Rock forever

Observasjoner fra en bussholdeplass

Undertegnede på bussholdeplassen en vakker vårkveld i uka, med smil om munn. Det tropper opp en gjeng ca tjueåringer, i vel så godt humør. Var dette rette bussen til Telenor arena?
Med et lite stikk av misunnelse innså jeg at disse skulle på Metallica-konsert. En begivenhet jeg også svært gjerne hadde byttet gymbag og handlepose i etpar muntre venner for å delta på. Det rykket rett og slett litt i rockefoten.

Gutta sto og dilla og tullprata som venner gjør når de venter og er litt oppspilte. Da temaet "er dette den rette bussen" omsider var uttømt, gikk de videre til frisyre, klær, venner.
En av gutta la armen om skuldra på en av de andre, og forhørte seg om visse (uvanlige, men etter mitt skjønn ikke direkte sjokkerende) seksuelle preferanser hos en pike som tydeligvis var en felles bekjent. "ÆÆÆÆSJ!" sa Romeo. "Nei, ikke meg heller, " sa Mercutio. "Men hun liker det visst". "Kan vi snakke om noe annet!!!?" sa Romeo.

Undertegnede var på dette tidspunkt godt fornøyd med å ha holdt maska noenlunde i "mildt underholdt"-land, og dessuten gudskjelov totalt oversett av Metallica-fansen. Men verre skulle det bli.

Litt lenger bort i køen sto en krøllhåret liten engel som hadde latt seg inspirere av solskinnet til å framsette visse forhåpninger i kravs form til sin mor. "Jeg vil ha is", sa han. "Jeg vil ha is jeg vil ha is jegvilhaisjegvilhaisjegvilhais" etc. Barnet hadde høy og klar røst, og fanget oppmerksomheten til de muntre kumpaner. De var enig om at de også ville ha is. Kanskje vi skal spørre henne? sa de til hverandre. Og stemte i: "Jeg vil også ha is!" "Jeg vil ha is!" "Vi vil ha iiiis"!

Barnet ble som rimelig kan være temmelig brydd, og gjemte blussende kinn i sin mors fang. En av gutta sa "Men han er nå knus søt da", - og en av de andre sa "Jah, jeg savner barnehagen"..

Nå var det definitivt ikke snakk om å holde maska lenger.
Resten av de ventende på bussen var også ganske høylytt muntre nå.

Senere i uka fikk jeg vite hvorfor vår sjefsjurist ikke hadde vært med på jobbmiddag.

Han var også på Metallica-konsert, med sine barn.
Det er en vakker verden..

Bilde: Wicimedia commons

Byutvikling: Høyt eller lavt? Alt er relativt..

Byutvikling dreier seg ikke om høyt eller lavt, stygt eller pent.

Det dreier seg om mye mer: For eksempel gode trafikkløsninger, forurensning, støy og lokalklima, solforhold og boforhold, næringskonjunkturer, eiendomsstrukturer, drivkrefter og mote.

Opp gjennom tidene har bærende prinsipper vært så forskjellige. Forsvar: Christian IV la byen under Akershus først og fremst fordi den da ville være lettere å forsvare. Brannvern: Cicignons byplan i Trondheim la brutalt brede gater i middelalderbyen for å hindre spredning av brann. Helse: Tette, lave, og forslummede trehusbebyggelser ble revet til fordel for høye, sunne blokker som slapp rikelig med sol til og ga plass til gode, grønne uterom.

Ulike ideologier spiller inn i byutviklingen. Fascismen hadde sin, sosialdemokratiet sin. Boligandel, variasjonen i størrelser på boligene, gang-og sykkelveger, kontakten med sjø og elv, utforming av arealene uten bygninger såvel som arealene med, tilgjengelighet, trafikkbegrensning og forholdene for barn og unge er ting som nå er viktige. Også ting man vanligvis ikke tenker på som avgjørende, kan plutselig bli det: En festival. En husokkupasjon. En blåfarge.

Høyde er bare en måte å forme et byggverk på, og høyde er også i bygningsverdenen en status. Høye bygninger var i sin tid kirkespir - høyere enn kirken bygde bare den som var henfallen til dødssynden arroganse, I følge kirken. Herskere bygde høye tårn og festninger- for fra høye tårn ser man langt, og fra en elevert posisjon behersker man terrenget. Ingeniører bygger gjerne høyt for å se hvor høyt det kan bli- jf Burj Khalifa - når de får noen som tenker stort på den måten til å finansiere seg. En eiendomsaktør som for eksempel en hotelleier bygger gjerne høyt og prominent, for det er effektiv bruk av tomta og gratis reklame i ett. I én by er åtte etasjer høyt, i en annen trenger du tretti før folk snakker om høyhus. Det kommer an på hva som er der fra før.

