Byomforming= Byromforming

Eksemplet Drammen: Noe måtte gjøres. For eksempel å oppdage at elva ikke er et avløpssystem, men faktisk det som historisk sett binder byen sammen.

Når vi snakker om byomforming, om å revitalisere eller å byutvikle, er det en ting det er viktig å huske:

Alle disse ordene bærer på det byen er i dag. Vi former OM på noe. Vi vitaliserer - igjen - noe. Og vi utvikler noe - som er der fra før. Byomforming handler om at byen allerede har en form, har hatt en form - som trenger noe nytt. Men som også kan/bør/skal være grunnlaget for utvikling.

Når en tar den historiske synsvinkelen på byutviking som posisjon, er det altså ikke for å snakke om stillstand, osteklokke eller nei-nei. Det er for å snakke om vern som en form for (by)utvikling.Vi snakker om helhet, byens kontinuitet, og strukturer og elmenter som er beskrivende for denne helheten. Og om historia som en premiss og en ressurs i byutviklingen.

Hvis du som ansvarlig politiker eller engasjert borger leter etter hva du skal gjøre med et sted som har ting å stri med, - om det er forurensning, som det var i Drammen, eller trafikk, som det er i Bjørvika - er historia et godt sted å starte letinga. Ikke fordi fortidens mennesker skal kjenne seg igjen her.

Men fordi nåtidens mennesker skal det.

Bevaring og utvikling er altså ikke motsetninger. Både bevaring og byutvikling har en kjerneintensjon om demokratiske og helhetlige vurderinger- med god faglighet. Og begge deler er mest vellykket når dette faktisk oppnås. Kanskje aller mest vellykket når de spiller på lag?

Vår nye Riksantikvar har blitt kritisert for rollen han tar i offentlige diskusjoner om utvikling. Men de som ønsker å påpeke at han bør holde seg til sitt fagområde, historia, glemmer det viktigste poenget- nemlig at historia er ikke over. Den fortsetter her og nå. Vi har et ansvar som samtidsmennesker å føye vår del inn uten å forringe, men heller å forvalte og forbedre kulturarven til våre etterkommere.

En annen kritikk er at Riksantikvaren agerer politiker. Men jeg har hørt ordførere si at noe av det nyttigste man har når man skal heve blikket og tenke ut over pengeflyttinga, er frimodige fagfolk. Både stat og kommune har derfor utstyrt seg med fagetater- som er en del av demokratiet. At fagetaters overhoder opptrer som talspersoner for sin fagpolitiske rolle, og deltar i den offentlige debatten om utviklinga, er ikke bare legitimt, men riktig - om rollen er plansjef eller riksantikvar.

Det gjør ikke demokratiet mindre rikt at det kommer fler innspill å snakke om.

Foto: Stian Martinsen, Ypsilon Bru i Drammen. Flicr via Wikimedia Commons.