Forbrytelse, straff og unyttig lærdom

Eller: Flinke piker blir nå aldri fornøyd heller..

Nå som vi har sentralisert oss, eller re-urbanisert oss (ned fra lia), er det tre minutter til treningssenteret og gangavstand til jobb. Og jeg går til og fra jobb de fleste dagene og trener i snitt to dager i uka. Som egentlig ikke er så verst. Men er jeg fornøyd?

Nei.

Det skulle selvsagt vært mer. Skulle gått hver dag begge veier. Skulle trent fire ganger i uka.

Og dette i stedet for å glede seg over at det urbane livet byr på enkel tilgang på morgenfriske treningsinstruktører, glad musikk og vakre, veltrente baker allerede før frokost.
Nei, jeg bedriver selvpisking - selv når jeg er på trening - fordi jeg ikke var der i går, eller fordi jeg sluntrer unna den 26. repetisjonen.

Jeg har en høne å plukke med mødrene våre. Av de mest unyttige - ja, kanskje direkte farlige lærdommene de har gitt oss er følgende to på topp:

1. Spis opp maten din.
2. Du bør være flink, ellers bør du skamme deg.

Jeg har vært flink og spist opp maten min de siste tretti åra, men det har tapt seg. I motsetning til meg.

Enn om jeg hadde lært å kjenne etter når jeg var mett, i stedet?
Enn om jeg hadde kunnet oppdaget i tide at å være fysisk aktiv er morsomt og deilig, i tillegg til direkte lurt? At fysisk utfoldelse er mye mer enn å konkurrere for å vinne? Det er bare en vinner, alltid. Og selv hun er ikke bedre enn hun var sist. Selv Marit Bjørgen føler seg helt sikkert ikke flink nok alltid. Og hvordan skal vi da noen gang bli fornøyd? Vi som var gjennom en barndom langt unna ethvert kretsmesterskap vet at å løpe er å tape, å hoppe er å falle gjennom.
Men å være i ro er å være lat.. og er man lat, bør man skamme seg.

Å skamme seg fører aldri til noe godt, er nå min mening. Tvert om kan det føre til trassighet.
Mannen her i huset mener at når noe er "godt for deg" smaker det for mye av moralisme. Slik blir det de sa er bra plutselig ikke helt.. bra. Mitt faderlige opphav brukte å si om joggende voksne at de var "innbitt friske" - med et lite snev av nedlatenhet. Han forlot oss som en følge av sitt tredje hjerteinfarkt 62 år gammel.

Litt brutal der, altså? Jeg mener altså ikke å henge ut min egen eller noens mor spesielt- de har jo bare lært det av sine mødre igjen. Men jeg vil gjerne appelere til alle voksne i den globale landsbyen: Gi våre barn smaken på livsglede og skamløshet i tidlig alder! Ikke bare får de et godt liv, men sannsynligvis et langt et også.