Dette huset holder Kay Ove (44) rusfri - DN.no

Du blir som du bor? Artikkel i dagens D2:

Dette huset holder Kay Ove (44) rusfri - DN.no

Roma, når det regner

Allerede første dag på jobb etter sommerferien innså jeg at her måtte settes av tid til høstferie.

Når mørket setter inn er det dags for en ut-av-landet-byopplevelse, og Roma var på høy tid. Det er faktisk grenser for hvor lenge en dame i sin beste alder med urbane pretensjoner kan unngå å reise til Roma. Så jeg inntok nettet og bestilte bilett, hotell og innkalte reisefølge, hvoretter jeg lente meg tilbake i trygg forvissning om at her lå alt til rette for "some serious tourism".

...

Reisefølget, også en dame i sin beste alder, er alltid godt forberedt, og stiller også som regel med en not-so-shortlist over hva man "må se". Hun er også belest (til det irriterende), og begeistret for antikken såvel som renessansen og barokken. I kort det perfekte reisefølge. Så selv om byhistorie er noe av det som skaffer meg salt i maten, troppet jeg altså opp i Roma nokså uten bakgrunnskunnskap om byen, - ikke nødvendig tidsbruk med slikt reisefølge. Men selvsagt ikke uten en følelse av å begå noe lett hyklersk. Joda, jeg har lest en ting eller to selv også, og gjennom generell interesse og det man kan kalle populærkulturens osmose har jeg da tilegnet meg en del kunnskap om romere og Roma. Men den kom jo i hovedsak uten bykart.

...

Da kommer man ikke utenom turistguide-visdommen. Turistguider er en egen kategori prosa. Ikke uten underholdningsverdi, full av malende beskrivelser, superlativer og halvbakte sitater som den er. "Den evige stad" er Roma (men hvorfor? Guiden tier). Pantheon: "Ærefryktinngytende". Peterskirken: "Forbløffende". Via dei Condotti: "The worlds most opulent and understated shopping street". Jeg kan etter selvsyn slå fast at alt dette forsåvidt stemmer.

...

Det står også i guidebøkene at november er den mest regnfylte tida i Roma, i en ellers mild og solfylt by. Stemmer nok, det og. For oss betød det mildt, sensommer-aktig, gangbart vær, med femten-sytten varmegrader og solfylte regnskurer som faller gjennom lufta som forheng av tunge glassperler. Også romerne så ut til å ta det med fatning, som de tar alt med fatning ,- hvis drosjesjåføren tuter, er det mer av gammel vane enn av latinsk temperament - Romerne og romerinnene tripper leende tett sammen under samme paraply, romerbarna hopper jamsis i sølepyttene eller står med sin barneparaply oppslått under takdryppet for å høre trommelyden.

Vi ruslet og trasket og gikk, mellom gylne murer, sårføtte og søkkvåte som romerske ruinkatter langs Trastevere. Vi satt innhyllet i romersk galanteri og gassfyrt strålevarme på fortausrestaurant ved tempelets fot, og lot oss løfte av tidens og bygningens tyngde rundt oss.

...

Når vår nye Riksantikvar nå taler modernismen og "bruddet" midt i mot, og snakker om det nye i dialog med det gamle, om bylandskap og om tidsdybde, tenker jeg på Roma. Hvor renessansemesterverk er bygd på, og i, og delvis av, antikkens monumenter. Hvor du, hvis du vender hodet til venstre ut av hotelldøra, kan se Colloseum flombelyst i enden av gata. Hvor du nærmest i vanvare en tilfeldig kveldsrusletur kan finne deg selv på Capitol. Dette er å oppleve essensen av tidens dybde - all den tiden vi har lest om, den som er vår historie.

...

Selvsagt falt jeg for byen, slik "alle" sa på forhånd. Og selvsagt må jeg tilbake. Men det måtte man dog ikke være Snåsakjerringa for å forutse.

Bildene: Kunstmarkering av murens fall i Den Spanske Trapp, Colloseum, Pantheon.

Å være. (Å) Venezia.

Han: "What do you think?" Hun: "I liked the one in Vegas better"

Jeg har vært på utstillingsåpning i DogA (alle burde gå ofte dit); nå er det utstillingen

"greetings from Chain City+9" - In search of the Authentic city. Utstillingen viser en video hvor man får følelsen av å sitte i en gondol i og gli gjennom en kanal i Venezia

- eller vent litt..

Joda, det er Venezia. I Orlando, Las Vegas, Tokyo, Nagoya, Doha og Macau bygger de byen på nytt, så å si i 1:1. Mens det ekte, opprinnelige Venezia, som en følge av turisme og klimaendring forfaller og blir museum, i følge forordet i utstillingsbrosjyren. Som en annen StarBucks - kafé blir byen - ideen om byen - nytolket rundt i den ganske verden. Og turistbrosjyrene skryter: Som å være der, men uten lukta og skitten. Eller: Ta med din kjære og drøm om den dagen dere skal dra til det virkelige Venezia, det virkelige Europa.

Jeg var der, altså i DogA, ikke minst for å høre Kjetil Rolness, lett henslengt og slentrende kåserende ved siden av popcornmaskinen, om kitch og kunst, om autentisitet og turisme. Om den bestemte typen turisme som vi som har råd til det bedriver (og beskriver som den riktige, den nødvendige): Turismen utenfor mainstream. Der turistene ikke går. I bakgatene. Om natta. Det aller riktigste av alt er å oppleve Marcusplassen (så å si) alene. I Venezia, Italy, så klart.

Men, påpeker Rolness; er ikke dette egentlig en kitchy holdning? Aldri så lite snobberi? Alle reproduksjonene av Mona Lisa, gjør de Mona Lisa i Louvre mindre ekte? Alle som flokker seg rundt den ekte Mona Lisa, er det ikke nettopp fordi de har sett reproduksjonene og nå endelig er der og kan oppleve auraen av den ekte.. (langt der borte, bak skuddsikkert glass?) Hun er ekte, derfor er hun vakker..

Vi bruker disse tingene til å sortere hverandre etter, som Bourdieu påpeker, det er slik vi bygger opp vår kulturelle kapital. Jeg har vært i Venezia, ikke den i Vegas, og derfor kunne jeg lett se nedover nesen på de som "bare" har sett reproduksjonen. Jeg har også vært i Louvre, - og hva gjorde vi? Jo, vi løste problemet med å se nøye på den håndfullen andre Leonardo-verker som henger der, som turiststrømmen går forbi.

Guilty as charged.

Jeg har også ironisk distanse til min egen fargeanalyse og interiørkonsulent, og er brennsikker på hva designlampa i stua heter.

Hva du ser definerer hvem du er. Og ikke bare i dine øyne..

Nyttig Pratchett-assosiasjon (siden jeg tilfeldigvis satt med den boka foran meg): "The Monks of cool, whose tiny and exclusive monastery is hidden in the lower Ramtops, have a passing-out test for a novice. He is taken into a room full of all types of clothing and asked: Yo, my son, which of these is the most stylish thing to wear? And the correct answer is: Hey, whatever I select."

