En refleksjon etter de siste ukenes debatter om både det ene og det andre
I en kommentar i Morgenbladet for ei lita tid til bake sa Lena Lindgren at "Den kulturen som belønner deg for din "korrekte" opptreden, den kulturen du elsker og er medlem av, er samtidig den som holder deg på plass. Vestlige kvinner barberer, vokser og napper fordi det er behagelig, ser fint ut og er praktisk. En muslimsk kvinne bruker hijab av nøyaktig samme grunner (..) Og det er frivillig innenfor den meningsrammen man lever i."
I Aftenpostendebatten om byutvikling på Litteraturhuset for ei lita måned siden sa Elin Børrud at folk liker å bo der folk ligner en selv. Så - er vi dømt til å utvikle segregerende bymiljøer?
Det spørs hva som menes med "ligner". Sett at du er opptatt av et levende, ideskapende, begivenhetsrikt, uttrykksfullt, innovativt, inspirerende bymiljø. Hvor du kan leve livet i spenningsfeltet og oppleve mulighetene. Da bor du nettopp der hvor folk ligner på deg: De er tolerante, de er trygge, de er ikke redde for å få sin kultur speilet mot en bakgrunn av mangfold, de er stolte, bevisste sine symboler, men ikke fanatiske, de er åpne for å utvikle nye arenaer for meningsdannelse, de bor tett og de lever sine liv også i de offentlige rommene.
Dette er nettopp ikke folk som ser ut som du selv gjør.
Ja til hijab i byutviklingen!
Bilde fra Wikimedia Commons.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar