Anbefaler: Det som skjer når du setter deg ned foran levd liv og spør uventede spørsmål

The Talks

Vita brevis

                                                  -Nei, det betyr ikke "livet er brev"

Som erfaren byråkrat og mellomleder i det offentlige Norge, kan jeg bekrefte at jo, det er mye brevveksling. Vi bruker mange A4-sider, atskillige ord og et utall bokstaver på å uttrykke vedtak, forskrifter, veiledning og råd. Jeg er ikke tvil om at det er atskillig mer enn nødvendig av det gode. Jo, vi trenger å ha presise forskrifter og regler, og å sette vedtak på trykk, det tilhører rettssikkerhetens domene. Det skal være likhet for loven, og vi skal være etterprøvbare og etterrettelige. Men all denne brevskrivinga som uttrykker ønsker, veiledning og råd er ofte særdeles lite effektiv bruk av tid. 

En annen myte om det offentlige er at vi bruker alt for mye tid i møter. Jeg kan igjen bekrefte at jo, det er mange timer i møter. Men som jeg sier til Mannen - gjerne etter gjennomgang av dagens program hvor hans konklusjon er at jeg jammen er mye i møter, gitt : Mye av jobben blir gjort i møter. Det er faktisk vel så effektivt som å sende brev til hverandre. Et møte sier mer enn tusen ord. Å sette seg ned rundt et bord og se hverandre i øynene er ofte det som skal til for å bringe saken videre. Og det er logisk nok - ansikt til ansikt har man ganske enkelt tilgang på mye mer informasjon. Jeg kan bruke alle mine fem sanser. Jeg hører stemmene, ser hvordan folk framstiller seg og ter seg.  Symbolbruk i klesstil og mine, fakter, kroppspråk, hvordan blikket festes eller flakker, hvordan du er framoverlent og rask i bevegelsene, eller bakoverlent og stiv, varmt eller kaldt håndtrykk, er ting som tilsammen gir et godt eller dårlig inntrykk og som summerer seg opp til en god eller dårlig magefølelse hos meg. Alle disse sanseopplevelsene gir meg rent faktisk et bedre grunnlag for å gjøre vurderinger som er riktige. Jeg vet mye mer om hvordan du har det når jeg ser deg. Et møte gir meg muligheten til å påvirke din tilstand, å opplyse, forklare, berolige eller overbevise, på en helt annen måte enn mine skrevne bokstaver kan.  Og på mye kortere tid.

I en hektisk hverdag er det riktgnok ikke alltid like lett å møtes. Ofte sender vi en epost om spørsmålet, eller tar en  telefon. En telefon gir meg mere informasjon enn eposten om din tilstand, for da hører jeg jo stemmen og kan vurdere om du er opprørt eller opprømt ut fra klangen og toneleiet,  - men det er ikke like godt som et møte fjes til fjes. Telefon er andrevalget for møter, selv om telefonmøter kan fungere godt for folk som allerede har møttes en gang og kjenner hverandre litt. Da sparer man reisetid og flybensin. Skype er enda bedre, da kan jeg både se og høre deg. Epost er egentlig bare brukbart til generell informasjon som alle skal ha, og til helt enkle spørsmål og svar og videresending av spørsmålet til rette vedkommende, og til utsjekk i en pågående prosess med folk du møter ofte.  Jeg mistenker at en av grunnene til at hverdagen er hektisk, er alle mulighetene til misforståelser som alle epostene gir. Alle mulighetene til å havne i stolleken om ansvaret for saken. Jeg bruker å si til mine medarbeidere at vi alltid har tid til en kort prat,- ti minutter på dørstokken er verdt mange runder med eposter og kopier til folk som ikke trenger dem. En telefonsamtale klarer opp fortere enn ti eposter. Hvis jeg er travel, kan du oppleve at jeg sier "hei, hva kan jeg gjøre for deg?"  slik at du blir tvunget til å komme til saken, -men ikke at jeg ikke svarer. 

Et annet effektivt ledelsestips er: Det du gir oppmerksomhet, blir det mer av.

Dette gjelder så vidt jeg har sett helt uavhengig av om oppmerksomheten er positiv eller negativ. La oss si du er lei av kos med misnøye i lunsjen. Ikke bare hjelper det ikke å kjefte, folk blir akkurat like sure som før av det. I tillegg blir de også sure på deg (ingen liker å bli irettesatt), - og til alt overmål blir du sur selv. Trikset er å avvise det som foregår ved å skifte fokus. Det er faktisk lov å være blid.  En blid og positiv holdning til det man gjerne ser er vel så oppløftende i et arbeidmiljø enn en sur og avvisende holdning til det man ikke liker. Alle liker å le, men det er ikke likegyldig hva vi ler av.

Jeg ser med en viss undring på engasjementet rundt den skitne og truende språkbruken som fins på nettet. For meg er det i samme kategori, bare enda litt verre. Å gi det oppmerksomhet på sine egne premisser vil ikke hjelpe. Kommentarkjeder til avisartikler på nettet er en ting jeg ikke ofrer mange kalorier på.  Så langt jeg har sett er de dessverre stort sett befolket av menn som tenker og skriver med et helt annet organ enn hodet. Det kan godt være at dette er folk som oppfatter at de deltar i en form for barsk humor-kultur, som skaper seg en pirrende ny personlighet bak tastaturets anonymitet. Men jeg kan for min del glatt forsvare å gi blanke. Det som kommer ut av disse typene interesserer meg overhodet ikke. Å gi dem oppmerksomhet er å gi dem det de er ute etter. Å skjenne vil bare eskalere problemet. De aller fleste av dem ville aldri drømt om å si noe sånt til meg om vi satt ansikt til ansikt. Jeg er nemlig en ganske hyggelig dame når du treffer meg.

Verre er det selvsagt for dem som opplever kommentarene rettet direkte mot egen person. Mitt råd da er: 

Rapporter skitprat. Anmeld trusler. Punktum.

Livet er ganske enkelt for kort.

Den fjerde dimensjon

Oslo skyline. I kulturminneforvaltninga kaller vi det tidsdybde. Fra Akershus slott med røtter i middelalderen, til 1800-tallets murby, 1930-50-tallets rådhus og 1980-90 –tallets høyhus. FOTO Nils Anker

Byutviklere og arkitekter er vant til å tenke i det tredimensjonale rommet, og i dynamikken som gis av trender og marked. Tiden er den fjerde dimensjon i byutviklinga. Spørsmålet er hvor lang tid er vi vant til, eller opplært til å overskue? Begrepet bærekraft er et barn av tiden på mer enn en måte: Hvis man tar en samfunnsutvikling, tilsetter mye tid og rører rundt: Blir det holdbart, eller detter det fra hverandre?

Hvordan klarer vi å tilsette nok tid i miksen og finne ut hva som er holdbart?

Et sted å starte kan jo være å se på de elementene i byen som allerede har holdt lenge, og se hva som har hendt med dem. Vi ser på de gamle husene og miljøene som kilder til kunnskap om samfunn og liv som er levd og forbi, - men det stopper ikke der. Kulturminnene er også ressurser for dagens mennesker, kilder til opplevelser, og ting vi kan bruke.

Det moderne sinnelag er allerede 100 år gammelt, til og med modernismekritikken er et tilbakelagt stadium. Nå virker det helt åpenbart at å vende det gamle ryggen eller viske det ut, og gi rom for de ranke bygninger, de store, grønne og solfylte parker og de effektive motorveier ikke er løsningen. «Modernismen i arkitekturen var i si tid et svar på utfordringene som industrialismen hadde skapt. Denne perioden er for lengst over i Vesten, og dagens arkitekturuttrykk må nok først og fremst ses på som uttrykk for en global kultur, der en samtidig forsøker å ta vare på lokal identitet», sier Karl Otto Ellefsen, rektor for arkitekthøgskolen i Oslo (AHO), i klassekampen den 19. 11. i år.

Det er ikke bare planleggere og arkitekters forståelse som er endret. Folk gikk i tog for 50-60 år siden og ville rive Bryggen i Bergen. Om Bakklandet i Trondheim sa de «riv skiten». Men da Enerhaugen i Oslo ble revet, var det et skifte på gang i folkemeningen. Nå er Bakklandet en viktig del av byidentiteten i Trondheim, og ingen er vel stoltere av Bryggen enn bergenserne. De gamle områdene er verdifulle bomililjø og bymiljø som byr på gode opplevelser og godt byliv.

Men byer skal vokse. Andelen av befolkningen som bor i byer eller tettsteder var større enn andelen utenfor allerede i 1960, og trenden bare fortsetter. Det må finnes rom til dem. Hus som er bygd blir heller ikke stående statisk, - små og store endringer skjer både inni og utenpå, som følge av funksjonsendringer, behovsendringer og motesvingninger. Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling i Oslo, formulerte utfordringen enkelt og treffende ved åpning av seminaret Heritage values in growing cities den 2. oktober: "Hvordan ta vare på det beste, når alt må forandres?"

Kraftig byvekst i pressområdene gir komplekse problemstillinger. Faren er at utviklingen blir overlatt for mye til utbyggeres og eieres interesser. De mangler kanskje helhetssynet, de har ikke øre for folks meninger, de kan bygge prosjekter som tar fra byen uten å gi noe igjen. De har fått slippe unna med uinspirert og lettvint arkitektur, som kjøpesentre og ensartete boligblokker som gir god profitt, men tvilsomme miljø. God arkitektur gir fleksible bygninger og miljøer som tåler tidens endringskrav. God arkitektur kan ta tak i det gamle og skape helt nye begivenheter av det, slik som på Papirbredden i Drammen, i Møllebyen i Moss, på Vulkan i Oslo. Men det skjer ikke av seg selv.

Vi trenger planlegging. Planleggingen i Norge er bygd på prinsippet om at eiendomsretten må veies opp mot samfunnets hensyn og behov. Planleggingen skal både tilrettelegge for økonomisk aktivitet og eiendomsutvikling- og begrense skadelige utslag av den. Den skal være demokratisk og gi folk anledning til å medvirke, samtidig som den skal være effektiv.

Jeg bruker å si at planlegge skal man gjøre så lite som mulig, men så mye som nødvendig.

Uten friksjon er det ikke, men det skal det heller ikke være. Kulturminneforvaltninga, der jeg jobber, har som oppdrag fra storting og regjering å by på tenkepauser når utviklinga presser på. Den rollen blir ofte misforstått eller konstruert som bare plunder og heft. I samme sak kan vi bli møtt både med liten forståelse og høye forhåpninger. Men de som tror, eller for den saks skyld håper, at alt stopper når by- eller riksantikvar kommer på banen, tar feil. Selv de som måtte tro det i de respektive etater.

Tenkepausen gir rom for å tenke på nytt, og tenke at vern også er en form for byutvikling. Det som starter som krangel kan bli til en begivenhet, slik som det har blitt for eksempel på Vulkan. Det hele kommer an på kommunens evner som samarbeidspart og pådriver, og utbyggers og arkitekters visjon og vilje til å la seg utfordre. Møtet mellom gammelt og nytt kan skape noe helt unikt og viktig for byen.

Hva mer er: Det gjør ofte det.

Flinkhetens forbannelse

Det slo meg da jeg surfet innom Tinteguri - også kjent som Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i HP- at jeg har et problem. 

Jeg er flink.

Problemet med å være flink, er at det aldri blir nok. Tinteguri er altså administrerende direktør, men likevel med tid til å ha en klok blogg om ledelse av livet. For eksempel om hva man gjør når den midterste dattera på 11 vil på "face". Eller om det å planlegge karrieren. Eller om hva man har på seg på jobben: Et elegant lite nikk i retning rosabloggerne, sånn kan det bli når dere vokser opp. Vi kan forledes til å tro at sjefen egentlig bare er ei vanlig jente i en litt uvanlig jobb, som forteller om sine erfaringer og deler smarte triks om ledelse, liksom. Men illusjonen forsvinner. Hun har også et blogginnlegg om hvordan hun bare troppet opp hos Harald Norvik og spurte om han ville være mentoren hennes. Som 30-åring.

Det er her jeg begynner å svette.

Jeg pleier å si at de to mest unyttige, - ja, rett og slett farlige, tingene vi har lært av våre mødre er å spise opp maten vår, og at vi må være flink, ellers bør vi skamme oss.
Det at jeg har vært flink og spist opp maten min de siste tretti åra, for eksempel -  har i økende grad vist seg å ikke være en god ide. Helt konkret økende. Gudskjelov er jeg flink, og kan lese meg opp på kloke dietter og gå på treningsstudio for å få kiloene av igjen. Men det hadde jo vært like lurt at jeg i utgangspunktet aldri lærte meg å glemme å kjenne etter når jeg er mett, og å spise mye mer enn jeg trenger. Det er fint for treningsstudio- og diettdoktor-bransjen at vi er så flinke alle sammen. Men på det personlige planet? Jeg er ikke så sikker. Jeg vet i alle fall at jeg til og med når jeg er på trening føler at jeg kunne vært flinkere- løpt lenger, løftet tyngre. Jeg føler meg overbevist om at det ikke bare gjelder meg. Selv om du er toppidrettsutøver er du ikke bedre enn din siste sesong. Hvordan skal vi da noen gang bli fornøyd?

Å være flink på jobb er heller ikke bare av det gode. Avdelingsdirektør Eivind Tesaker i kulturdepartementet skapte oppmerksomhet med sin åpenhjertighet i kronikken om hvorfor ting tar tid i det offentlige. Han hevder at byråkratiet er verre enn sitt rykte, og han vet jo hva han skriver om. Jeg har selv ikke så rent få års erfaring på området, og joda, det er ting å nikke gjenkjennende til. Riktignok er jeg ikke enig i teknologikritikken han framfører - i min krok av staten er det faktisk veldig mye mindre papir i omløp etter elektronisk arkivsystem kom på plass, og rapporteringsrutiner er mye enklere. Derimot det at vi har oppmerksomheten fiksert - til det usunne- på å ikke gjøre feil, det kjenner jeg igjen. Jeg tror det er utslag av overdreven flinkhet. Kanskje kan det til og med bikke over i flink-isme, så gjennomgående som det er. Uansett stil eller type eller bedriftskultur kan man finne en måte å være flink på. Enten det er å sjekke med alle, involvere alle, for å være sikker på at ingen har innvendinger. Eller det handler om å stikke nesa si i alt alle andre gjør for å sjekke om det holder mål. Eller om man velger å  være så orientert mot å løse sin egen oppgave så rosverdig som mulig- at å involvere andre eller se helheten bli glemt. Om du er en introvert, ekstrovert, positiv eller kritisk type - det er alltid mulig å være flink.

Og neida, det er slett ikke bare i det offentlige. Her vil jeg gjerne vise til det nyeste innen svogerforskning: Min jobber i et internasjonalt selskap, og han sier at de som jobber på hovedkontoret er lykkelig sysselsatt med rapportering og controlling og papirflytting. At selskapet produserer ett eller annet, bryr de seg mindre om, så lenge lunsjen er varm og kaffeautomaten virker. Mer eller mindre.

Nå skal ikke jeg konkludere ut fra én avdelingsdirektør og én svoger at flinkismen er et samfunnsproblem. Men på det personlige planet mener jeg det helt klart  har sine usunne sider. Det slår seg på kroppen. Fysioterapeuter og kiropraktorer slår seg opp på all vår flinkhet.

Selv er jeg overmoden for å skifte paradigme, kjenner jeg. Det viktigste kan umulig være å  være flink. Det må være en viss balanse i tingene. Å analysere, ordne, beskrive og levere lar venstre hjernehalvdel styre showet, når det er den høyre som faktisk er den hyggelige, kreative, som fryder seg over farger og musikk og duft av deilig mat og vin. Alt jeg ikke fikk gjort (for eksempel å skaffe meg en mentor som en del av bevisst karriereplanlegging da jeg var 30) og alt jeg skal gjøre (lista tar aldri slutt, verken på jobb eller hjemme) drar oppmerksomheta bort fra her og nå. Og hvor blir det av livet da?