Noen synes høyhus er spennende, spenstig, miljøvennlig, effektivt, vakkert. Andre syns det er brautende, stygt og i veien. Det er smak og behag, ikke byutvikling.

Det som er poenget i enhver vellykket byutvikling er evnen til å se langt fram i tid og forestille seg hvordan det bør bli.

Da er det en god ide også å kunne se langt tilbake i tid og se hva historia kan by på av perspektiver.

Bildet er fra wikimedia Commons: The Notable High Buildings of the World 1896
From Rand, McNally & Co.'s Universal Atlas of The World. Edition 1896

Stompen Bar, kaffe og bleieskift

Den skal tidlig krøkes som god kafégjenger skal bli

Som følgere av denne bloggen kan ha fått med seg, er jeg en ivrig lørdagskafélunsj- tilhenger. For meg er dette en del av bylivet: Filosofering eller generell slarving med venner, lesing av aviser, refleksjon, en god kopp kaffe eller et glass vin, ambience.

En del av bylivets gleder og en kilde til inspirasjon på mange sett og vis.

Nå er jeg tante til en snart sju uker gammel gutt, som var på sin første kafétur her på lørdag. Nye dimensjoner ved kafétilværelsen - og livet- åpenbarer seg. Er det plass til barnevogna? Virker denne saken som skal varme opp melka? Vil du holde ham litt? Oops.. bra den genseren kan vaskes.. Om kort tid kan vi regne med å kopiere denne spesielle framoverbøyde løpestilen til voksne med barn på kafé.. etter en utrolig rask rolling som er på vei dit han definitivt IKKE skal.

Farmorazzi blitser, vi vitser.

Kontinuiteten er sikret, og alt er vel.


Bilde: Magnus Manske, Wicimedia Commons

Hvorfor det ikke fins skrivesperre

Eller: Hvorfor det er bra for kreativiteten med et stort nettverk

Ei journalistvenninne driver av og til skrivekurs. Hun fortalte meg om sammenhengen mellom ferdigheter og utfordringer, slik som det er beskrevet av Mihaly Csikzentmihalyi.

Her er forklaring på hvorfor flinke folk kan kjede seg (de har eller tar seg for få utfordringer), og hvorfor det ikke finnes skrivesperre, ifølge Nina.

Her er også grunnen til at å ha et bredt nettverk, og å være åpen og nysgjerrig er bra for kreativiteten.

Figur: Wikimedia Commons Oliverbeatson

Musikken, Byen. Livet.

Si meg hva du velger å høre, og jeg skal si deg hvem du velger å være

Et av kriteriene på en storby er for meg mangfoldet i konsertutvalg.

Som litt over middels musikkinteressert, er jeg med på diverse facebooklister over konserter, - en som heter konserter i Oslo, og et par som handler om konserter og andre evenementer på bestemte steder i Oslo. Disse har jeg valgt ut fra et ønske om å lettvint kunne følge litt med og kanskje fange opp musikk jeg kunne tenke meg å få med meg, når det nå skulle finne på å lande i vår tross alt relativt lille og provinsielle hovedstad.

Provinsialiteten ble kastet i grell relieff da det ryktes at Tom Waits hadde ytret ønske om å ha en konsert i vår nye Opera, men var blitt avvist. Mine enda mer over middels musikkinteresserte venner rev seg i håret og gremmet seg. For Tom Waits kommer jo ALDRI til Oslo!

Jeg tenkte jeg skulle undersøke kriteriet mitt litt nærmere, og gikk på nettet for å se om det gikk an å få en oversikt over hva slags og hvor mange konserter Oslo byr på ei tilfeldig uke i mars.
Men det lar seg ganske enkelt ikke gjøre. Stedet konsertoversikt. no, som sier det gir full oversikt, begrenser seg til 16 forskjellige scener, hvorav tre stadioner, og ikke for eksempel Konserthuset eller Operaen, eller steder som Elm Street, Mono eller Parkteatret på Grünerløkka. Selvsagt kommer jeg langt med de 16, og selvsagt er det vanskelig å dekke alt av det som foregår ute på barer med scener etc.

Poenget er at enhver oversikt man får er eklektisk. Men det er jo nettopp poenget: Valget av musikk, valget av steder å gå er også en måte byboeren kreerer seg selv på. Det strekker seg helt inn i valget av kafeer og puber - kanskje er det vel så mye lydkulissen som er viktig, som designen for øvrig. Hvorfor skulle ellers noen av mine favorittsteder i sentrum bli ubeboelige etter et visst klokkeslett, når musikklista skifter og champagnetørste ungdommer inntar plassene?

