Mange vil gjerne se solnedgangen over havet fra egen plattingJeg har vært på strandsoneseminar i Kristiansand- på Agder universitet. Et seminar med den noble ambisjon å være dialogbasert, for å utvikle praksis, teorier og modeller.
Det er ikke lite på én dag..
Jeg likte:
Kritisk rolleforståelse og "spillet" om strandsonen, presentert av tidligere assisterende fylkesmann Lars-Erik Lyngdal. Hvordan ethvert spillerom åpner for spill- og at absolutt nei til bygging fører til skitne triks.
Påpekningen av at norsk natur er mer "tam" enn "vill", ved forskningssjef Ann Norderhaug - at så å si alle åpne områder nedenfor tregrensa i norge er menneskeskapte ved hjelp av beite og slått. Og dermed at hva vi ikke gjør (lenger) i strandsonen påvirker landskapet vel så mye som hva vi gjør.
Etterlysningen av den opplyste estetikkdebatten, ved landskapsarkitekt Aase Hørsdal. Og kjepphesten hennes, terrengtilpasning, terrengtilpasning, terrengtilpasning.
Jeg savnet:
Mer om historien som ressurs og grunnlag for å skape samtidsbebyggelsen. Når arkitekt Stokkebostad ber oss spørre oss om "Hva vil folk si om 100 år" når vi skal bygge nytt, mener jeg vi bør spørre "Hva sier vi nå om det som er 100 år?"
Sørlandet - og alle deler av kysten - trenger å ta vare på sine kvaliteter.
Sørlandets byer og uthavner burde fortsatt "snakke sørlandsk". Og det betyr smått og tett, i bukter og viker, terrengtilpasset, - ikke 100 m unna stranden, og ikke på bortsprengte og planerte knauser.
På sørlandet som ellers kan vern som intensjon og premiss være en oppgave som er en spore til gode og inspirerte løsninger for det nye. Vern kan være utviklinggrepet som skal til for å ta vare på fellesskapets interesser.
Eller for å si det slik: Når du vil bygge, bør du begynne med å se etter kvalitetene du vil ta vare på. Det får du gode idéer av.
Bilde Wikimedia Commons, JSDO 1980
