Hvor ofte kommer det et nytt bygg som forandrer livet ditt?
Trafikkmaskinen i Bjørvika har fått en nabo. Et bygg som da det vokste fram, kanskje for mange framsto som noe av en svær, klumpete, stygg og ikke minst mystisk plassert andunge, der man så den fra øyekroken i bilkøen. Det var debatter om kostnad og misfarget italiensk marmor. Men det er ikke til å komme bort fra.
Den stygge andungen ble en svane.
I fjor fant jeg meg sjøl takvandrende, sammen med forbløffende mange andre, og oppdaget at byen ikke bare har fått et nytt praktbygg, men også en umiddelbar publikumsmagnet, en ny offentlig plass, midt i byen. En kobling mellom hav og by, nydelig plassert, svært, men uten å ta plassen fra noe. Og folk går dit. Det slo meg de første gangene jeg var der, hvor genialt et grep det var at folk rett og slett kunne gå PÅ operaen, - og hvordan det – skamløst publikumsfrieri som det jo er- faktisk virket. En ting er mengden, og den var ikke liten, tall som tusenvis pr. dag har versert. En annen ting er hva folk gjør der. Jeg så spontane amatør-kor-konserter, en stunt-danseelev med røde balettsko på hvit (jada, hvit) marmor med ghettoblasterakkompagnement. Den kinesiske ambassadøren har vært invitert av norsk taji-senter til å trene der oppe. Det var feiring av den nye ekteskapsloven der. Folk har visstnok hatt sex der. Selv har jeg sett Oslofolk og turister av alle størrelser og fasonger rusle på tur, og ikke bare så de på utsikten og havet, himmelen og byen, de SNAKKET om opera. Om hvor lenge siden sist det var. Og om arkitekturen og ideene bak.
Selv er jeg jo etter forholdene godt oppdratt, med de midlene mine lærerforeldre hadde til rådighet i den lille bygda der de bodde, og riktignok på fritida. Men operaforestillinger var stort sett skjermopplevelser, og er i liten grad en del av min kulturelle kapital fra barndommen. Selvsagt er det for en med min bakgrunn noen assosiasjoner med operaen, som roper på litt ironisk distanse fra pels og perler i og utenpå halsen.. Men etter å ha opplevd solformørkelse i lunsjen – på operataket, og etter å ha hørt tidenes beste rockekonsert – i Operaen, med Seigmen- et band som er akkurat passe pompøst for omgivelsene og som utnyttet hver minste trevl av den vanvittige akustikken.. en opplevelse jeg ALDRI glemmer. Og etter å ha ”gone the whole hog” sammen med fiffen i fulle regalier på nyttårsaften, med Flaggermusen og avskjedsfest for operasjef Bjørn Simensen, hvoretter to landsens damer (den ene riktignok ganske urbanisert nå om dagen) ved hjelp av champagnemot og litt sivil ulydighet forserte sperringene og forsiktig tok seg opp på et isglatt tak ved midnatt - der vi sammen med en flokk veloppdragne med-siviltulydige opplevede Oslo-fyrverkeriet på betryggede avstand men i 360 grader.. Da framsto dette som begivenhetenes sentrum, med oss midt i.
Og da må jeg innrømme at noe har skjedd.
Jeg hører ofte ambisjoner som ”Signalbygg”, ”Byens storstue”, ”Nåtidens monumentalbygg” i jobbsammenheng. Ofte er agendaen for ”signalbyggene” egentlig å få mandat til å trenge seg opp og fram i byen, signalet det dreier seg om er som regel en hotellkjedes ønske om å tjene mest mulig. For ”byens storstue” er ambisjonen gjerne å lage en publikumsmagnet der offentlige og kommersielle hensyn slår seg sammen under samme tak, redelig nok, men alt for ofte ender de opp som en ”storstue” som sprenger seg helt ut av skala i forhold til ”byen”. Og skal man ta ordet ”Monumentalbygg” i sin munn, må man virkelig ha ambisjoner om storslått arkitektur – og om å bety noe i sammenhengen. Monumenter er representanter for noe større, for sin tid, for sin by. Og Gewollte Denkmahl – bygninger med en uttalt ambisjon om å bli framtidig kulturminne – bygninger med en vesentlig betydning i hundre, kanskje hundreder av år, bygges ikke for ofte. Der jeg jobber, kan man få inntrykk av at de fleste er bygd allerede. Men det er min mening at her har Oslo fått, ikke bare et nytt monument, men et helt nytt sted. Et viktig tilskudd til byens stedsfølelse- til ”the sense of place” som alle vi bybeboere og bybrukere har, enkeltvis og kollektivt. Og det har skjedd uten at noe er blitt tatt fra byen. Dette er en virkelig berikelse.
Jeg applauderer entusiastisk fra andre balkong.