Du kan godt se ut som en boms, med møkkete, fillete og brukt-i-fjorten-dager-i strekk -aura over antrekket, hvis du har vært på trekking i indre Mongolia og buksa i utgangspunktet kostet nærmere to hundre pund.

Der noen ser skitt, ser andre patina. Der noen lukter kloakk, lukter andre historie, autentisitet.

"Time is another conuntry", sies det.

Men nå er overalt. Også i Venezia, Italy. For eksempel, et poeng Rolness tok opp: Marcus-kampanilen datt ned på slutten av 1800-tallet. Den som står der nå, ble bygd i 1912.

Bilde fra Wikimedia Commons, Honza Beran

Butenschøn om kulturhistorisk museum i Bispevika

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3210304.ece

En fornuftig mann, Butenschøn.

Oslolunsj, sensommer. Stemningsrapport.

Definitivt et litt eksentrisk lydspor på denne lørdagens kafé.
Får en til å undres på hvem som står bak. Klagende americana, litt obskure ikke-slagere av kjente artister, jazz, grunge og sære coverlåter. Har latt meg fortelle at kafé-lydfiler flest neppe er tilfeldig sammenrask. En venn av en bekjent setter sammen slikt for penger, mener jeg å huske at noen sa en gang.

Dette rimer på et litt uforklarlig vis med artikkelen jeg leser i Morgenbladet, av Agnes Ravatn: Om livet sett fra døden, og hvor uviktig alt er. Etter alt å dømme en rimelig nyutstudert kyniker av et -- gjenkjennelig slag. Et mange-lag- i løken selvpresentasjonsstykke. Et "you may laugh" ment på ramme alvor. Sitter igjen med en følelse av at denne dama gjerne skulle vært mer brilliant enn hun faktisk er, og at hun antakelig vet det og har formulert den holdningen for seg sjøl allerede.
Typisk 00-tall?

Hardly..

Jeg tar et kort blikk på meg sjøl, her jeg sitter i min ensomhet og lunsjer, og tenker at den blonde ekspeditøren muligens ser noe mer tragisk enn glamorøst og mystisk her. Men hun har jo forlatt sitt hjemland for å servere bortskjemte beboere i en av verdens dyreste byer. Og hvor glamorøs følte jeg meg da jeg var 20? Sjelden. Glimtvis. Det kom senere. Nå er litt leppestift nok.

Hvorfor er sjølframstilling så viktig? Hva gir det egentlig? Jeg får assosiasjon til en episode i "Sex and the City" hvor jentene (da 36) nevner 43 som sin "scary age". Jeg kan med skam å melde ikke se noe særlig scary i speilet. Men det er vel kanskje tragisk, det og..

Selvsagt er det kos de gangene lunsjen deles med noen og vi blir sittende å skravle til kvelden faller på, - selvsagt hadde det vært fint å kjenne noen som alltid hadde lyst til det samme som en selv. Men det er jo faktisk en ganske "tall order". Og skal jeg være ærlig er det også av og til skjønt å sitte for seg selv på kafé og være deilig selvopptatt uten at det berører noen andre.

Så kan man smile litt skrått av de klagende kjærlighetssorg-sangene om å være heeeelt aleeeenee.. For de er jo sanger som handler mer om den som synger enn om hun som dro/ ble forlatt.

Også dager hvor agendaen bare er å se hvorvidt man finner en fin kjole er dager, på lik linje med de dagene man slumpet til å si noe som var viktig for noen, eller de dagene man maktet å få en hel forsamling til å le så tårene trillet, eller de dagene noen fortalte en at en er utrolig vakker.
Man lever vel hver dag. Også de dagene man ikke er hoppende lykkelig eller bunnløst ensom.
Der er nyanser. Av alle valører.

Oppdraget er ikke å hige etter ekstremene, men å leve alle nyansene i livet.

....OK, det holder vel for en lørdag...

Foto fra Wikimedia commons, av Agne27

Beijing for tourists

Beijing er en stor by. Virkelig stor. Over 16 millioner bor innenfor byområdet.

Vi ankommer pr tog, og kjører i en times tid i byen før vi når stasjonen.

Dagen etter skjønner vi hvorfor guiden som kom og hentet vår lille gruppe var dedikert kun til vårt reiseselskap - og ikke til hele den norske gruppa, som i Mongolia. Å bli guidet på en sommerlørdag i den forbudte by er ingen spøk, - og en gruppe på over seks personer ville raskt bli en større utfordring enn godt er for vår lille, tøffe guide.

Hun har et kinesisk navn og ett engelsk (velg selv) - major i historie og et helt strøkent engelsk. Vi er heldige. Men fire dager er selvsagt alt for lite til å få noe annet enn et høyst overflatisk inntrykk av 3000 år med byhistorie, - selv med en rappkjeftet guide og flittig fotografering.
Turismetilstanden tar over. Det behagelige med å bli kjørt hit og dit i luftkondisjonert minibuss. Stadig å bli mint på at man bør kjøpe vann eller gå på do. Å bli gjetet gjennom noen av verdens flotteste kuturminner, og bli avfotografert med kinesiske pikebarn i armkroken ("she has nevel seen an European befole"). Å gi seg over til gruppebeslutningene: En hver gruppe trenger ikke mer enn en idé på deling, - er det fler, betyr det kun forsinkelser og forhandlinger.

Ender opp med hodet fullt av lett sammenblandede inntrykk, og føler at å gjengi dem kom til å ligne svært på Nærums "litteraturhistorie etter hukommelsen". Men anbefaler turen.

Bare byplanmuseet er grunn god nok.

Storm i vognlass?

http://www.mongolyurt.com/

En rask googling gir entusiastiske tilbakemeldinger på begrepet Ger. Lite om konstruksjonens eventuelle styrker og svakheter her, mer om hvor lett man kan frakte den med seg på tre hester.

Fascinerende bygg med mye symbolikk og lange tradisjoner, sammenligningen med Navahoenes hogan er ikke urimelig..

Men overnatter man i den en stormnatt, føles den fortsatt som et telt.

Transsibirske observasjoner

(soundttrack «Carried to dust», Calexico)

Vi bordret toget 15. juli, - med fem netter og fire dager gjennom Sibir og Mongolia foran oss.
Jeg hadde etterlatt Carsten Jensen ulest, - for stor å pakke, og de sier dessuten at det er overraskende hvor lite man får lest på turen. De sier rett.

Det er 6266 km fra Moskva til Ulaanbaatar. 7622 km til Beijing. Det er langt. En må regne med en forkjølelse og en magesjuke. En må regne med å trå over et par komfortgrenser. Check.
Likevel – kan jeg si jeg vet hvor langt det er, at jeg har kjent det på kroppen?

Nei. Ikke egentlig. I alle fall ikke før vi kom av toget og ut i Mongolia, som virkelig er et annet sted i verden.

Men før vi kom så langt, var det Sibir, skog og blomstereng, blomstereng og skog..

Joda, jeg hadde googla på forhånd:

Jeg visste for eksempel at etter 282 km, kom vi til Jaroslavl ved Volga, som ble grunnlagt i 1024 av Yaroslav den vise – storfyrste av Kiev, - og at han representerer et høydepunkt i Russlands Kiev-epoke (Kievan Rus, ca 880-1150) – det østnordiske riket, grunnlagt av vikinger (Rus). Kalt Jarisleif den Lamme i nordisk litteratur. Gift med Ingegerd Olofsdotter, datter av kongen av Sverige, og fora også sjøl kongehusene i nord-europa med døtre: Elisabeth av Kiev ble gift med Harald III (Hardråde) av Norge, Anastasia med kongen av Ungarn, og Anne med Henry I av Frankrike.

Men toget stoppet ikke her.

Etter 1397 km kom vi til Perm og porten til Ural, ca kl seks på den første ettermiddagen.

For hobbygeologer og andre nerder er Perm den yngste perioden i jordens oldtid, ca 299 millioner - 251 millioner år siden. Perm ble definert av Roderick Murchison ved byen Perm i 1841.
I perm ble urlandmassen Pangaea dannet, - den omfattet nesten alle jordens landområder som ett sammenhengende kontinent. Den hercynske fjellkjedefoldingen med dannelsen av bl.a. Appalachene, Ardenne, Schwarzwald og Uralfjellene ble fullført.

I Perm ble biller og sommerfugler til – mens krypdyrene utviklet seg i henholdsvis pattedyrlignende og dinosaurlignende retninger. På slutten av perioden mener man at den største masseutdødingen i jordens historie fant sted: Over 90 % av jordens arter døde ut. De hyggelige særingene Trilobittene døde for eksempel fullstendig ut. Så kom Trias, Jura og Kritt og dinosaurenes tid, før også de fikk seg en smell, antakelig av en meteoritt, for snaue 65 millioner år siden. Men Uralfjellene står fortsatt.. selv om de er en skygge, må vi anta, av sin opprinnelige prakt.

Vi så ingen fjell å snakke om. Noen mente de så Europa/Asia-obelisken på 1737 km. Vi var i Asia.

Etter 1778 km kom Jekaterinburg, en by grunnlagt i 1723 av Peter den Store. Her ble tsar Nikolai den 2. og kona og barna henrettet i 1918. Vi var der ca kvart over elleve til ti over halv tolv.

Først etter 2062 km begynner Sibir offisielt.

Sibir er digert. Mange titalls folkegrupper har holdt til her og skrapt seg et marginalt utkomme i ugjestmild natur. For eksempel nevner guideheftet fra Kinareiser Ostjaker, eller Khanty-folket, som Wikipedia kaller dem. Der kunne jeg lese at noen mener forfedrene deres er den forhistoriske metallarbeiderkulturen Andronovo. Antropologisk beskrivelse bredskuldret, solide torsoer med en «karakteristisk konveksitet!», høye kinnbein og mørke øyne og hår. Gjennomsnittshøyde 158 cm for menn, for kvinner 146 cm.

Kanskje er dette likevel en reise gjennom Middle-earth? For dette høres da unektelig ut som en modell for dvergene..

Etter 2676 km Omsk, som ble grunnlagt 1716 som kosakkfort.

Om kosakkene sier Wikipedia at de er en sørrussisk folkegruppe kjent i området siden 1300-tallet, - dyktige ryttere og krigere på hesteryggen, og ble derfor etterhvert brukt som lettbevæpnede kavalerister i den russiske hæren. Betegnelsen skal komme via det russsiske ordet Kazaki fra tyrkisk kazak som betyr «eventyrer» eller «fri mann». Store Norske på nett beskriver dem som grensevernryttere, millitær organisasjon til vern mot Tartarene, menn som erobret store deler av Sibir for Tsaren.

Jeg drømmer om hover som drønner over slettene, - Rohirrim kommer!

Men fra togvinduet: Lite folk og hus. Hav av geitrams og storkenebb. I mil etter mil.

Toget blir en egen verden, med vår vogn med nesten bare nordmenn, og resten av toget nesten bare mongoler, med varer som raskt pakkes ut og sammen på hver stopp. Våre konduktører to strenge mongolske damer som holder toalettene skinnende rene og åpne etter et ugjennomskuelig system.

Vi blir en familie, en vennegjeng, et brudefølge, en fest, et skjørt fellesskap av individualister, hverandres gode historier, en boble utenfor virkeligheten.

Byene blir til fine ord å si: Omsk, Barabinsk, Novosibirsk, Taiga, Achinsk, Krasnoyarsk.

Av de folkegruppene guiden presenterte her, festet jeg meg særlig ved det Wikipedia hadde å si om Tuviner, eller rettere deres historiske navn Uriankhai. Snublende nær Uruk-Hai..

Etter 4067 km krysser vi Jenisej. Heretter er sibir svært tynt befolket, og skogen tett.
Jeg drømmer om loven øst for Jenisej. Om ville østen.

Fra togvinduet: Sibirlerk. Og blomster.

Etter 5153 km kommer vi til Irkutsk, grunnlagt av kosakker i 1651, og en av Sibirs eldste byer. Dette var et viktig handelssentrum for gull, pelsvarer, te og krydder, og hadde en omfattende handel med Kina. Det var det eneste bymessige sted i hele Sibir på 1800-tallet. Det russisk- amerikanske selskapet som koloniserte Alaska på slutten av 1700-tallet hadde base her. «Fornøyelseslivet» som guideboka kaller det var til tider hektisk og ga byen oppnavnet «Lille Paris».

Denne byen skulle jeg vel faktisk likt å se. Men vi stopper i 25 minutter midt på natten.. Oh well. En annen gang, kanskje?

Ut på morgenkvisten ble jeg vekt. Satt litt uvillig og myste ut på Baikalsjøen. Glitrende blå i morgendisen. Gled inn i togdysset søvn igjen.

Etter 5609 km er vi i Ulan Ude –regnet som tartarenes hjemland, hovedstad i Burjata. Og siden Tartar betyr den som kommer fra helvete, er det vel her, det da. Mordor..

Om Burjatene sier wikipedia at de er ca 436 000, og den største etniske minoritetsgruppen i Sibir, og hovedsaklig konsentrert i deres hjemland, Buryata. De har mange fellestrekk med sine mongolske «fettere», nomadisk kultur i utgangspunktet, og snakker en mongolsk dialekt.

En kjent Burjater er Irina Pantaeva, 180 cm høy smellvakker supermodell. Vel, det er antakelig ikke Mordor likevel.

På 5863 km: Naushki – og grensepassering til Mongolia.
Der satt vi i noen timer, jeg husker ikke klart hvor mange. Jeg husker at jeg ikke hadde spesielt lyst til å gå ut av toget, egentlig.

For min del har jeg dette å si: Sibir er en blomstereng.

Neste dag: Mongolia.

Ny norsk arkitekturpolitikk på DogA

Ting til ettertanker:

Trond Giske, kulturminister: Oscar Wildes teorier om amerikanske tapeters innvirkning ( til inntekt for den alment aksepterte påstanden i denne salen, at omgivelser har betydning)

Tyler Brûlé, Wallpaper-grunder, nå Monocle-redaktør: Gjenkjennelse (recognition) som den sentrale ideen, basisbehovet som, når en by legger til rette for det, gjør den til et godt sted å leve. Reklame for "most liveable cities" som kommer i neste Monocle den 17. juli. Tror jeg kommer til å kjøpe..

John Thackara, direktør for "Doors of perception", konferanseentrepenør, guru, tidligere bussjåfør, denne mannen er vel verdt å google! Gjør det nå! http://www.thackara.com/index.html

Om hvorfor Business as usual ikke kommer tilbake. Om enormiteten i problemene vi står overfor. Og hva planleggere bør gjøre, nemlig: "Find the people who are doing things and work with them. Planning is a stewarding activity."

Victor Norman, professor ved NHH, tidligere statsråd og pianospiller, om begrepsbruk. Om at verdiskapingen befinner seg i bakrommet til krysspunktet mellom tilbud og etterspørsel, - at marginen representerer et produkt det bare så vidt er vits i å lage, men at å øke kvalitet og satse på mangfold er det som skaper verdi: Nok apekatter og nok skrivemaskiner og du får en shakespeare-tekst.

Mari Lending, litteraturviter og postdoktor i urbanisme og hyppig bruker av ordet "diskurs": Om identitet og hvordan det som begrep fører til stereotypi. Identitet er noe vi gjør, ikke noe vi er.

Kjetil Trædal Torsen, arkitekt, professor, leder av Snøhetta: Om allemanssretten som er lik forholdet mellom et landskap og et menneske- når du går på det, eier du det; er lik den norske folkesjela. Og hvordan det kan bringes inn i byene. Allemannsbyen! Byluftsloven!

Mari Hvattum, førsteamanuensis og instituttleder ved AHO: Om historie og arkitektur- om arbitrært vern som en forførende tanke hvis alt er like viktig, men det er det jo ikke, - om Fabritius-Hansens tilsynelatende sære forskning om spolie-arkitektur i middelalderen: Gjenbruk av gamle bygningselementer i nye kirker- sparetiltak? Vandalisme? Eller smart innføring av tidsdybde i nye kulturinstutisjoner? Om kulturminneårets presentasjoner av bygninger i "ikke bare" -rollen. Ikke bare tusen år gamle kirker er kulturminner, greit. Men også de er det.

Børre Skodvin, suksessrik arkitekt,Jensen og Skodvin arkitektkontor og foredragsholder AHO om jungelen der ute og om lovverkets innebygde politiske preferanser og målsettinger, med apell om at vi trenger en type utvikling i dialog mellom forskning og praksis, egna kontraktsverk med gjensidig ansvar mellom aktørene, bruk av nok tid til å skape det gode, og innse at det koster mer å lage noe genuint nytt.

Vi venter på regjeringens handlingsplan.

Foto fra Norsk Form

Bibliotek som signalbygg!

Dette liker vi.
Lund Hagem arkitekter vant konkurransen, og forteller på DOGA tirsdag 26. mai kl 1830:

http://www.norskform.no/default.asp?V_ITEM_ID=259

Stedsmetafysikk

Dagens sitat:
"I det kulturbaserte reiselivet blir vi alle stedsmetafysikere. Der hengir vi oss skamløst til den uvitenskapelige årsakssammenhengen mellom folk og omgivelser, til tanken om at geografi - fjell, knauser, trær - har avgjørende betydning for lynne, temperament eller litteratur"
Bjarne Riiser Gundersen/Morgenbladet

Observasjoner fra en bussholdeplass

Mor og barn. Et av verdens mer standhaftige ikoner. I anledning morsdagen (i USA) - eller bare fordi de fanget oppmerksomheten min mens jeg ventet på bussen: Her er to bilder

...

Mor: Kort i bevegelsene, duknakket, nedlesset med bæreposer av ulike slag og med en fullpakket svart ryggsekk på ryggen, setter seg med lettelse ned på en av trafikkstopperne og bjeffer en kort reprimande til sønn, som vimser nær veikanten og mors rygg når hun ikke ser ham og står i fare for å slå borti ham med sekken idet hun tar den av. Kort, praktisk frisyre som stritter i nakken. Sønn: Svart lærjakke, rød fotballshorts og strømper, tøyer grenser konstant: Risikobevegelser, høye lyder og generelt en oppførsel som tilhører et langt mindre barn. Med et bekymret og nervøst blikk på meg begynner mor å rulle seg en røyk fra en petterøes-pakke.

Det har plutselig blåst opp, og hun bruker lang tid på å få fyr på den bak skålformet hånd.

Sønnen sitter på huk og uler.

...

Det har plutselig blåst opp: En fullvoksen jente kanskje sist i tenåra, tynnkledt i moderne trikotklær, finner varme inne i mors parkas (Tyrkisk modell, god plass) og mot mors mage, inni mors favntak. Datter hviler sitt mørke hode på skuldra, det lange svarte håret faller i bølger foran ansiktet. Mor står der trygt som et fjell, høyre hånd griper fast om venstre håndledd bak på datterens rygg. Mor har et ømt uttrykk i ansiktet. Kanskje er dette en av de siste gangene hun får holde datteren på denne måten, offentlig. Kanskje er det hjertesorg eller sjelesmerte som skal til før hun får stå slik igjen. Nå gjelder det bare ly mot vinden, til bussen kommer.

Ny norsk arkitekturpolitikk!

Her kommer den, norsk arkitekturpolitikk.. bra!

http://www.norskform.no/default.asp?V_ITEM_ID=4333

Bildet er også fra norsk form

Operaen: Bravo! Bravissimo!

Hvor ofte kommer det et nytt bygg som forandrer livet ditt?

Trafikkmaskinen i Bjørvika har fått en nabo. Et bygg som da det vokste fram, kanskje for mange framsto som noe av en svær, klumpete, stygg og ikke minst mystisk plassert andunge, der man så den fra øyekroken i bilkøen. Det var debatter om kostnad og misfarget italiensk marmor. Men det er ikke til å komme bort fra.

Den stygge andungen ble en svane.

I fjor fant jeg meg sjøl takvandrende, sammen med forbløffende mange andre, og oppdaget at byen ikke bare har fått et nytt praktbygg, men også en umiddelbar publikumsmagnet, en ny offentlig plass, midt i byen. En kobling mellom hav og by, nydelig plassert, svært, men uten å ta plassen fra noe. Og folk går dit. Det slo meg de første gangene jeg var der, hvor genialt et grep det var at folk rett og slett kunne gå PÅ operaen, - og hvordan det – skamløst publikumsfrieri som det jo er- faktisk virket. En ting er mengden, og den var ikke liten, tall som tusenvis pr. dag har versert. En annen ting er hva folk gjør der. Jeg så spontane amatør-kor-konserter, en stunt-danseelev med røde balettsko på hvit (jada, hvit) marmor med ghettoblasterakkompagnement. Den kinesiske ambassadøren har vært invitert av norsk taji-senter til å trene der oppe. Det var feiring av den nye ekteskapsloven der. Folk har visstnok hatt sex der. Selv har jeg sett Oslofolk og turister av alle størrelser og fasonger rusle på tur, og ikke bare så de på utsikten og havet, himmelen og byen, de SNAKKET om opera. Om hvor lenge siden sist det var. Og om arkitekturen og ideene bak.

Selv er jeg jo etter forholdene godt oppdratt, med de midlene mine lærerforeldre hadde til rådighet i den lille bygda der de bodde, og riktignok på fritida. Men operaforestillinger var stort sett skjermopplevelser, og er i liten grad en del av min kulturelle kapital fra barndommen. Selvsagt er det for en med min bakgrunn noen assosiasjoner med operaen, som roper på litt ironisk distanse fra pels og perler i og utenpå halsen.. Men etter å ha opplevd solformørkelse i lunsjen – på operataket, og etter å ha hørt tidenes beste rockekonsert – i Operaen, med Seigmen- et band som er akkurat passe pompøst for omgivelsene og som utnyttet hver minste trevl av den vanvittige akustikken.. en opplevelse jeg ALDRI glemmer. Og etter å ha ”gone the whole hog” sammen med fiffen i fulle regalier på nyttårsaften, med Flaggermusen og avskjedsfest for operasjef Bjørn Simensen, hvoretter to landsens damer (den ene riktignok ganske urbanisert nå om dagen) ved hjelp av champagnemot og litt sivil ulydighet forserte sperringene og forsiktig tok seg opp på et isglatt tak ved midnatt - der vi sammen med en flokk veloppdragne med-siviltulydige opplevede Oslo-fyrverkeriet på betryggede avstand men i 360 grader.. Da framsto dette som begivenhetenes sentrum, med oss midt i.

Og da må jeg innrømme at noe har skjedd.

Jeg hører ofte ambisjoner som ”Signalbygg”, ”Byens storstue”, ”Nåtidens monumentalbygg” i jobbsammenheng. Ofte er agendaen for ”signalbyggene” egentlig å få mandat til å trenge seg opp og fram i byen, signalet det dreier seg om er som regel en hotellkjedes ønske om å tjene mest mulig. For ”byens storstue” er ambisjonen gjerne å lage en publikumsmagnet der offentlige og kommersielle hensyn slår seg sammen under samme tak, redelig nok, men alt for ofte ender de opp som en ”storstue” som sprenger seg helt ut av skala i forhold til ”byen”. Og skal man ta ordet ”Monumentalbygg” i sin munn, må man virkelig ha ambisjoner om storslått arkitektur – og om å bety noe i sammenhengen. Monumenter er representanter for noe større, for sin tid, for sin by. Og Gewollte Denkmahl – bygninger med en uttalt ambisjon om å bli framtidig kulturminne – bygninger med en vesentlig betydning i hundre, kanskje hundreder av år, bygges ikke for ofte. Der jeg jobber, kan man få inntrykk av at de fleste er bygd allerede. Men det er min mening at her har Oslo fått, ikke bare et nytt monument, men et helt nytt sted. Et viktig tilskudd til byens stedsfølelse- til ”the sense of place” som alle vi bybeboere og bybrukere har, enkeltvis og kollektivt. Og det har skjedd uten at noe er blitt tatt fra byen. Dette er en virkelig berikelse.

Jeg applauderer entusiastisk fra andre balkong.

Republisert med bilder 19. april

Interessert i arkitektur? Pass opp for London-politiet!

Det er lett å forveksle "war on terrorism" med "war on tourism":

En østerriksk far med sønn og kamera fikk beskjed om å slette alle "transportrelaterte" bilder da de var på ferietur i London.

http://www.guardian.co.uk/uk/2009/apr/16/police-delete-tourist-photos

Ikke bare-bare å være arkitekturinteressert i disse tider, altså!

bilde: Guardian.co.uk/Klaus Matza

If it seems too good to be true, it probably is.

Var innom Paul Chaffeys blogg, og fant denne lenka til en artikkel i The Independent om Dubai og tyngdekraften:

http://www.independent.co.uk/opinion/commentators/johann-hari/the-dark-side-of-dubai-1664368.html

anbefalt lesning..

Påskeaften i Oslo

Påskeaften. Solskinn. Botanisk hage.

Vårfornemmelsene blomstrer..

En tur langs med elva

Påske i byen? Ta en tur langs Akerselva. Få en følelse av historiens vingeslag ettersom du passerer de gamle fabrikkbygningene i teglstein, nå forvandlet til alle mulige trendy formål, de nye bygningene i Nydalen, en hel ny bydel med boliger, hoteller, næring. Kast et blikk på BI-bygningen og Nydalen stasjon, to arkitektonisk vellykkede konstruksjoner. Ignorer hotellene. Pussig hvordan hoteller så å si alltid er billig og lettvint arkitektur..

Men framfor alt, nyt hvordan elva, drukken på smeltevann og tyngdekraft, bruser og buldrer og synger og ler, og sender de eldgamle vibrasjonene opp gjennom fotsålene og direkte til hjertet: Det er VÅR!

Bibliotekets vidunderlige verden

Jeg har ikke vært på biblioteket siden jeg var student, og det er jo tjue år siden nå..

Her forleden stakk jeg likevel innom, fordi en sanghobby krevde noen noter, og man kunne fortelle meg at Deichmanns har en bra musikkavdeling for lån av det meste.

I det jeg gikk inn dørene slo det meg hvor mye jeg faktisk trives på biblioteket..

Musikkavdelingen var, som lovet, både innholdsrik (ikke bare noter, men musikk på cd og dvd), og hjelpsom. Som bonus: Vidunderlig eksentriske bibliotekarer, - en med briller for overlangsynthet - to forstørrelsesglass som får øynene til å funkle brunt og skifte størrelse når han beveger på hodet. Hadde han vært høyere og tynnere, hadde han vært innbegrepet på en bibliotekar - tenk på Morfeus' Lucien, han som bestyrer det uendelige biblioteket av drømte men uskrevne bøker.. En annen, eldre kar med hvit pigg og en framtannslesp av den sorten Tommy terger Tiger'n med når denne skryter av sine stolte forfedre, sabeltanntigrene: "De fnakket fikkert fånn.."

Lånekortutstedelsen var effektiv og ikke den første hun utførte den dagen, men likevel med et klart anstrøk av "velkommen til biblotekets vidunderlige verden".. visste du at man ikke bare kan låne musikk og film, men også en hel kinosal - helt gratis? Du kan også låne en bibliotekansatt. Du kan låne redigeringsutstyr for film. Og selvsagt kan du reservere og fornye lån på internett. Det er også en hel masse arrangementer i bibliotekets regi, både for store og små. Biblioteket er ikke et sted der "hysj!" er det første du hører, nå mer-.

Jeg gikk derfra med en klar følelse av å ha oppdaget og gjenoppdaget en magisk verden.

Og nå slipper jeg jo å lese til eksamen også.

Bilde: Mitt eget. Kan brukes med referanse til M.Tviberg i ikke-kommers sammenheng.

Et hovedverk i norsk funksjonalisme

Undertegnede satser på urban påske i år. Og hva kan man gjøre da?

Jo, for eksempel ta turen til Tuengen allé og besøke Arne Korsmos villa for Stenersen, bygd i siste halvdel av 1930-tallet, donert som statsministerbolig, nå forvaltet av Norsk Form. Et hovedverk i norsk funksjonalisme. Er åpen for publikum en søndag i måneden som den eneste funkisvillaen i Norge.

Hvis man er en organisasjon eller bedrift er det til og med mulig å leie den til "arrangementer i tråd med husets og Stenersens ånd".. Da kan man kontakte christine@norskform.no. Hils gjerne fra Margrethe.

Favorittting

I Oslo er det en gate som heter Ingens Gate.

Der er det en lysekrone som er like romantisk malplassert, og like hundre prosent riktig, som London-lyktestolpen i Narniaskogen..

Den er en av mine favoritt-ting i denne byen..

Foto: Margrethe Tviberg, kan brukes ikke-kommersielt med referanse

Industriestetikk

Det er noe med nedlagte industrilokaler som er så bevegende: Lyskjegler i støvete luft, enorme rom, rå overflater og tyste innretninger.. før arkitektene rykker inn med blå hjelmer og begynner å veive med armene.

Her er et eksempel fra Ålborg.

Foto: Gisle Erlien

Munch og Stenersen- museet

Her er mye spenstig:
http://www.aftenposten.no/kul_und/article2974455.ece#chNum=1

By og vann, hand i hand

Det er noe med byer og vann.

Byer, fra de tidligste tider til i dag, har vann som et vesentlig element. Det har selvsagt praktiske årsaker, mange mennesker= vannkonsum, og vannårer= transportmulighet, - gjerne selve grunnen til at byen ble til.

Men vann har også i hundrer av år vært et rent dekorelement i byer. Fontener. Parkdammer. I de mest designede og vann-fjerne byer i verden, som i Brasilia, - er vann sentralt. Og når man skal byutvikle en by med problemer - fra Drammen til Chattanooga - er det å finne tilbake til, gjenopprette kontakten med vannet som er en av hovedstrategiene. Og det virker!

Her i byen også. Jeg trenger bare å nevne Fjordbyen, eller Akerselva Miljøpark.

For min egen del vet jeg at å vandre langs med elva er en sjelekvegende opplevelse. Tankene endrer fart og rytme, og jeg får ideer. Kanskje er det en allmennmenneskelig ting?

I så fall er det mye som tyder på at å legge tilrette for rusling langs vann er noe av det lureste de som vil ha en blomstrende by kan gjøre. Slik får man en befolkning med ideer!

Bildet er fra Central Park i New York, og er ved John M Kennedy T. under GNU Free Documentation Licence

Slår ned på spekulasjon i forfall av verneverdig bebyggelse

Selvsagt en yrkesskade - men denne gangen er det faktisk grunn til å rope aldri så lite hurra for godt komitearbeid. Hør bare:

"Komiteens flertall (..) viser til at enkelte eiere av bygg spekulerer i å la bevaringsverdige bygninger forfalle så mye at verneverdien opphører eller at bygget i realiteten ikke er mulig å redde. For å hindre dette, mener flertallet at bevaringsverdi må inn som selvstendig hensyn og gi grunnlag for at kommunen kan pålegge istandsetting og vedlikehold".

Det bes om utarbeidelse av forskrift om kommunenes adgang til å gi pålegg om sikring, istandsetting og vedlikehold av bevaringsverdige bygninger- som skal iverksettes samtidig med lovendringen.

Komiteens mindretall går enda lenger og foreslår at lovendringen peker spesifikt på at eier eller ansvarlig plikter å holde byggverk mv i en slik stand at det ikke oppstår fare for skade på eller vesentlig ulempe for "person, eiendom eller miljø, herunder bevaringsverdi, slik at byggverkets arkitektoniske verdi ikke forringes, og at byggverket ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene".

Go Høyre, KRF og Venstre!

Bildet er fra Stortingets hjemmeside.

Sverre Fehn er borte

But he got a good innings, som de sier i Storbrittania.
http://www.siste.no/Innenriks/article4148777.ece

Arkitektur i fire dimensjoner

Leser denne boka - et kompendium redigert av Peter Butenschøn etter et internasjonalt symposium i DOGA i 2007- inspirerende stoff. Anbefales!

Blurb:

Tiden er arkitekturens fjerde dimensjon. Hvordan kan det som bygges nytt bære vitnesbyrd om samtiden, og samtidig føye seg inn i historien? HVa må tilpasses, hva må vike? Kan det skapes fremragende arkitektur gjennom et slikt samspill? Dette er en av de vanskeligste problemstillinger som møter tidens arkitekter.
I denne boka diskuteres hvordan tiden former arkitekturen. Internasjonale og norske eksperter analyserer hvorledes det kan bygges nytt i gammelt, gjennom kontinuitet og brudd, kontrast og dialog, og de presenterer eksempler fra de siste års arkitektur.

Saturday soundtrack

Byen er full av lyder, sies det.

Det er sannelig sant. Her er et knippe låter jeg har hørt fordi jeg var i rommet der og da på denne fine vinterlørdagen i Oslo:

P4 før frokost:
The River - Bruce Springsteen
Nine million bicycles - Katie Melua
På bussen: Viva La vida - Coldplay
Hos Frisøren: Bla. La Vie en Rose, Edith Piaf
Ved Narvisen: ... 80-tallspop
Ved Stortinget: Lirumlarum lirumlarum på trekkspill v/tigger
På Cafe: Jazz-standards, f.eks what is this thing called love
I busskø: Naboens øretelefoner lekker Californication - Red Hot Chili Peppers
På bussen: Stille. Merkelig.

Selvrealisering?

"Før presenterte vi oss med vår manns titel, nå forteller vi hvilken bil vi kjører"
Kvinner og Klær nr 28, 2001. Sitert i "Fra Gud til Gucci" (Erling Dokk Holm)


Bilde: Liberty Motor Car ad 1919

Rurbane forhold

Bymessig –kjempemessig? Eller ikke.

Å sette seg fore å pugge alle byene i Norge har blitt en drøy jobb. Nå er vi oppe i 97.
Etter lovendringen i 1996 kan steder med over 5000 innbyggere og et ”tett” sentrum kalle seg by. 46 nye har selverklært bystatus. Bare etter 2000 er 17 nye kommet til, skal man tro Wikipedia. Og det er steder som Fagernes, Fosnavåg og Kolvereid vi snakker om.

Har man en kulturhistorisk tilnærming gir det også et ganske bredt tilfang: Riksantikvarens prosjekt ”Nasjonale interesser i byer” tok utgangspunkt i ca 135 byer og tettsteder med bystruktur – med målet å dekke opp byutvikling i Norge fra vikingtid til ca 1970.
Vi snakker ikke størrelse, nødvendigvis. Oslo var rundt 1800 i størrelsesorden 8000-9000 innbyggere.

Så hva er det bymessige? Vi snakker om tetthet, vi snakker om ”bystruktur”. Er det dette som får stedene til å ønske å kalle seg by? Hva med den landsdekkende bil-og-enebolig- og kjøpesentertrenden: Er det slik at selv småstedene har fått forsteder?

Forleden helg traff jeg ei gammel venninne fra tida i Drammen. Hun har re-ruralisert seg med å flytte tilbake til Nesbyen, der hun kommer fra, og kan fortelle at det har sine sider. En ting er det begrensa datingmarkedet. (Assosiasjonsvits: I skolegården, nye fedre er tema: Ole til Per: ”Å har dere han? Han hadde vi i fjor, han er bra”..) En annen ting er det at de tingene man gjerne tenker er bra med bygda kanskje også har forandret seg. Sosial kontroll, ja vel, men sosial kapital også, oversiktlighet, omsorg.

Min venninne forteller meg at hun som regel hilser på naboen gjennom bilruta.
Hun tror i hvertfall det er naboen. Butikkene blir nedlagt og kjøpesentrene popper opp.

Det er mange som har vært i byen og studert og jobba ei tid, og som kommer – enten tilbake, eller til en lignende liten plass som den de kommer fra. Kanskje erfarer flere at det ikke er så lett. Kanskje er Trangvik fortsatt trangt, og det merkes ekstra godt når en har smakt en annen dynamikk. Eller kanskje har bygdebyen også blitt annerledes.

Hvorfor ikke ta med det beste fra bylivet og pare med det beste på bygda? Det er tilsynelatende mange nok der som tenker at de liker bybegrepet. Hvorfor ikke utnytte at det likevel er oversiktlig og at ”alle kjenner alle” – og etablere avtaler og stordriftsfordeler i tettstedssentrum. Bygge opp under med dugnadsånd og blomstrende lokalt kulturliv, - som vi som er fra bygda vet er en realitet.

Ikke at jeg krever Pride Parade i Nesbyen eller Fashion Week på Sunndalsøra. Men så vidt meg bekjent er det fullt mulig å være både kreativ og tolerant, trendy og frisinnet der også.

Bilde: http://www.flickr.com/rsepulvedad

Weapons of mass consumption

Hvordan ser egentlig den bærekraftige byen ut?

I det siste har jeg hørt på og lest en del forskjellige oppfatninger om det bymessige. For meg handler bymessighet, og det gode livet i byen, også om en holdning til hvordan man innretter livene sine, - stikkord: Mangfold, valgfrihet, talentutfoldelse, sosial arena, toleranse.

Historisk sett var jo byene en måte mennesker organiserte seg på for å trekke ut fordeler av å være flere om det: Arbeidsdeling og markedsplass. Det var slik vi skaffet oss en økonomi.
Byer har vært hovedarenaer for utvikling av den menneskelige kreativiteten: I oldtidsbyen trengte du ikke å både være jeger, kriger, bonde og redskapsmaker og seremonimester - du kunne velge. Og opp gjennom historien kunne du velge blant flere og flere spesialiteter.

Richard Florida, en for tiden meget sitert akademiker med gurustatus ”over there”, har myntet -og slått mynt på- begrepet ”creative class”. Han hevder vi er inne i en omveltning, og at den er like stor som da vi gikk fra jordbruk til industrialisme. Han hevder at det som driver økonomien i byer og regioner nå, er teknologi og talent, og at måten å tiltrekke seg teknologi og talent på, er å bygge opp under mangfold og toleranse. Han har skapt en tilhengerskare og en kritikerflokk, som guruer gjør. Han beskyldes for elitisme av noen, fordi han påpeker at kreativt arbeid er bedre betalt enn manuelt, og for å angripe gode (amerikanske) familieverdier av andre – fordi han bruker andel homofile som en toleranseindikator i sine analsyer. Og han blir gjerne overforenklet, slik som jeg gjør nå..

Men poenget om de tre t-er: Teknologi, talent og toleranse, er definitivt noe som gir gjenklang i meg. Hvorfor ikke satse på menneskets kreativitet som økonomisk vekstfaktor? Vi trenger ikke bygge motorveg over Slottsplassen, eller Gotham City. De bilbaserte kjøpesentrene, kjellerbodene og kjøleskapene vi bygger nå, - er jo de reneste weapons of mass consumption.
Hvorfor ikke bygge byene våre mangfoldige, tette, gåvennlige, menneskelige.
Det fine er at dette ikke nødvendigvis krever helt ny tenkning. Det krever ikke engang nye byer. Mye kan bygges i og på de strukturene og byene vi har i dag.

For å holde meg til anglisismene: ”If it works, don’t fix it.”

Bildet er fra Austin, Texas, en av byene Florida omtaler. Kilde er flickr.com/Sachi Gahan

Arkitektur, poesi og parodi

Hvem har rett til – og vett til – å mene noe om arkitektur?

I dag har jeg tilbrakt noen interessante timer på Litteraturhuset, hvor dagens tema dreide seg om å skrive om arkitektur. Mange skribenter av ulik valør var der, kanskje flest fra mer arkitekturorientert fagpresse. Kanskje enda flere arkitekter og arkitekturorienterte mennesker var der. Mange interessante vinklinger, - men den som griper meg mest i dette øyeblikk er den som går på språkbruken om arkitekturen, og hvem som eier den.

Flere av de mange interessante innlederne var inne på kunnskap og kunnskapsløshet, og snakket om hva som skal til for å kunne snakke på en opplyst måte om arkitektur. Arkitekten er jo tradisjonelt ikke bare en som tegner sitt verk, han betegner det også: Arkitektbeskrivelsen har lang tradisjon – en tradisjon som bedrives av kunstneren selv – og av arkitekturens kunstvitere. Kunstnerisk/poetisk omtale av et kunstnerisk verk. Dette har pågått i hundrevis av år, som litteraturviter Mari Lending ved arkitekthøgskolen påpekte.

Dette blir i beste fall et språk for innforståtte.

I verste fall- når det er dårlig håndtert eller forsimplet, bikker det over i den reneste reisebrosjyre-hastemthet, - eller i kremmerspråk, i salgsprospekt. Bedre blir det heller ikke av arkitekturlitteraturens heltedyrkelse av ”De Store”, som er de reneste panegyrier. Eller av mote/livsstil/design/mat/arkitektur – orienterte magasiner (Wallpaper, D2 – selv om det også er mye bra å si om D2): Beskrivelser av kjendisarkitekter, ”Starkitekts”, som Carl Otto Ellefsen kalte ”artikler om vakre mennesker som har gjort noe strålende, som attpåtil passer inn i deres livsstil” – eller noe slikt.

Dette gir en ekspertstand som ikke akkurat innbyr til å stille dumme spørsmål – som behersker et språk som legfolk ikke bare finner uforståelig, men også av og til bent ut komisk. Og som ikke går av veien for å desavuere folk som går ut og mener noe uten selv å være stjerne.

Men. Som poeten Torgeir Rebolledo Pedersen satte fingeren på i sitt prosadikt: ”Arkitekter, selv når de er stjerner, er måne - i gjenskinnet av sin byggmestersol.”

Arkitektur er noe som muliggjøres av den som betaler for det.

Selvsagt skal vi mene noe om det.

Bildet er av Rem Koolhaas som inspiserer modellen av Seattle Central Library, og kilden er flickr.com/Goldberg

Samenes nasjonaldag

Gratulerer med dagen!

Kan man bli oppglødd av arkitekturpolitikk?

.. ja, man kan! Særlig når dokumentet gir seg i kast med begreper som arkitekturkvalitet og faktisk reiser nasjonale ambisjoner om arkitekturkvalitet i planleggingen og peker på viktigheten av arkitekturarven som sådan!

Er det norsk? Nei, ikke enda i alle fall. Men kanskje kan det bli?
Se her:
http://www.efap-fepa.eu/dbfiles/document_0037_en_UK_arkpol_skrm.pdf

Å skrive om det uutsigelige?

Her er noe å få med seg for alle arkitekturbevisste skrivende mennesker:
http://www.litteraturhuset.no/program/2009/02/arkitektur.html

Den fysiske siden av det

DEN FYSISKE SIDEN AV DET

Mat og helse er trend.
Det kan det neppe være særlig tvil om. Gjennomsnittlig utdanningsnivå stiger, og med dét kunnskapsnivå og motebevissthet når det gjelder hva som er bra for deg, fysisk også.
Det er nå femten år siden det absolutt kuleste var å ha en jobb innen IT og gourmetmat som hobby. Jeg drømte opp konseptkaféen ”Bits´n bytes” med kelnere med Palm pilot og buetooth- direktesendte bestillinger til kjøkkenet – og småretter på gamle innplastede hovedkort. Det skulle ikke forundre meg om stedet finnes, nå, - og allerede er litt ”dated”. Mange av idéene jeg har hatt oppigjennom har vist seg å være mer generiske enn jeg selv kanskje skulle ønsket..

Nå har ”alle” sluttet å røyke, etter røykeloven som brått og glatt kastet alle røykere på gata. ”Alle” har dessuten begynt å trene. Elixia pusjer åpningstilbud til hoderystende forbipasserende, som har vært medlem i SATS i fem år allerede. ”Alle” har dessuten begynt å bry seg om mat, både som ernæring og nytelse. Andelen protein til karbohydrater i kosten er nå en vanlig lunsjdiskusjon i tillegg til helgas skiturer og påmeldingsrushet til årets Birkebeiner på sykkel.

Jeg har ikke gjort noen statistisk undersøkelse, men mitt inntrykk er at mat- og helse - trenden er ganske allmenn, i alle fall blant den urbaniserte delen av befolkningen - og vi er jo stadig flere. Kanskje ellers også, kanskje betyr det noe når hver liten plass i Norges land nå ønsker å kalle seg by. Kolvereid kaller seg by, for søren! Enhver butikk-kjede med respekt for seg selv har et mat-magasin – med gode mattips, og helsetips til kundene. De har varierende triks som økologiske varer, sunnhetsmerking etc. På skjermen er de trauste ”hvordan lage mat”-programmene med Ingrid blitt byttet ut med smakssafari og crossoverretter, Jamie, Nigella, Tina og Hairy Biker’s cookbook og jeg vet ikke hva. Narvesen flyter over av Fitness og Kom-i-form og Shape Up, og andre mer motepregete magasin for unge og ikke fullt så unge damer snakker også om sunnhet og helse over en lav (eller kanskje oftest høy) sko.
Det er resturantanmeldelser og matspalter over-absolutt-alt, og min nye favoritt i magasiner-med-avisa –floraen, D2, dreier seg bare om design, mat og design.

En skulle tro at det er trygt å påstå:
1) Folk er mer interessert i og nysgjerrig på god og fornuftig mat nå enn før, og kunnskapen er også både høyere og mye lettere tilgjengelig.
2) Folk er interessert i å ta vare på helsa og være fysisk aktive.

Dette er gode nyheter, ikke bare for hver enkelt av oss, men for byene våre som helhet. En syklende, gående, søndagsspaserende, bussende, restaurantoppsøkende, kafésludrende, helsesenterjoggende befolkning er rett og slett mer bærekraftig- fordi vi forbruker mindre varer og mer tjenester.

Både mindre kalorier og mindre kulldioksid.

Men gir trenden seg egentlig faktisk utslag i hvordan vi innretter oss i forhold til bolig, fritid og transport?

Noen som husker Singles? En ganske søt film som også er ca femten år siden. Med Matt Dillon og Bridget Fonda i. En av de andre hovedrollene, spilt av Campell Scott, prøvde å fremme ideen om en bybane i Seattle (tidens absolutte trendby). Men når den store datingmilepælen var når man fikk fjernkontrollen til den utkåredes garasje, og vår mann ble stadig møtt med ” Yes, but I still love my car..” .. vel, det ble ikke han som endret bybildet.

Skulle ønske at den var mer ”dated” enn den synes å være.
Er det fortsatt slik at målet for boligkarrieren er en enebolig? To biler? Båt? Hytte på fjellet eller/og ved sjøen? Hus i syden?

Jeg har nylig vært på NTNU i Trondheim på kursdager, og hørt bl.a. Erling Dokk Holm snakke om byomforming. Jeg tror på ham når han sier at for oss som liker levende gater og kaféliv, er det logiske å bygge og bo tett. Altså, ikke nødvendigvis mer enn 3-4 etasjer, men såpass bør det være. Og så er det logisk å diskriminere bilen. For alt vi egentlig forbinder med det gode byliv blir jo bedre hvis vi ikke skal trøkke alle disse firhjulte karbondioksidprodusentene igjennom.. Kaféer med benk i vinduskarmen utenfor.. Butikker med grøntstands ute i gåarealene. Plass til å gå, sykle, rusle og trille, se, lukte, smake og velge blant et mangfold av gode råvarer og kunstferdige bearbeidelser.

Jeg trenger fortsatt bilen min, sies det. Til å kjøre ungene hit og dit – til å dra på hytta med- til å frakte hjem store varemengder- til å komme meg på treningssenteret før korøvelsen. OK, det er kanskje gode nok argumenter for småbarnsfamilien, med komplisert fritidslogistikk og store mengder papir- og pulver-varer å bringe i hus. Men hva når ungene ikke er små mer? I løpet av karrieren er vi innom topersonhusholdningen – eller enpersonhusholdningen – mer enn en gang. Det er mange av oss. Særlig i byene. Og du kan godt ta to bæreposer på bussen. Du kan godt nøye deg med å kjenne en bileier når du skal på IKEA, eller du kan få ting sendt. Rekker du ikke treninga er det i alle fall greit å bo slik at man kan ta turen til fots hjem som en erstatning.

På ett vis var de ærligere i den filmen jeg nevnte. De sa det som sant var:
”I still love my car”.

Men er den egentlig så sjarmerende?