Diskusjon om det usynlige

"Hvorfor tar du ikke bilen?" sa Mannen.

Det hadde ikke engang streifet meg, og svaret hørtes nok ut som noe i retning av "fordi jeg ikke liker å kjøre i byen". Dette synes Mannen er ganske eksotisk, eller i alle fall upraktisk, når man likevel skal være barnevakt og ikke vet hvor sent det blir. Og jeg lærer jo aldri å like å kjøre i byen hvis jeg aldri gjør det? "So?" sa jeg.

OK, tonen var kanskje litt avvisende. I alle fall fant vi oss brått i en belivet og relativt langvarig diskusjon om bilbruk i by, vegprising, piggdekkavgift, avgifter i sin allminnelighet, med mer.
Inkludert de vanlige fallgrubene: Jeg, snurt, når han drar "moralismekortet" - " Nei, det er ikke straff for feil oppførsel, det er et forsøk på å innarbeide insitamenter i en ufullstendig økonomi!" Han, irritert, når jeg drar "kunnskapskortet": "Hva da, dette vil du ikke diskutere fordi du ikke kan det ut og inn? Sier du ikke da at jeg egentlig bør holde kjeft om bypolitikk?"

Jeg har vært på arkitekturdagen i dag, Man Made Tomorrow, hvor den røde tråden, holdt av John Thackara, var: Hvordan diskutere design av det usynlige? Postulatet her er at det at kostnadene med noe ikke synes, betyr ikke at de ikke betales - de betales av kloden, eller av de fattige.
Og hvis det er sant at 75% av jordens befolkning kanskje bor i byer i 2050, og kanskje 35% i en eller annen slum, blir det viktig å finne det språket, for vi trenger å snakke om løsninger.
Et forslag, fra London School of Economics- professor Richard Burdett, er å stille seg spørsmålet: Hva gjør en åtte år gammel gutt på lørdag klokka fire, i den byen du snakker om?

Eller, som i mitt tilfelle, barnevakten til en sju måneder gammel en.

Gudskjelov er Mannen en mann som skriver, og derfor opptatt av hvordan vi ordlegger oss. Man blir nødt til å presisere poenget. Og det er forsåvidt greit at en liberalist ikke ønsker å innføre negative insitamenter på folks handlinger. Det er også greit - om enn litt latterlig og fåfengt på det personlige plan - å ville være en del av løsningen, ikke av problemet. Men det er klart gamle, gode ideologiske valg kan komme til å møte en i døra når en først begynner å snakke om det: Å kjøre minst mulig i byen min har gjort at jeg ikke er særlig glad i eller flink til det.
En middelmådig bysjåfør, og en dårlig lukeparkerer. Og det er irriterende på en annen ideologisk skala, nemlig den feministiske. Typisk kvinnfolk, liksom.

Men jeg har nå sant å si ganske gode grunner til det.
Hvis mange nok kan gjøre det, og faktisk også gjør det, er det ikke engang spesielt latterlig.

Richard Florida påviser sammenheng mellom kunstnertetthet og regional velstand

Creative Class � Blog Archive � The Density of Artistic and Cultural Creatives - Creative Class

.. ikke fordi kunstnere har så høy lønn, men fordi de er indikatorer på mangfold og toleranse. Og det lønner seg.

Kulturarv :: Exit Veneziacharteret?

Kulturarv :: Exit Veneziacharteret?

Sensommersøndagsturalternativer

Jeg har ikke vært på sopptur, men jeg synes kantareller er vakre og gode.

Dette er årstida folk ikler seg enten turutstyr eller sykkelbukse og hjelm og stikker til skogs. For å plukke sopp, eller sykle Birken, eller whatever.

Vi har også nylig vært på tur i skogen - midt i Oslo- fra Maridalsvannet til Grünerløkka, langs Akerselva. Som i tillegg til å by på voksne trær og myk fjæring i ganglaget også byr på hundrevis av år med industrihistorie, og glimt av trivelig byliv - for eksempel et reklamestunt for fotoutstyr ved hjelp av å arrangere kappløp for svarte(!) badeender- eller en enkel rosevin på Blå som belønning for møre lår.

Denne søndagen har jeg benyttet anledningen mellom regnskurene til å legge turen nedom Bjørvika, hvor det var åpen dag i dag. De ulike utbyggerne åpner byggeplassene sine og gir folk anledning til å se byutviklinga i kortene på nært hold. Det er bryet verdt å ta turen, - ikke minst for å få en føling med hvor langt det faktisk er å gå, og dermed hvor stor denne nye bydelen faktisk blir. Og så kan man få med seg omvisningen i middelalderbyen, eller nikke til Anka når man går forbi hvis man (som meg) har hørt den før.

Sopp er godt, men de kan altså kjøpes på Stortorvet også.

Bilde: Wiukimedia Commons Rotehodet

Refleksjoner over en ruin

Nok et kapitel i føljetongen: Hvordan forholde seg til gammel stein?

Det har vært Øyafestival.

Jeg var der, ikke undercover som agent XO, men helt på egne vegne. Rockefoten har godt av å luftes litt i solskinn og/eller gjørme innimellom. Å hengi seg til festivalambiencen, slenge mellom ulike ting man liker, har hørt om eller er nysgjerrig på, eller slå seg ned i Camp Bente og nyte sola/banne over regnet sammen med venner.

Men i år var jeg glad for at agent XO var lagt igjen hjemme. Vaktene på festivalen, som ellers om årene har vært riktig nidkjære og sørget for at ingen har stått/sittet/gått på ruinene (andre enn dem selv) var i år særskilt slappe. Folk både satt, datt, spratt og danset i kongens borg og Mariakirken.

Det ER et dilemma, dette: Vi skal jo ikke gjemme og glemme heller, - alle som har hørt vår nye Riksantikvar om Bjørvika vet at den store synden skjedde da byen ble glemt og gjemt bort mellom - og under- jernbanespor og motorveger. All ære til Oslo kommune som tok grep og gjorde det unødvendig med tillatelse og nøkkel for å oppleve Oslos eldste fortid. Som lagde grønne arealer, stier og vannspeil som fysisk beskriver landskapet og havnivået i middelalderbyen. Som gjorde hele Øyafestivalen mulig.

Men derfra til å behandle ruinen som litt pittoreske danseplattformer en sommerkveld er det jo et visst spenn.

Jovisst handler det om følelser, om holdninger. I romantiske malerier figurerer ofte ruinen som et pittoresk og litt melankolsk element - fortidens vingeslag, historien som den krinolinepromenerende samtidens "backdrop". Det er ingen prinsippiell forskjell i holdningen mellom lutt og el-gitar, sånn sett .

Fortiden kommer aldri tilbake. En samtid som så på ruiner som praktiske steinbrudd har også vært, og hvem er vi som sier at de hadde feil holdning? Den var riktig nok - da- og har faktisk også skapt spennende historie gjennom det den gamle steinen ble brukt til.

Problemet nå er jo selvsagt mengden av oss, trykket vi øver, forbruket av historie som gjør den neste samtidens spenn i tolkningsrom fattigere. Nå er det ti tusen av oss, i boots og slagstøvler.

Agent XO noterer seg at noen må stramme opp disse vaktene, og tar kvelden.

Jeg derimot, strekker ut slagstøvlene foran meg i gresset og lar meg underholde av folk som skravler glad sammen mens den mest melankolske og introverte musikken drønner, folk som kanskje aldri har vært introverte i sitt liv? Hvordan skal de da forstå?

Og drømmer meg bort til nattseilas fra Jomfruland til Smøgen, månen, en horisont av hav, en himmel av stjerner - og reflekterer over hvordan skipperen hadde rett: Du vet virkelig ikke hva det er før du har vært der. Og tenker på hva musikklisten "Nattseilas" på Spotify burde inneholde. Noe fra side 2 på Timothys Monster. Det meste av "Wish you were here". Peter Gabriel... hmmm....

Foto: Wikimedia Commons Grzegorz Wysocki

Sardinia, sol og middelhav..

Damene har inntatt Alghero, eller rettere sagt en ferieleilighet, for litt seriøs R&R.
Byen er nå om dagen øyas "seaside resort", med drosjesjåfører som kan "litt norsk" og vel besøkt havn og strand av nordeuropeiske varmehungrige..

Byen har nå ifølge guideboka 41 000 innbyggere, ble i sin tid grunnlagt av arabere og i middelalderen kontrollert av catalanere. Bymurene er intakte, og sentrum autentisk - med gatenavn stadig både på catalansk og italiensk. Pussig nok helt forskjellige navn.
Under spansk herredømme sies det at all opprørsk urbefolkning ble forvist til øyas indre , og spanske kolonister oppfordret til å slå seg ned. Noe som gjør byen lett u-sardinisk også opprinnelig.

Sardinia virker særdeles spennende i seg selv - særlig er jeg nysgjerrig på Nuraghene, et fenomen som oppsto i Sardinias blomstrende og lett mystiske bronsealder - bygninger besnærende like middelalderborger, men bygd 1200 år FØR Kristus. Var de tempel, forsamlingshus, forsvarsverk, eller alt i ett? Perioden skal også være berømt for sine bronsefigurer av krigerske menn med sverd, dolker eller buer, og kvinner med amforaer eller små krigere i armene sine - alle med det samme utrykksløse ansiktet.

Vi skal være her ei uke til, og foreløpig er vi ikke rammet av noen stor utforsker eller virketrang- vi strekker oss til å skylle salt ut av håret, smøre antihistamin på stikkene, sørge for å ha isbiter nok, og fortelle hverandre at vi har fått farge. Rød er også en farge.

Kanskje nysgjerrigheta tar oss en dag. Og kanskje ikke..

Bilde: Wikimedia Commons, Stahlkocher

Sn�hetta redesigner Times Square / Bygg - Anlegg / InnoDesign - Hjem

Sn�hetta redesigner Times Square / Bygg - Anlegg / InnoDesign - Hjem