Arkitektur, poesi og parodi

Hvem har rett til – og vett til – å mene noe om arkitektur?

I dag har jeg tilbrakt noen interessante timer på Litteraturhuset, hvor dagens tema dreide seg om å skrive om arkitektur. Mange skribenter av ulik valør var der, kanskje flest fra mer arkitekturorientert fagpresse. Kanskje enda flere arkitekter og arkitekturorienterte mennesker var der. Mange interessante vinklinger, - men den som griper meg mest i dette øyeblikk er den som går på språkbruken om arkitekturen, og hvem som eier den.

Flere av de mange interessante innlederne var inne på kunnskap og kunnskapsløshet, og snakket om hva som skal til for å kunne snakke på en opplyst måte om arkitektur. Arkitekten er jo tradisjonelt ikke bare en som tegner sitt verk, han betegner det også: Arkitektbeskrivelsen har lang tradisjon – en tradisjon som bedrives av kunstneren selv – og av arkitekturens kunstvitere. Kunstnerisk/poetisk omtale av et kunstnerisk verk. Dette har pågått i hundrevis av år, som litteraturviter Mari Lending ved arkitekthøgskolen påpekte.

Dette blir i beste fall et språk for innforståtte.

I verste fall- når det er dårlig håndtert eller forsimplet, bikker det over i den reneste reisebrosjyre-hastemthet, - eller i kremmerspråk, i salgsprospekt. Bedre blir det heller ikke av arkitekturlitteraturens heltedyrkelse av ”De Store”, som er de reneste panegyrier. Eller av mote/livsstil/design/mat/arkitektur – orienterte magasiner (Wallpaper, D2 – selv om det også er mye bra å si om D2): Beskrivelser av kjendisarkitekter, ”Starkitekts”, som Carl Otto Ellefsen kalte ”artikler om vakre mennesker som har gjort noe strålende, som attpåtil passer inn i deres livsstil” – eller noe slikt.

Dette gir en ekspertstand som ikke akkurat innbyr til å stille dumme spørsmål – som behersker et språk som legfolk ikke bare finner uforståelig, men også av og til bent ut komisk. Og som ikke går av veien for å desavuere folk som går ut og mener noe uten selv å være stjerne.

Men. Som poeten Torgeir Rebolledo Pedersen satte fingeren på i sitt prosadikt: ”Arkitekter, selv når de er stjerner, er måne - i gjenskinnet av sin byggmestersol.”

Arkitektur er noe som muliggjøres av den som betaler for det.

Selvsagt skal vi mene noe om det.

Bildet er av Rem Koolhaas som inspiserer modellen av Seattle Central Library, og kilden er flickr.com/Goldberg