Observasjoner fra en bussholdeplass

Mor og barn. Et av verdens mer standhaftige ikoner. I anledning morsdagen (i USA) - eller bare fordi de fanget oppmerksomheten min mens jeg ventet på bussen: Her er to bilder

...

Mor: Kort i bevegelsene, duknakket, nedlesset med bæreposer av ulike slag og med en fullpakket svart ryggsekk på ryggen, setter seg med lettelse ned på en av trafikkstopperne og bjeffer en kort reprimande til sønn, som vimser nær veikanten og mors rygg når hun ikke ser ham og står i fare for å slå borti ham med sekken idet hun tar den av. Kort, praktisk frisyre som stritter i nakken. Sønn: Svart lærjakke, rød fotballshorts og strømper, tøyer grenser konstant: Risikobevegelser, høye lyder og generelt en oppførsel som tilhører et langt mindre barn. Med et bekymret og nervøst blikk på meg begynner mor å rulle seg en røyk fra en petterøes-pakke.

Det har plutselig blåst opp, og hun bruker lang tid på å få fyr på den bak skålformet hånd.

Sønnen sitter på huk og uler.

...

Det har plutselig blåst opp: En fullvoksen jente kanskje sist i tenåra, tynnkledt i moderne trikotklær, finner varme inne i mors parkas (Tyrkisk modell, god plass) og mot mors mage, inni mors favntak. Datter hviler sitt mørke hode på skuldra, det lange svarte håret faller i bølger foran ansiktet. Mor står der trygt som et fjell, høyre hånd griper fast om venstre håndledd bak på datterens rygg. Mor har et ømt uttrykk i ansiktet. Kanskje er dette en av de siste gangene hun får holde datteren på denne måten, offentlig. Kanskje er det hjertesorg eller sjelesmerte som skal til før hun får stå slik igjen. Nå gjelder det bare ly mot vinden, til bussen kommer.