Det viktigste er altså ikke å være flink, det er å være tilstede i øyeblikket.

Skal tro om det finnes noen bøker om det, her er jeg definitivt ikke flink nok...

Pust, Margrethe! Pust.

Papirløse forhold

Om teknologiens diskrete inntog i et kvinneliv

Jeg er førtiseks, og det er så gammelt at jeg har levd et liv uten internett, - ja, til og med uten mobiltelefon. Eksen sendte sine første meldinger til meg pr. telefax, til allmenn underholdning på kontoret. Jeg skrev (lange) brev til tanta mi og ringte (lenge) hjem til mor.
Men nå observerer jeg at ting er blitt så og si umerkelig annerledes.  Livet har fakisk endret seg betydelig etter at internett og virkelig bærbare maskiner - putte-i-lomma-maskiner -  ble allemannseie. Og det nesten uten at det kjennes som bevisste valg, engang. Man bare skaffer seg en ny praktisk liten dings, - først en "liten venn" av en datamaskin, så en lånt smarttelefon. Så et kindle- brett, så en iPad. Nå er jeg på min tredje smarttelefon privat, - og jammen har jobben utstyrt meg med en også. Med teknologiens inntog, kom også de praktiske småendringene, de litt endrede vanene, som smått om senn har endret - ja, det meste, egentlig. Nå er det som om det alltid har vært sånn, selv om det bare er snakk om en fem-seks år.

For eksempel slo det meg her en dag at jeg knapt vet hvordan håndskrifta til Mannen, altså han jeg er gift med, ser ut. Hans første melding til meg kom pr sms (riktignok til min mor, men han fant jo rett telefonnummer til slutt).  Vi ble kjent gjennom en blanding av msn-chat og treff ute. Nå har vi lagd oss et bibliotek i vårt felles hjem, men ingen av oss leser særlig i papirbøkene lenger. Vi sitter med hvert vårt nettbrett med e-bok på, i stedet. Mye enklere å smette i veska når man skal på tur. Flytoget betaler jeg med plastkort, flybilletten - bestilt online- bor på telefonen. Den eneste nedsida er vel at selv om reisehåndveska har blitt ganske mye lettere, selv inkludert nødvendige ladere, er det blitt betydelig dyrere å få den stjålet. På den andre sida, er forsikringa i orden, er det en smal sak å få alt sammen erstattet raskt. Dokumentasjonen for kjøp fins i nettbanken, eller er lagret på ditt kundenavn i butikken. Det tar tre dager å få nytt pass, ei uke å få nye kort. Ja, jeg snakker av erfaring her, - jeg skulle til å skrive "bitter", men egentlig er jo "småergelig" mer riktig..

Sosiale medier har også gjort sitt innsmigrende inntog. Først tenkte jeg det var morsomt, men sannsynligvis en kortlevd motegreie. Nå  bruker jeg facebook til å holde kontakten med venner og familie. Mine venninner både i denne og andre byer plukker meg opp på chat for å skravle, eller tipse om konserter, eller avtale besøk og slikt noe. Hovedtyngden av festinvitasjoner eller avtaler om et glass ute kommer via sosiale medier.

Og det er jo ikke bare meg.  Sist helg kom et par stykker innom puben der vi satt og leste spørsmålene i lørdagsavisen for hverandre, fordi Mannen hadde logga oss inn på Places. Riktignok papiraviser, der, da.. for det er stadig noe eget med å sitte å bla i avis på pub på en lørdag. Men i det daglige, sånn til frokosten, får vi begge nyhetene via nettbrettet, - enten på avisens hjemmeside, eller via lenker venner har lagt ut på sosiale media. Koret mitt kommuniserer via ei gruppe på facebook. Kusina mi tvitrer og blogger. Min mor holder seg oppdatert på familens bevegelser via facebook og bruker skype til å kommunisere. Det er mer enn jeg gjør. Men hun er jo farmor, og farmødre og studentforeldre bruker skype. Mor gikk jo også sporenstreks på google etter den sms'en den gangen, men det er en annen historie..

Noen finner jo selvsagt grunn til å bitche over den nye oppkobla hverdagen også. De sier at nå som alle er tilgjengelige hele tida, MÅ man være tilgjengelig hele tida, ellers blir folk sure. De sier det er jo mye tid som går med til å sjekke facebook hele dagen også, og hvor interessant er det nå egentlig å vite hvor langt folk har løpt eller hva de har til middag, i hvilket vær. De sier folk bare skaper seg et glansbilde av seg selv på nettet. De sier at alt dette bare beløper seg til nok en tidstyv.

Men jeg er ikke enig. Jeg er slett ikke tilgjengelig hele tida, selv om jeg har to smarttelefoner. Men siden folk vet det, blir de ikke sure. Jeg liker å se på bilder av konfirmanter og høstfarger som mer perifere bekjente legger ut, for da har jeg en følelse (kanskje falsk, men hva betyr det?) av å vite litt om livet deres. Jeg legger ikke ut alle løpeturene mine, men det er noen som synes det er fint. Noen deler ut klemmer og oppmuntrende budskap så noen andre synes det blir mer enn nok, andre driver politisk agitering eller satser på morsomheter. Folk er nå forskjellige, på nettet som ellers. Noen driver med håndarbeid, andre får hjelp igjennom skilsmissen.

Selvsagt kan det ikke brukes til alt, og selvsagt erstatter det ikke "real life" sosialisering. Og du bør ikke si noe på sosiale media som du ikke kan stå på Stortorget og rope ut. Men det er en fin ny kontaktkanal, og en lettvint informasjonskanal. Jeg sitter heller med ei e-bok eller nettavis enn å se på dagsrevyen, nå om dagen. Og ofte er nyheten først på facebook, om det nå dreier seg om fotball eller valgresultat. Nå som før handler vel informasjonsbehovet til hver enkelt om hvem man kjenner og snakker med.

Det har bare blitt så mye lettere nå. Så lett, faktisk, at det rett og slett har påvirket hele livsstilen. Etter min mening til det bedre.

Men du er selvsagt velkommen til å være uenig.

Min bedre halvdel

Det er ikke umulig at jeg har blitt skjevfordelt i det siste. At jeg har tatt helt overbalanse til venstre.
Og da mener jeg ikke politisk, men rent faktisk. Jeg synes dagene går i ei føyke av ord, utredninger, fakta, detaljer, analyse, instrukser og regler. Jeg er über-praktisk og rasjonell og sørger for å gjøre en ting av gangen, i riktig rekkefølge, og ikke minst, i tide.
Ikke rart hjernen har begynt å kjefte på meg. Venstre hjernehalvdel har gjort revolusjon og tatt helt over kontrollen, og holder et skarpt øye med om jeg holder meg innenfor det flinke piker skal.

Stakkars høyrehjernen har ikke mye å stille opp med. Den behersker jo ikke ordene, så hva skal den si? Jeg synes jeg merker symptomene på at det har gått for langt: Jeg er distre (oversikt og helhet bor i høyrehjernen), og føler at hverdagen er grå og uinteressant. Om natta drømmer jeg fargerikt og følelsesladet- for en gang må jo venstrehjernen sove også. Innimellom blir jeg irritabel og sur for ingenting- sikkert som en reaksjon på all denne rasjonaliteten.

Ok, jeg tar tegninga.  Jeg trenger å slå ut håret, - jeg trenger å se bildene, lukte på luktene, høre musikken, følge magefølelsen. Jeg trenger å danse og leke, jeg trenger å finne på ting, eller bare være. Så høyre hjernehalvdel ikke tror jeg har glemt henne fullstendig.

Hun er jo tross alt min bedre halvdel.

Norsk planlegging- ny bok, nye tanker?

En lesning av Utfordringer for norsk planlegging – kunnskap, bærekraft, demokrati (ISBN 978-82-7634-901-6)

Boka er redigert av Nils Aarsæther, Eva Falleth, Torill Nyseth og Ronny Kristiansen. Redaktørene representerer universitetsmiljøene i Tromsø og på Ås, og boka har bidrag også fra andre høgskoler og universiteter i norge, danmark og UK.

Den uttalte intensjonen fra forfatternes side er «Å bidra til at norsk planlegging blir mer demokratisk, mer bærekraftig og bredere kunnskapsbasert». Det må sies å være i tradisjonen «stor, hårete målsetting» - og er, selvsagt, en prisverdig ambisjon.

I følge «vaskeseddelen» er det lagt vekt på å se teori og praksis i sammenheng, og bryte ned det tradisjonelle skillet mellom samfunnsplanlegging og fysisk planlegging. Boka er rettet mot bachelor- og masterstudenter – samt folkevalgte og planleggere i kommuner, fylker og byregioner.

Man ønsker med andre ord å nå både vidt og bredt, akademisk og praktisk. Denne grupperingen og samlingen av artikler har derfor blitt både en interessant sammenstilling og et stort spenn av innspill. Alt fra tørt lærebokstoff, til saftig demokratidiskusjon, til den rene praksis og den skjære teori. Men om den makter å se alt dette i sammenheng- eller å snakke til hele målgruppen, forblir vel et åpent spørsmål. Mange av artiklene står nokså løsrevet, om enn på egne bein. Sammenhengen overlates til hver enkelt lesers evne og behov å trekke. Boka kan brukes som en take-away-meny, med noe for alle de forskjellige deler av målgruppa.

Tradisjonelle grenser bryter man dog ikke nødvendigvis så lett.

For min del hadde jeg stor glede av sommerens gjennombladning, og fant noe både for praktikeren og plannerden i meg. Her er utsagn jeg føler jeg kan bruke direkte i mitt arbeid overfor planleggingas helhet og mekanikker, og utsagn som heller mer i retning av "quite interesting". Her er betraktninger om dilemmaer knyttet til at prosjektplanlegginga ligger til et annet territorie enn den overordnede organiserende planlegginga, og betraktninger om demokrati og styring, som det er lett å nikke gjenkjennende til.

Siden jeg har fulgt mange av disse forfatterne over mange år, ser jeg også sannheter her som  er gamle nok til at de faktisk har nedfelt seg i gjeldende plan- og bygningslov- og regelverk. Hvordan få en virkelighetsforståelse hos mange nok, som er varig nok og konsistent nok, til at planlegging kan skje med noen horisont? Hvordan koble den inkrementalistiske sak-til-sak – planlegginga med de store vyer om bærekraft (eller andre vyer, hvis man har dem?)

Som jeg ser det, er hovedutfordringen for norsk planlegging å planlegge så lite som mulig, men så mye som nødvendig. Denne utfordringen og disse dilemmaene er ikke nyere enn at plan- og bygningslovens siste revisjon har gjort noen mer eller mindre helhjertede forsøk på å skape redskaper som skal kunne møte dem. For eksempel er det innført pålegg om at kommuner og fylkeskommuner skal ha planstrategier. Retorisk og teoretisk er det et glimrende redskap til å utøve den overordnede politikken med en lettest mulig labb. Men praksis gjenstår: Er det en ny måte å tenke på, både for makthavere, myndigheter og menigmenn, eller er det bare nye ønskelister og nyttårstaler? Eiendomsutvikling er lett å forsvare, ikke minst økonomisk, men hvordan kan en virkelig få til de koblingene forfatterne etterlyser? Hva er egentlig genuint nytt?

Kanskje kapitel 16 om eksperimentell planlegging - som gjennom sin plassering i boka innbyr til kommentarer av typen "artig idé, du" – i virkeligheten er selve svaret.
Du skal ikke forutse, du skal skape. Dermed er det det kreative i planprosessene som bør utløses – planlegging bør være en eksperimentell arena.

PS: Kapitel 17 trenger du ikke lese. Forfatteren later til å ha hatt liten tro på prosjektet og alt for dårlig tid.