Ryddelykkens inntog

"When you change the way you look at things, the things you look at, change".

Jeg var i tvil, så jeg leste bokanmeldelsene først. Det var to ulike sorter synspunkter, - enten den som ler av den ryddefikserte, ensomme emoen, og mener dette ikke lar seg applisere på en sunn, norsk familie med bruk for regntøy og slagstøvler- eller den som elsket systemet og hadde kjøpt boka til alle sine venner, og setter nesa i sky over folk som går i forsvar over egen mangel på kontroll i livet.

Jeg snakker om Marie Kondo (KonMari) og hennes "Life Changing Magic of Tidying". Nå har det visstnok også kommet en oppfølger. Ingen av anmeldelsene sto for meg som en anbefaling av metoden, akkurat, men jeg var nysgjerrig nok til å laste ned boka.

Hun har et unormalt forhold til rydding, ingen tvil om det.

Hun er også japansk, - og i en japansk kontekst forestiller jeg meg at dette kommer ut som nokså fornuftig selvhjelp. Jeg skal ikke innbille noen at jeg forstår japansk kultur, men jeg aner at det er noe med det disiplinerte, rene, nøyaktige, nette- som er en form for ideal, en dyd som alle japanere forstår, tror jeg. Og dette at ulike aktiviteter kan opphøyes til en form for meditasjon, - som for eksempel blomsterdekorasjon, te-seremoni, origami - framstår også som svært japansk og tiltrekkende for meg.

Men rydding? Get a life, liksom?

Alt ser forskjellig ut, avhengig av hvilket prisme man velger å bryte det gjennom.  Å eie færre ting, men bry seg om de tingene du eier, er lett å finne gjenklang for hos den vestlige forbrukertrøtte, også. Å søke en kvalitet i det du velger å kle deg i og omgi deg med, og å bruke tingene omsorgsfullt, gir mening. OK, så langt bare en annen måte å drive med selvdefinisjon gjennom ting, kanskje (altså typisk vestlig kultur). Muligens bakgrunnen for KonMaris store gjennombrudd på denne halvkulen, lett å avfeie som halvnevrotisk tøys.

På den andre siden er det en øvelse i å finne tilbake til sin egen sans for, og glede ved, kvalitet. En metode for å bli mer oppmerksom på her og nå, tingene og ens egen opplevelse av dem. En eksersis i å ikke overdrive, å ta bort det overflødige fra livet, å stilne skravlet i hodet.
Jeg liker å rydde selv, når jeg trenger å sortere hodet. Jeg liker at tingene har en fast og logisk plass, og at jeg vet hvor ting er. Jeg liker tanken på å ha det jeg føler jeg trenger, og å la alt annet sirkulere videre til noen som setter bedre pris på det eller kan bruke det som råvare. Og jeg er lett med på at jeg ikke trenger fullt så mange ting.

Jo, det er såklart mulig å vanne nevrosene med dette. Men jeg kjøper at det kan fungere som en meditasjon, en måte å finne tilbake til det viktige, og å falle til ro med det. Jeg er altså ikke med på at det er en forutsetning for at livet skal komme ordentlig i gang - det kommer vel helt an på hvor man er hen i livet. Jeg har hatt perioder hvor jeg slo meg til ro med mye rot. Det er bare en metode, for søren, - det finnes fler, den passer neppe alle.

Men det er også sant at selv om den kanskje ikke passer inn i en travel småbarnsfamilie, så er ikke alle der. Det er ikke noe man må, det heller.