Definitivt et litt eksentrisk lydspor på denne lørdagens kafé.Får en til å undres på hvem som står bak. Klagende americana, litt obskure ikke-slagere av kjente artister, jazz, grunge og sære coverlåter. Har latt meg fortelle at kafé-lydfiler flest neppe er tilfeldig sammenrask. En venn av en bekjent setter sammen slikt for penger, mener jeg å huske at noen sa en gang.
Dette rimer på et litt uforklarlig vis med artikkelen jeg leser i Morgenbladet, av Agnes Ravatn: Om livet sett fra døden, og hvor uviktig alt er. Etter alt å dømme en rimelig nyutstudert kyniker av et -- gjenkjennelig slag. Et mange-lag- i løken selvpresentasjonsstykke. Et "you may laugh" ment på ramme alvor. Sitter igjen med en følelse av at denne dama gjerne skulle vært mer brilliant enn hun faktisk er, og at hun antakelig vet det og har formulert den holdningen for seg sjøl allerede.
Typisk 00-tall?
Hardly..
Jeg tar et kort blikk på meg sjøl, her jeg sitter i min ensomhet og lunsjer, og tenker at den blonde ekspeditøren muligens ser noe mer tragisk enn glamorøst og mystisk her. Men hun har jo forlatt sitt hjemland for å servere bortskjemte beboere i en av verdens dyreste byer. Og hvor glamorøs følte jeg meg da jeg var 20? Sjelden. Glimtvis. Det kom senere. Nå er litt leppestift nok.
Hvorfor er sjølframstilling så viktig? Hva gir det egentlig? Jeg får assosiasjon til en episode i "Sex and the City" hvor jentene (da 36) nevner 43 som sin "scary age". Jeg kan med skam å melde ikke se noe særlig scary i speilet. Men det er vel kanskje tragisk, det og..
Selvsagt er det kos de gangene lunsjen deles med noen og vi blir sittende å skravle til kvelden faller på, - selvsagt hadde det vært fint å kjenne noen som alltid hadde lyst til det samme som en selv. Men det er jo faktisk en ganske "tall order". Og skal jeg være ærlig er det også av og til skjønt å sitte for seg selv på kafé og være deilig selvopptatt uten at det berører noen andre.
Så kan man smile litt skrått av de klagende kjærlighetssorg-sangene om å være heeeelt aleeeenee.. For de er jo sanger som handler mer om den som synger enn om hun som dro/ ble forlatt.
Også dager hvor agendaen bare er å se hvorvidt man finner en fin kjole er dager, på lik linje med de dagene man slumpet til å si noe som var viktig for noen, eller de dagene man maktet å få en hel forsamling til å le så tårene trillet, eller de dagene noen fortalte en at en er utrolig vakker.
Man lever vel hver dag. Også de dagene man ikke er hoppende lykkelig eller bunnløst ensom.
Der er nyanser. Av alle valører.
Oppdraget er ikke å hige etter ekstremene, men å leve alle nyansene i livet.
....OK, det holder vel for en lørdag...
Foto fra Wikimedia commons, av Agne27
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar