Bymessig –kjempemessig? Eller ikke.
Å sette seg fore å pugge alle byene i Norge har blitt en drøy jobb. Nå er vi oppe i 97.
Etter lovendringen i 1996 kan steder med over 5000 innbyggere og et ”tett” sentrum kalle seg by. 46 nye har selverklært bystatus. Bare etter 2000 er 17 nye kommet til, skal man tro Wikipedia. Og det er steder som Fagernes, Fosnavåg og Kolvereid vi snakker om.
Har man en kulturhistorisk tilnærming gir det også et ganske bredt tilfang: Riksantikvarens prosjekt ”Nasjonale interesser i byer” tok utgangspunkt i ca 135 byer og tettsteder med bystruktur – med målet å dekke opp byutvikling i Norge fra vikingtid til ca 1970.
Vi snakker ikke størrelse, nødvendigvis. Oslo var rundt 1800 i størrelsesorden 8000-9000 innbyggere.
Så hva er det bymessige? Vi snakker om tetthet, vi snakker om ”bystruktur”. Er det dette som får stedene til å ønske å kalle seg by? Hva med den landsdekkende bil-og-enebolig- og kjøpesentertrenden: Er det slik at selv småstedene har fått forsteder?
Forleden helg traff jeg ei gammel venninne fra tida i Drammen. Hun har re-ruralisert seg med å flytte tilbake til Nesbyen, der hun kommer fra, og kan fortelle at det har sine sider. En ting er det begrensa datingmarkedet. (Assosiasjonsvits: I skolegården, nye fedre er tema: Ole til Per: ”Å har dere han? Han hadde vi i fjor, han er bra”..) En annen ting er det at de tingene man gjerne tenker er bra med bygda kanskje også har forandret seg. Sosial kontroll, ja vel, men sosial kapital også, oversiktlighet, omsorg.
Min venninne forteller meg at hun som regel hilser på naboen gjennom bilruta.
Hun tror i hvertfall det er naboen. Butikkene blir nedlagt og kjøpesentrene popper opp.
Det er mange som har vært i byen og studert og jobba ei tid, og som kommer – enten tilbake, eller til en lignende liten plass som den de kommer fra. Kanskje erfarer flere at det ikke er så lett. Kanskje er Trangvik fortsatt trangt, og det merkes ekstra godt når en har smakt en annen dynamikk. Eller kanskje har bygdebyen også blitt annerledes.
Hvorfor ikke ta med det beste fra bylivet og pare med det beste på bygda? Det er tilsynelatende mange nok der som tenker at de liker bybegrepet. Hvorfor ikke utnytte at det likevel er oversiktlig og at ”alle kjenner alle” – og etablere avtaler og stordriftsfordeler i tettstedssentrum. Bygge opp under med dugnadsånd og blomstrende lokalt kulturliv, - som vi som er fra bygda vet er en realitet.
Ikke at jeg krever Pride Parade i Nesbyen eller Fashion Week på Sunndalsøra. Men så vidt meg bekjent er det fullt mulig å være både kreativ og tolerant, trendy og frisinnet der også.
Å sette seg fore å pugge alle byene i Norge har blitt en drøy jobb. Nå er vi oppe i 97.
Etter lovendringen i 1996 kan steder med over 5000 innbyggere og et ”tett” sentrum kalle seg by. 46 nye har selverklært bystatus. Bare etter 2000 er 17 nye kommet til, skal man tro Wikipedia. Og det er steder som Fagernes, Fosnavåg og Kolvereid vi snakker om.
Har man en kulturhistorisk tilnærming gir det også et ganske bredt tilfang: Riksantikvarens prosjekt ”Nasjonale interesser i byer” tok utgangspunkt i ca 135 byer og tettsteder med bystruktur – med målet å dekke opp byutvikling i Norge fra vikingtid til ca 1970.
Vi snakker ikke størrelse, nødvendigvis. Oslo var rundt 1800 i størrelsesorden 8000-9000 innbyggere.
Så hva er det bymessige? Vi snakker om tetthet, vi snakker om ”bystruktur”. Er det dette som får stedene til å ønske å kalle seg by? Hva med den landsdekkende bil-og-enebolig- og kjøpesentertrenden: Er det slik at selv småstedene har fått forsteder?
Forleden helg traff jeg ei gammel venninne fra tida i Drammen. Hun har re-ruralisert seg med å flytte tilbake til Nesbyen, der hun kommer fra, og kan fortelle at det har sine sider. En ting er det begrensa datingmarkedet. (Assosiasjonsvits: I skolegården, nye fedre er tema: Ole til Per: ”Å har dere han? Han hadde vi i fjor, han er bra”..) En annen ting er det at de tingene man gjerne tenker er bra med bygda kanskje også har forandret seg. Sosial kontroll, ja vel, men sosial kapital også, oversiktlighet, omsorg.
Min venninne forteller meg at hun som regel hilser på naboen gjennom bilruta.
Hun tror i hvertfall det er naboen. Butikkene blir nedlagt og kjøpesentrene popper opp.
Det er mange som har vært i byen og studert og jobba ei tid, og som kommer – enten tilbake, eller til en lignende liten plass som den de kommer fra. Kanskje erfarer flere at det ikke er så lett. Kanskje er Trangvik fortsatt trangt, og det merkes ekstra godt når en har smakt en annen dynamikk. Eller kanskje har bygdebyen også blitt annerledes.
Hvorfor ikke ta med det beste fra bylivet og pare med det beste på bygda? Det er tilsynelatende mange nok der som tenker at de liker bybegrepet. Hvorfor ikke utnytte at det likevel er oversiktlig og at ”alle kjenner alle” – og etablere avtaler og stordriftsfordeler i tettstedssentrum. Bygge opp under med dugnadsånd og blomstrende lokalt kulturliv, - som vi som er fra bygda vet er en realitet.
Ikke at jeg krever Pride Parade i Nesbyen eller Fashion Week på Sunndalsøra. Men så vidt meg bekjent er det fullt mulig å være både kreativ og tolerant, trendy og frisinnet der også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar