media. Koret mitt kommuniserer via ei gruppe på facebook. Kusina mi tvitrer og blogger. Min mor holder seg oppdatert på familens bevegelser via facebook og bruker skype til å kommunisere. Det er mer enn jeg gjør. Men hun er jo farmor, og farmødre og studentforeldre bruker skype. Mor gikk jo også sporenstreks på google etter den sms'en den gangen, men det er en annen historie..
Noen finner jo selvsagt grunn til å bitche over den nye oppkobla hverdagen også. De sier at nå som alle er tilgjengelige hele tida, MÅ man være tilgjengelig hele tida, ellers blir folk sure. De sier det er jo mye tid som går med til å sjekke facebook hele dagen også, og hvor interessant er det nå egentlig å vite hvor langt folk har løpt eller hva de har til middag, i hvilket vær. De sier folk bare skaper seg et glansbilde av seg selv på nettet. De sier at alt dette bare beløper seg til nok en tidstyv.
Men jeg er ikke enig. Jeg er slett ikke tilgjengelig hele tida, selv om jeg har to smarttelefoner. Men siden folk vet det, blir de ikke sure. Jeg liker å se på bilder av konfirmanter og høstfarger som mer perifere bekjente legger ut, for da har jeg en følelse (kanskje falsk, men hva betyr det?) av å vite litt om livet deres. Jeg legger ikke ut alle løpeturene mine, men det er noen som synes det er fint. Noen deler ut klemmer og oppmuntrende budskap så noen andre synes det blir mer enn nok, andre driver politisk agitering eller satser på morsomheter. Folk er nå forskjellige, på nettet som ellers. Noen driver med håndarbeid, andre får hjelp igjennom skilsmissen.
Selvsagt kan det ikke brukes til alt, og selvsagt erstatter det ikke "real life" sosialisering. Og du bør ikke si noe på sosiale media som du ikke kan stå på Stortorget og rope ut. Men det er en fin ny kontaktkanal, og en lettvint informasjonskanal. Jeg sitter heller med ei e-bok eller nettavis enn å se på dagsrevyen, nå om dagen. Og ofte er nyheten først på facebook, om det nå dreier seg om fotball eller valgresultat. Nå som før handler vel informasjonsbehovet til hver enkelt om hvem man kjenner og snakker med.
Det har bare blitt så mye lettere nå. Så lett, faktisk, at det rett og slett har påvirket hele livsstilen. Etter min mening til det bedre.
Men du er selvsagt velkommen til å være uenig.
