Refleksjoner over en ruin

Nok et kapitel i føljetongen: Hvordan forholde seg til gammel stein?

Det har vært Øyafestival.

Jeg var der, ikke undercover som agent XO, men helt på egne vegne. Rockefoten har godt av å luftes litt i solskinn og/eller gjørme innimellom. Å hengi seg til festivalambiencen, slenge mellom ulike ting man liker, har hørt om eller er nysgjerrig på, eller slå seg ned i Camp Bente og nyte sola/banne over regnet sammen med venner.

Men i år var jeg glad for at agent XO var lagt igjen hjemme. Vaktene på festivalen, som ellers om årene har vært riktig nidkjære og sørget for at ingen har stått/sittet/gått på ruinene (andre enn dem selv) var i år særskilt slappe. Folk både satt, datt, spratt og danset i kongens borg og Mariakirken.

Det ER et dilemma, dette: Vi skal jo ikke gjemme og glemme heller, - alle som har hørt vår nye Riksantikvar om Bjørvika vet at den store synden skjedde da byen ble glemt og gjemt bort mellom - og under- jernbanespor og motorveger. All ære til Oslo kommune som tok grep og gjorde det unødvendig med tillatelse og nøkkel for å oppleve Oslos eldste fortid. Som lagde grønne arealer, stier og vannspeil som fysisk beskriver landskapet og havnivået i middelalderbyen. Som gjorde hele Øyafestivalen mulig.

Men derfra til å behandle ruinen som litt pittoreske danseplattformer en sommerkveld er det jo et visst spenn.

Jovisst handler det om følelser, om holdninger. I romantiske malerier figurerer ofte ruinen som et pittoresk og litt melankolsk element - fortidens vingeslag, historien som den krinolinepromenerende samtidens "backdrop". Det er ingen prinsippiell forskjell i holdningen mellom lutt og el-gitar, sånn sett .

Fortiden kommer aldri tilbake. En samtid som så på ruiner som praktiske steinbrudd har også vært, og hvem er vi som sier at de hadde feil holdning? Den var riktig nok - da- og har faktisk også skapt spennende historie gjennom det den gamle steinen ble brukt til.

Problemet nå er jo selvsagt mengden av oss, trykket vi øver, forbruket av historie som gjør den neste samtidens spenn i tolkningsrom fattigere. Nå er det ti tusen av oss, i boots og slagstøvler.

Agent XO noterer seg at noen må stramme opp disse vaktene, og tar kvelden.

Jeg derimot, strekker ut slagstøvlene foran meg i gresset og lar meg underholde av folk som skravler glad sammen mens den mest melankolske og introverte musikken drønner, folk som kanskje aldri har vært introverte i sitt liv? Hvordan skal de da forstå?

Og drømmer meg bort til nattseilas fra Jomfruland til Smøgen, månen, en horisont av hav, en himmel av stjerner - og reflekterer over hvordan skipperen hadde rett: Du vet virkelig ikke hva det er før du har vært der. Og tenker på hva musikklisten "Nattseilas" på Spotify burde inneholde. Noe fra side 2 på Timothys Monster. Det meste av "Wish you were here". Peter Gabriel... hmmm....

Foto: Wikimedia Commons Grzegorz Wysocki