Jeg er flink.
Problemet med å være flink, er at det aldri blir nok. Tinteguri er altså administrerende direktør, men likevel med tid til å ha en klok blogg om ledelse av livet. For eksempel om hva man gjør når den midterste dattera på 11 vil på "face". Eller om det å planlegge karrieren. Eller om hva man har på seg på jobben: Et elegant lite nikk i retning rosabloggerne, sånn kan det bli når dere vokser opp. Vi kan forledes til å tro at sjefen egentlig bare er ei vanlig jente i en litt uvanlig jobb, som forteller om sine erfaringer og deler smarte triks om ledelse, liksom. Men illusjonen forsvinner. Hun har også et blogginnlegg om hvordan hun bare troppet opp hos Harald Norvik og spurte om han ville være mentoren hennes. Som 30-åring.
Det er her jeg begynner å svette.
Jeg pleier å si at de to mest unyttige, - ja, rett og slett farlige, tingene vi har lært av våre mødre er å spise opp maten vår, og at vi må være flink, ellers bør vi skamme oss.
Det at jeg har vært flink og spist opp maten min de siste tretti åra, for eksempel - har i økende grad vist seg å ikke være en god ide. Helt konkret økende. Gudskjelov er jeg flink, og kan lese meg opp på kloke dietter og gå på treningsstudio for å få kiloene av igjen. Men det hadde jo vært like lurt at jeg i utgangspunktet aldri lærte meg å glemme å kjenne etter når jeg er mett, og å spise mye mer enn jeg trenger. Det er fint for treningsstudio- og diettdoktor-bransjen at vi er så flinke alle sammen. Men på det personlige planet? Jeg er ikke så sikker. Jeg vet i alle fall at jeg til og med når jeg er på trening føler at jeg kunne vært flinkere- løpt lenger, løftet tyngre. Jeg føler meg overbevist om at det ikke bare gjelder meg. Selv om du er toppidrettsutøver er du ikke bedre enn din siste sesong. Hvordan skal vi da noen gang bli fornøyd?
Å være flink på jobb er heller ikke bare av det gode. Avdelingsdirektør Eivind Tesaker i kulturdepartementet skapte oppmerksomhet med sin åpenhjertighet i kronikken om hvorfor ting tar tid i det offentlige. Han hevder at byråkratiet er verre enn sitt rykte, og han vet jo hva han skriver om. Jeg har selv ikke så rent få års erfaring på området, og joda, det er ting å nikke gjenkjennende til. Riktignok er jeg ikke enig i teknologikritikken han framfører - i min krok av staten er det faktisk veldig mye mindre papir i omløp etter elektronisk arkivsystem kom på plass, og rapporteringsrutiner er mye enklere. Derimot det at vi har oppmerksomheten fiksert - til det usunne- på å ikke gjøre feil, det kjenner jeg igjen. Jeg tror det er utslag av overdreven flinkhet. Kanskje kan det til og med bikke over i flink-isme, så gjennomgående som det er. Uansett stil eller type eller bedriftskultur kan man finne en måte å være flink på. Enten det er å sjekke med alle, involvere alle, for å være sikker på at ingen har innvendinger. Eller det handler om å stikke nesa si i alt alle andre gjør for å sjekke om det holder mål. Eller om man velger å være så orientert mot å løse sin egen oppgave så rosverdig som mulig- at å involvere andre eller se helheten bli glemt. Om du er en introvert, ekstrovert, positiv eller kritisk type - det er alltid mulig å være flink.
Og neida, det er slett ikke bare i det offentlige. Her vil jeg gjerne vise til det nyeste innen svogerforskning: Min jobber i et internasjonalt selskap, og han sier at de som jobber på hovedkontoret er lykkelig sysselsatt med rapportering og controlling og papirflytting. At selskapet produserer ett eller annet, bryr de seg mindre om, så lenge lunsjen er varm og kaffeautomaten virker. Mer eller mindre.
Nå skal ikke jeg konkludere ut fra én avdelingsdirektør og én svoger at flinkismen er et samfunnsproblem. Men på det personlige planet mener jeg det helt klart har sine usunne sider. Det slår seg på kroppen. Fysioterapeuter og kiropraktorer slår seg opp på all vår flinkhet.
Selv er jeg overmoden for å skifte paradigme, kjenner jeg. Det viktigste kan umulig være å være flink. Det må være en viss balanse i tingene. Å analysere, ordne, beskrive og levere lar venstre hjernehalvdel styre showet, når det er den høyre som faktisk er den hyggelige, kreative, som fryder seg over farger og musikk og duft av deilig mat og vin. Alt jeg ikke fikk gjort (for eksempel å skaffe meg en mentor som en del av bevisst karriereplanlegging da jeg var 30) og alt jeg skal gjøre (lista tar aldri slutt, verken på jobb eller hjemme) drar oppmerksomheta bort fra her og nå. Og hvor blir det av livet da?
Det viktigste er altså ikke å være flink, det er å være tilstede i øyeblikket.
Skal tro om det finnes noen bøker om det, her er jeg definitivt ikke flink nok...
Pust, Margrethe! Pust.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar