Sn�hetta redesigner Times Square / Bygg - Anlegg / InnoDesign - Hjem

Sn�hetta redesigner Times Square / Bygg - Anlegg / InnoDesign - Hjem

Aktenfor tvers

Betraktninger om fjordens gleder fra en sjøromantiker/ dekkshund under utdanning

Hadde noen påstått at ord som lens, fall og salingshorn var på vei inn i vokabularet mitt, - eller for den del at jeg faktisk kom til å forholde meg aktivt til dem - så sent som sist vinter, ville jeg muligens smilt litt skjevt og sagt lite.

Men nå kan man på en solfylt søndag altså skimte undertegnede midtfjords, iført sol og sommer og knyttende pålestikk med stadig økende ekspertise. Og nå skjønner jeg plutselig adskillig mer av båtfolkets superlative holdning til denslags.

Det er jo slik at de aller fleste byer har et elveutløp i hjertet av sin historie. Og det handler jo igjen om at det våte elementet var transportåren, både for folk og gods, i hovedtyngden av menneskets historie. Men da bilene tok over, var det som vi glemte sjøen i vår sjel. Vi syns den er fin å se på og å bade i, men vi trenger ikke å bevege oss utpå, hvis vi ikke aktivt går inn for det. Det går an å leve et fullverdig liv som landkrabbe, det er ikke det jeg sier.

Men da går vi altså glipp av noe.

Skipperen mener vi egentlig er vann- aper, med vårt spekklag og bakovervendende vrister, - at vi er lagd for å være i vannet. Meget mulig. I alle fall er det lett å tenke seg når man ligger i soldøsen og driver, i en båt som er stor nok til at man ikke trenger å legge igjen sjela på land.

Da blir byen en havn du kan besøke - eller la være.

Bilde: Wikimedia Commons, Tropenmann

Sommer. Metamorfose. Oslo

Sommeren er her: Oslo blir plutselig en fjordby

En dag i mai skjer det: De rådende makter skrur på den store bryteren, og det er sommer i Oslo.

Det er en helt magisk metamorfose. Allerede samme dag - selv om det var grått fra morgenen av - har folk sommerkjolen på og bare tær i sandalene. Og brune (!) legger under kortbuksene.

Den kalde, gretne, grå, tilknappete, bad-hair-bitchy byen blir et vagt - og lett urealistisk - minne. Plutselig er byen varm, smilende, raus, easygoing og hjertelig. Du vet slike mennesker som har overraskende, varme smil som gjør dem brått og uventet vakre? Oslo burde alltid smile..

Når sommeren kommer, kommer det også for en dag at Oslo faktisk er en fjordby. Om vinteren glemmer vi det, og isen legger seg både i sund og i sinn. Men så sn art sommeren er her, strømmer folk ned til havna og retter ryggen, og blikket mot horisonten. Båtene løsner fortøyningene og gir seg fjordglitteret i vold.

Det er som om hele Oslo utsondrer: Vi jobber for å ha smør til brødet. Men vi seiler for å leve.


Foto: Wikimedia Commons, Poecus

1. mai : Togavgang Yongstorget - Asylet

I serien bylivstradisjoner..

En av de mer tradisjonelle Oslo-tradisjoner jeg har, er det å høre tale på Yongstorget og gå i 1.-mai -toget.

De første årene denne tradisjonen ble etablert - for ca 20 år siden - var jeg forbløffet over i hvor stor grad toget ikke er et festtog, men et demonstrasjonstog, i denne byen. I mine tidligere byer, lenger nord i landet, var det å pynte seg på lik linje med på 17. mai riktig (og for noen av oss vel så viktig). Jeg pleier fortsatt å pynte meg litt. Tradisjon er tradisjon.

Ikke at tradisjoner ikke kan utvikle seg.. etter noen år har vi blitt en gjeng som møtes på Yongstorget på festdagen. De personlige tradisjonene avviker noe: Noen mener det viktigste er å høre hovedtalen (evt lett uærbødig), andre mener toget er viktigst. Noen pynter seg med dressjakke, noen tar'n helt ut med dress og slips. Noen bærer faner. Stadig større avkom presenteres.

Som regel forløper det ca slik: Etter ærbødig (eller uærbødig) lytting til hovedtalere, går hver og en av oss i sin foretrukne seksjon i toget. En egen gruppe går som regel i samlet seksjon direkte til Asylet på Grønland, som er populært på denne dagen, særlig hvis det er sol. Man argumenterer med at man tar av plass til de sårføtte demonstranter. (mhm.)

Asylet er et hus med mangfoldige tradisjoner som det er. I dag bydelshus og en helt grei pub, med en bakgård som egner seg svært godt til et glass med gyllent i på en vårdag. Bygd i 1730 som kjøpmannsgård, også brukt som barneasyl, sykehus, gamlehjem, tinghus og bank. Fredet i 1967, og fortsatt i full vigør.

Her samles man altså etter toget og nyter vårsola, hvis den velger dagen, og et glass eller fem. Samtalen glir lett over de fleste tenkelige tema i tiden. Fra: Balanse mellom vern og bruk, til korrelasjoner mellom Knausgård og Eia- ja, kunsten skal provosere. Men er det riktig å slippe unna bare med å være kul? Til: Er det patetisk å tatovere seg etter førti? Man kan registrere et økende antall nei på det siste.. Og så videre.

Så løser det seg opp etter som avtaler, tog og barn vil det, og den harde kjerne sitter igjen til det blir for kaldt å sitte.

Og så er våren her.

Foto: Mitt eget, 1. mai 2009.

Rock forever

Observasjoner fra en bussholdeplass

Undertegnede på bussholdeplassen en vakker vårkveld i uka, med smil om munn. Det tropper opp en gjeng ca tjueåringer, i vel så godt humør. Var dette rette bussen til Telenor arena?
Med et lite stikk av misunnelse innså jeg at disse skulle på Metallica-konsert. En begivenhet jeg også svært gjerne hadde byttet gymbag og handlepose i etpar muntre venner for å delta på. Det rykket rett og slett litt i rockefoten.

Gutta sto og dilla og tullprata som venner gjør når de venter og er litt oppspilte. Da temaet "er dette den rette bussen" omsider var uttømt, gikk de videre til frisyre, klær, venner.
En av gutta la armen om skuldra på en av de andre, og forhørte seg om visse (uvanlige, men etter mitt skjønn ikke direkte sjokkerende) seksuelle preferanser hos en pike som tydeligvis var en felles bekjent. "ÆÆÆÆSJ!" sa Romeo. "Nei, ikke meg heller, " sa Mercutio. "Men hun liker det visst". "Kan vi snakke om noe annet!!!?" sa Romeo.

Undertegnede var på dette tidspunkt godt fornøyd med å ha holdt maska noenlunde i "mildt underholdt"-land, og dessuten gudskjelov totalt oversett av Metallica-fansen. Men verre skulle det bli.

Litt lenger bort i køen sto en krøllhåret liten engel som hadde latt seg inspirere av solskinnet til å framsette visse forhåpninger i kravs form til sin mor. "Jeg vil ha is", sa han. "Jeg vil ha is jeg vil ha is jegvilhaisjegvilhaisjegvilhais" etc. Barnet hadde høy og klar røst, og fanget oppmerksomheten til de muntre kumpaner. De var enig om at de også ville ha is. Kanskje vi skal spørre henne? sa de til hverandre. Og stemte i: "Jeg vil også ha is!" "Jeg vil ha is!" "Vi vil ha iiiis"!

Barnet ble som rimelig kan være temmelig brydd, og gjemte blussende kinn i sin mors fang. En av gutta sa "Men han er nå knus søt da", - og en av de andre sa "Jah, jeg savner barnehagen"..

Nå var det definitivt ikke snakk om å holde maska lenger.
Resten av de ventende på bussen var også ganske høylytt muntre nå.

Senere i uka fikk jeg vite hvorfor vår sjefsjurist ikke hadde vært med på jobbmiddag.

Han var også på Metallica-konsert, med sine barn.
Det er en vakker verden..

Bilde: Wicimedia commons

Byutvikling: Høyt eller lavt? Alt er relativt..

Byutvikling dreier seg ikke om høyt eller lavt, stygt eller pent.

Det dreier seg om mye mer: For eksempel gode trafikkløsninger, forurensning, støy og lokalklima, solforhold og boforhold, næringskonjunkturer, eiendomsstrukturer, drivkrefter og mote.

Opp gjennom tidene har bærende prinsipper vært så forskjellige. Forsvar: Christian IV la byen under Akershus først og fremst fordi den da ville være lettere å forsvare. Brannvern: Cicignons byplan i Trondheim la brutalt brede gater i middelalderbyen for å hindre spredning av brann. Helse: Tette, lave, og forslummede trehusbebyggelser ble revet til fordel for høye, sunne blokker som slapp rikelig med sol til og ga plass til gode, grønne uterom.

Ulike ideologier spiller inn i byutviklingen. Fascismen hadde sin, sosialdemokratiet sin. Boligandel, variasjonen i størrelser på boligene, gang-og sykkelveger, kontakten med sjø og elv, utforming av arealene uten bygninger såvel som arealene med, tilgjengelighet, trafikkbegrensning og forholdene for barn og unge er ting som nå er viktige. Også ting man vanligvis ikke tenker på som avgjørende, kan plutselig bli det: En festival. En husokkupasjon. En blåfarge.

Høyde er bare en måte å forme et byggverk på, og høyde er også i bygningsverdenen en status. Høye bygninger var i sin tid kirkespir - høyere enn kirken bygde bare den som var henfallen til dødssynden arroganse, I følge kirken. Herskere bygde høye tårn og festninger- for fra høye tårn ser man langt, og fra en elevert posisjon behersker man terrenget. Ingeniører bygger gjerne høyt for å se hvor høyt det kan bli- jf Burj Khalifa - når de får noen som tenker stort på den måten til å finansiere seg. En eiendomsaktør som for eksempel en hotelleier bygger gjerne høyt og prominent, for det er effektiv bruk av tomta og gratis reklame i ett. I én by er åtte etasjer høyt, i en annen trenger du tretti før folk snakker om høyhus. Det kommer an på hva som er der fra før.

Noen synes høyhus er spennende, spenstig, miljøvennlig, effektivt, vakkert. Andre syns det er brautende, stygt og i veien. Det er smak og behag, ikke byutvikling.

Det som er poenget i enhver vellykket byutvikling er evnen til å se langt fram i tid og forestille seg hvordan det bør bli.

Da er det en god ide også å kunne se langt tilbake i tid og se hva historia kan by på av perspektiver.

Bildet er fra wikimedia Commons: The Notable High Buildings of the World 1896
From Rand, McNally & Co.'s Universal Atlas of The World. Edition 1896

Stompen Bar, kaffe og bleieskift

Den skal tidlig krøkes som god kafégjenger skal bli

Som følgere av denne bloggen kan ha fått med seg, er jeg en ivrig lørdagskafélunsj- tilhenger. For meg er dette en del av bylivet: Filosofering eller generell slarving med venner, lesing av aviser, refleksjon, en god kopp kaffe eller et glass vin, ambience.

En del av bylivets gleder og en kilde til inspirasjon på mange sett og vis.

Nå er jeg tante til en snart sju uker gammel gutt, som var på sin første kafétur her på lørdag. Nye dimensjoner ved kafétilværelsen - og livet- åpenbarer seg. Er det plass til barnevogna? Virker denne saken som skal varme opp melka? Vil du holde ham litt? Oops.. bra den genseren kan vaskes.. Om kort tid kan vi regne med å kopiere denne spesielle framoverbøyde løpestilen til voksne med barn på kafé.. etter en utrolig rask rolling som er på vei dit han definitivt IKKE skal.

Farmorazzi blitser, vi vitser.

Kontinuiteten er sikret, og alt er vel.


Bilde: Magnus Manske, Wicimedia Commons