Byutvikling dreier seg ikke om høyt eller lavt, stygt eller pent.Det dreier seg om mye mer: For eksempel gode trafikkløsninger, forurensning, støy og lokalklima, solforhold og boforhold, næringskonjunkturer, eiendomsstrukturer, drivkrefter og mote.
Opp gjennom tidene har bærende prinsipper vært så forskjellige. Forsvar: Christian IV la byen under Akershus først og fremst fordi den da ville være lettere å forsvare. Brannvern: Cicignons byplan i Trondheim la brutalt brede gater i middelalderbyen for å hindre spredning av brann. Helse: Tette, lave, og forslummede trehusbebyggelser ble revet til fordel for høye, sunne blokker som slapp rikelig med sol til og ga plass til gode, grønne uterom.
Ulike ideologier spiller inn i byutviklingen. Fascismen hadde sin, sosialdemokratiet sin. Boligandel, variasjonen i størrelser på boligene, gang-og sykkelveger, kontakten med sjø og elv, utforming av arealene uten bygninger såvel som arealene med, tilgjengelighet, trafikkbegrensning og forholdene for barn og unge er ting som nå er viktige. Også ting man vanligvis ikke tenker på som avgjørende, kan plutselig bli det: En festival. En husokkupasjon. En blåfarge.
Høyde er bare en måte å forme et byggverk på, og høyde er også i bygningsverdenen en status. Høye bygninger var i sin tid kirkespir - høyere enn kirken bygde bare den som var henfallen til dødssynden arroganse, I følge kirken. Herskere bygde høye tårn og festninger- for fra høye tårn ser man langt, og fra en elevert posisjon behersker man terrenget. Ingeniører bygger gjerne høyt for å se hvor høyt det kan bli- jf Burj Khalifa - når de får noen som tenker stort på den måten til å finansiere seg. En eiendomsaktør som for eksempel en hotelleier bygger gjerne høyt og prominent, for det er effektiv bruk av tomta og gratis reklame i ett. I én by er åtte etasjer høyt, i en annen trenger du tretti før folk snakker om høyhus. Det kommer an på hva som er der fra før.
Noen synes høyhus er spennende, spenstig, miljøvennlig, effektivt, vakkert. Andre syns det er brautende, stygt og i veien. Det er smak og behag, ikke byutvikling.
Det som er poenget i enhver vellykket byutvikling er evnen til å se langt fram i tid og forestille seg hvordan det bør bli.
Da er det en god ide også å kunne se langt tilbake i tid og se hva historia kan by på av perspektiver.
Bildet er fra wikimedia Commons: The Notable High Buildings of the World 1896
From Rand, McNally & Co.'s Universal Atlas of The World. Edition 1896
I noen tilfeller er det helt nødvendig å se tilbake, ja. På Sunndalsøra tvingende nødvendig, ettersom gatenettet i hovedsak er lagt etter tegninger fra 1913.
SvarSlettDette - sammen med arbeiderboligene i Nordmørsvegen i enkelsk stil - er imidlertid også det eneste som vitner om den spenstige planen.
Østre og vestre byport, jernbanetorget og krematoriet som aluminiumsbyen skulle få er en saga blott. Kvartalsbebyggelsen med sine bygårder og bakgårder kom aldri videre fra tegnebrettet.
Men at det var vyer er det liten tvil om. I alle fall hva veier angikk. At Trondheim tidlig hadde brede avenuer er så sin sak, men hovedveien gjennom Sunndalsøra var ikke det hår smalere, med sammenhengende gatelegeme mellom hotellet og Domus. Sagt å være den bredeste gate nord for Berlin.
I dag er det meste parkeringsplass, grøntarealer, alle, gang- og sykkelvei og fortau...
Veibredden er ikke mer enn det som trengs.
Men en ting skal Sunndalsøra ha. Man har ikke bygget i høyden mer enn det som er strengt tatt nødvendig.