Trafikkmaskinen i Bjørvika har fått en nabo. Et bygg som da det vokste fram, kanskje for mange framsto som noe av en svær, klumpete, stygg og ikke minst mystisk plassert andunge, der man så den fra øyekroken i bilkøen. Det var debatter om kostnad og misfarget italiensk marmor. Men det er ikke til å komme bort fra.
Den stygge andungen ble en svane.
I fjor fant jeg meg sjøl takvandrende, sammen med forbløffende mange andre, og oppdaget at byen ikke bare har fått et nytt praktbygg, men også en umiddelbar publikumsmagnet, en ny offentlig plass, midt i byen. En kobling mellom hav og by, nydelig plassert, svært, men uten å ta plassen fra noe. Og folk går dit. Det slo meg de første gangene jeg var der, hvor genialt et grep det var at folk rett og slett kunne gå PÅ operaen, - og hvordan det – skamløst publikumsfrieri som det jo er- faktisk virket. En ting er mengden, og den var ikke liten, tall som tusenvis pr. dag har versert. En annen ting er hva folk gjør der. Jeg så spontane amatør-kor-konserter, en stunt-danseelev med røde balettsko på hvit (jada, hvit) marmor med ghettoblasterakkompagnement. Den kinesiske ambassadøren har vært invitert av norsk taji-senter til å trene der oppe. Det var feiring av den nye ekteskapsloven der. Folk har visstnok hatt sex der. Selv har jeg sett Oslofolk og turister av alle størrelser og fasonger rusle på tur, og ikke bare så de på utsikten og havet, himmelen og byen, de SNAKKET om opera. Om hvor lenge siden sist det var. Og om arkitekturen og ideene bak.
Selv er jeg jo etter forholdene godt oppdratt, med de midlene mine lærerforeldre hadde til rådighet i den lille bygda der de bodde, og riktignok på fritida. Men operaforestillinger var stort sett skjermopplevelser, og er i liten grad en del av min kulturelle kapital fra barndommen. Selvsagt er det for en med min bakgrunn noen assosiasjoner med operaen, som roper på litt ironisk distanse fra pels og perler i og utenpå halsen.. Men etter å ha opplevd solformørkelse i lunsjen – på operataket, og etter å ha hørt tidenes beste rockekonsert – i Operaen, med Seigmen- et band som er akkurat passe pompøst for omgivelsene og som utnyttet hver minste trevl av den vanvittige akustikken.. en opplevelse jeg ALDRI glemmer. Og etter å ha ”gone the whole hog” sammen med fiffen i fulle regalier på nyttårsaften, med Flaggermusen og avskjedsfest for operasjef Bjørn Simensen, hvoretter to landsens damer (den ene riktignok ganske urbanisert nå om dagen) ved hjelp av champagnemot og litt sivil ulydighet forserte sperringene og forsiktig tok seg opp på et isglatt tak ved midnatt - der vi sammen med en flokk veloppdragne med-siviltulydige opplevede Oslo-fyrverkeriet på betryggede avstand men i 360 grader.. Da framsto dette som begivenhetenes sentrum, med oss midt i.
Og da må jeg innrømme at noe har skjedd.
Jeg hører ofte ambisjoner som ”Signalbygg”, ”Byens storstue”, ”Nåtidens monumentalbygg” i jobbsammenheng. Ofte er agendaen for ”signalbyggene” egentlig å få mandat til å trenge seg opp og fram i byen, signalet det dreier seg om er som regel en hotellkjedes ønske om å tjene mest mulig. For ”byens storstue” er ambisjonen gjerne å lage en publikumsmagnet der offentlige og kommersielle hensyn slår seg sammen under samme tak, redelig nok, men alt for ofte ender de opp som en ”storstue” som sprenger seg helt ut av skala i forhold til ”byen”. Og skal man ta ordet ”Monumentalbygg” i sin munn, må man virkelig ha ambisjoner om storslått arkitektur – og om å bety noe i sammenhengen. Monumenter er representanter for noe større, for sin tid, for sin by. Og Gewollte Denkmahl – bygninger med en uttalt ambisjon om å bli framtidig kulturminne – bygninger med en vesentlig betydning i hundre, kanskje hundreder av år, bygges ikke for ofte. Der jeg jobber, kan man få inntrykk av at de fleste er bygd allerede. Men det er min mening at her har Oslo fått, ikke bare et nytt monument, men et helt nytt sted. Et viktig tilskudd til byens stedsfølelse- til ”the sense of place” som alle vi bybeboere og bybrukere har, enkeltvis og kollektivt. Og det har skjedd uten at noe er blitt tatt fra byen. Dette er en virkelig berikelse.
Jeg applauderer entusiastisk fra andre balkong.
Republisert med bilder 19. april
