Kosmopolis - vår hjemby

(Nok) en refleksjon over den menneskelige tilværelse

Noen ganger er det ei låt som trigger. Denne gangen var det "Enhjørning"-
en metafor for den evige "bad-boy" idiosynkrasi. "Dårlige damer dropper jeg, bra damer dropper meg", synger Prepple. En trygg posisjon, intet håp om bedring.

Det får meg altså til å reflektere: Er kvinner virkelig fra Venus, menn fra Mars?
Er vi så fremmede for hverandre, - på grunn av gnisten? Er tiltrekning i virkeligheten en nær uoverstigelig barriere, lik gravitasjon mellom planeter? Som Kipling sa det: "East is east and west is west, and never the twain shall meet."

Er fremmedgjøringa total, fra sofaen hjemme til Karl Johan, fra lille Oslo til Manhattan? Kanskje ER verden blitt en storby, full av fremmede - som bor der sammen med oss, og som vi er henvist til å omgås etter beste evne. For alltid kan vi ikke unngå dem. Vi kan ikke for evig fremmedgjøre dem som trær i skogen. De er der, i det samme rommet som oss, i den samme atmosfæren, i samme båt. Hvis man vil være kosmopolitt, sier Kjetil Jacobsen, bør man legge sin ære i å kunne ha relasjon til alt slags folk, - kunsten er å lære seg å omgås den fremmede, folk man ikke kjenner og som man kanskje aldri vil møte igjen, på en høvisk og hyggelig måte.

Det er en frihet i dette. For i relasjonsmylderet må man jo også alltid skape seg selv, og mulighetsrommet er enormt. Dessuten større jo større tilfang av fremmede man omgås.

I antikken var (for å bruke Jacobsens eksempel) det å kunne kle seg riktig og snakke behagelig etiske problemstillinger, for det handlet om å kunne omgås mennesker. Fougeret de Monbron (1751) betraktet det overflatiske som et filosofisk prosjekt- mennesket som det store teatervesenet, alltid i bevegelse, uten forankringer og forpliktelser. Og det ultimate poenget i alle slike "det har vært tenkt før"-rekker: Joda, Shakespeare har også sagt det.
"All the world is a stage, and all the men and women merely players." I As you like it, i 1599.

Hvis "all the world is a stage", er det du selv som velger deg en maske. Å spille en rolle er å ta en rolle. Det handler om manus og speil. Ikke om "å være seg selv" eller å "være den man er"- for det er altså et valg, det er en ramme innenfor hvilken man kan fluktuere. Og rammen defineres av deg.

Det viktige blir å være den man vil være.

Da blir livet brått ikke så skjebnetungt og fremmedgjort lenger, men mer en lek med overflate og innhold.

Av og til kan til og med "trash-tv" være case in point: Jeg minnes et program jeg en gang surfet innom - som het "How to look good naked", med Gok Wan, britisk reality-show-stylisthomse som kjørte et "Bli ny"-show med et varmende selvrealiseringsbudskap innbakt: Bekledning handler om kroppen inni, - og aller mest om hvordan hodet som tilhører nevnte kropp tenker om den. Dette er noe så sært som et moteprogram uten klær.

Å kle seg naken for åpent kamera og føle seg vel med det, er målet med programmet. Og det er en ekstrem selvutfordring for de fleste selv i vår tid. Det etiske i prosjektet er altså demonstrasjonen av at skjønnhet kommer i mange fasonger. Skjønnhet er i sannhet noe som kommer innenfra: Du kan tenke deg vakker.

Særlig hvis du har en dyktig og entusiastisk stylist som heier deg fram, selvsagt..

Så kanskje det er håp likevel?

Til og med DumDum Boys sin Enhjørning er inne på det: "Jeg trodde jeg var håpløs, det var til jeg traff deg. Du trodde det var håp, til du traff meg." Da spørs det jo hvem som har rett, da.

La meg altså snu på det, la meg velge å mene at gnisten ikke er det som skiller oss, det er faktisk den som forener oss. At det er der kontakten mellom menneskene er, akkurat der i blaffet av gjenkjennelse, varmen i blikket, gløden, i øyeblikkene av glede, trygghet, nærhet.

Er det altså den rene hedonisme som skal til? Vel, gnisten - tiltrekningen - gir seg fysisk utslag i velvære, sant, men det kommer jo også an på hva slags handlingsimperativ man velger å ta den som. Livet byr på både smerte og glede. La meg si at i motsetning til hedonistenes filosofer tror jeg ikke at lidelse eller smerte er galt, eller straff, eller tegn på noe som nødvendigvis skal unngås, - det blir ikke mindre av den av en slik holdning. På samme måte tror jeg ikke at glede eller nytelse er belønning, riktig, det man alltid skal hige etter, eller for den del - på luteransk vis- synd. Gleden over et annet menneskes skjønnhet og sjarm, det jeg kaller gnisten, er bare tegn på noe som binder oss sammen.

Det er bare noe som er.

For å si det med Enhjørningen: "Den som venter, venter. Den som får se, får se"

Som jeg pleier å si: Det er mye vakkert i verden.

Bilde fra Wikimedia Commons- public domain