Allerede første dag på jobb etter sommerferien innså jeg at her måtte settes av tid til høstferie.
Når mørket setter inn er det dags for en ut-av-landet-byopplevelse, og Roma var på høy tid. Det er faktisk grenser for hvor lenge en dame i sin beste alder med urbane pretensjoner kan unngå å reise til Roma. Så jeg inntok nettet og bestilte bilett, hotell og innkalte reisefølge, hvoretter jeg lente meg tilbake i trygg forvissning om at her lå alt til rette for "some serious tourism".
...
Reisefølget, også en dame i sin beste alder, er alltid godt forberedt, og stiller også som regel med en not-so-shortlist over hva man "må se". Hun er også belest (til det irriterende), og begeistret for antikken såvel som renessansen og barokken. I kort det perfekte reisefølge. Så selv om byhistorie er noe av det som skaffer meg salt i maten, troppet jeg altså opp i Roma nokså uten bakgrunnskunnskap om byen, - ikke nødvendig tidsbruk med slikt reisefølge. Men selvsagt ikke uten en følelse av å begå noe lett hyklersk. Joda, jeg har lest en ting eller to selv også, og gjennom generell interesse og det man kan kalle populærkulturens osmose har jeg da tilegnet meg en del kunnskap om romere og Roma. Men den kom jo i hovedsak uten bykart.
...
Da kommer man ikke utenom turistguide-visdommen. Turistguider er en egen kategori prosa. Ikke uten underholdningsverdi, full av malende beskrivelser, superlativer og halvbakte sitater som den er. "Den evige stad" er Roma (men hvorfor? Guiden tier). Pantheon: "Ærefryktinngytende". Peterskirken: "Forbløffende". Via dei Condotti: "The worlds most opulent and understated shopping street". Jeg kan etter selvsyn slå fast at alt dette forsåvidt stemmer.
...
Det står også i guidebøkene at november er den mest regnfylte tida i Roma, i en ellers mild og solfylt by. Stemmer nok, det og. For oss betød det mildt, sensommer-aktig, gangbart vær, med femten-sytten varmegrader og solfylte regnskurer som faller gjennom lufta som forheng av tunge glassperler. Også romerne så ut til å ta det med fatning, som de tar alt med fatning ,- hvis drosjesjåføren tuter, er det mer av gammel vane enn av latinsk temperament - Romerne og romerinnene tripper leende tett sammen under samme paraply, romerbarna hopper jamsis i sølepyttene eller står med sin barneparaply oppslått under takdryppet for å høre trommelyden.
Vi ruslet og trasket og gikk, mellom gylne murer, sårføtte og søkkvåte som romerske ruinkatter langs Trastevere. Vi satt innhyllet i romersk galanteri og gassfyrt strålevarme på fortausrestaurant ved tempelets fot, og lot oss løfte av tidens og bygningens tyngde rundt oss.
...
Når vår nye Riksantikvar nå taler modernismen og "bruddet" midt i mot, og snakker om det nye i dialog med det gamle, om bylandskap og om tidsdybde, tenker jeg på Roma. Hvor renessansemesterverk er bygd på, og i, og delvis av, antikkens monumenter. Hvor du, hvis du vender hodet til venstre ut av hotelldøra, kan se Colloseum flombelyst i enden av gata. Hvor du nærmest i vanvare en tilfeldig kveldsrusletur kan finne deg selv på Capitol. Dette er å oppleve essensen av tidens dybde - all den tiden vi har lest om, den som er vår historie.
...
Selvsagt falt jeg for byen, slik "alle" sa på forhånd. Og selvsagt må jeg tilbake. Men det måtte man dog ikke være Snåsakjerringa for å forutse.
Bildene: Kunstmarkering av murens fall i Den Spanske Trapp, Colloseum, Pantheon.