For min del er ofte valget av konserter eller steder å gå basert på hva folk jeg kjenner har tipset om eller invitert på. Og slik er det vel for de aller fleste: Valget av rett sted handler om å kjenne rett folk.

Så konklusjonen er vel: Jeg lever (muligens) i en storby når det gjelder utvalg. Men jeg lever i en landsby når det gjelder valg.

Bilde: Wikimedia Commons, Jr247. Tysk metal et sted i Øst-Berlin. Skulle ikke forundre meg om konklusjonen gjelder der også.

Krasjkurs i skuldersenking

Som mange hovedstadsbeboere har jeg mitt daglige virke i det statlige byråkratiet.

Det trenger slett ikke være så tørt og kjedelig som det kan høres ut.

Jeg holder hus i et direktorat som tradisjonelt har vært omfattet med "stor velvilje, men liten interesse" fra politisk hold- for å sitere vår tidligere assisterende direktør.
Det kan oversettes til en opplevelse av mer enn nok å gjøre, og for få folk og penger til å gjøre det.

Nå er interessen bratt stigende. Stadig fler ønsker svar på stadig mer, og det er faglig tilfredsstillende, men også krevende, - delvis fordi ressursene ikke blir annerledes over natta, men også fordi det krever nye måter å jobbe på. Gøy? Definitivt. Inspirerende? Gjett da! Slitsomt? Ja.

Jeg fant meg selv hjertesukkende ved lunsjbordet her en dag: Kanskje man skulle tatt patent på noen skuldersenkere? Jeg og en kollega begynte å drodle fram noe som kanskje svakt kunne minne om bukseseler med alarmknapp og blinkende lys når skuldrene gled over det kritiske punktet.

En annen kollega kom med de forløsende ord. Det dreier seg jo faktisk om å godta at livet er slik.

Og det der har jeg altså tenkt litt på, og kommet fram til følgende lille krasjkurs i skuldersenking (bør tas før krasjet):

* Faglighet utøves ad hoc. Som min gamle professor på NTH sa, du utdanner deg ikke til noe, du bare utdanner deg. Man må koble kunnskap og situasjon løpende. Et møte, en befaring, et foredrag? Yes! Fagutvikling! Slik lærer man stadig noe nytt.

* Trenger vi å bringe faget videre? Ikke vent på at noen skal sette av ressursene til et større utviklingsprosjekt. Begynn med et stunt. Fortsett med prøving og feiling. Få med deg folk. Plutselig en dag er du og prosjektet ditt på statsbudsjettet.

* Pepres hverdagen av spørsmål fra alle kanter? Får du ikke gjort det du hadde tenkt fordi det ene møtet tar det andre? Tenk om igjen. Det er dette som er arbeidsdagens rammer for de fleste. Ta det som det kommer. Se på hvert spørsmål som en anledning til å bidra til større innsikt og forståelse. Ta hvert møte som en utfordring til å sørge for en klarere intensjon og fornuftige valg av handlinger. Slik blir møter viktige arbeidsgrupper, ikke tidstyver.

* Bygg opp om god stemning. At glade og avslappede mennesker er mer kreative er et vel dokumentert faktum. Er ikke du en humorist, le av de som er det. Vær oppmerksom på folk, se hvordan de har det, pepp dem opp!

* Pustebesvær? Sett deg ned og pust dypt ti ganger! Eller ta en tur rundt kvartalet. Løft en stol over hodet før du tar den vanskelige telefonsamtalen (husk å sette den ned igjen). Det blir lettere å konsentrere seg med luft i lungene og oksygen i blodet, og kroppen blir roligere etter litt bevegelse.

* Sørg for å gjøre absolutt ingenting innimellom. Det kan multitakses med å ta en kaffekopp, for eksempel. Eller å gå på trening, eller søndagstur. Se "How to change your entire life by doing absolutely nothing" av Karen Salmanson for tips.

* Gjør tilværelsen til en dans med hendelsene heller enn å kreve riktig rekkefølge og orden i køen.

Bile: McSush/Wikimedia commons

Og hva har Hijab med byutvikling å gjøre?

En refleksjon etter de siste ukenes debatter om både det ene og det andre

I en kommentar i Morgenbladet for ei lita tid til bake sa Lena Lindgren at "Den kulturen som belønner deg for din "korrekte" opptreden, den kulturen du elsker og er medlem av, er samtidig den som holder deg på plass. Vestlige kvinner barberer, vokser og napper fordi det er behagelig, ser fint ut og er praktisk. En muslimsk kvinne bruker hijab av nøyaktig samme grunner (..) Og det er frivillig innenfor den meningsrammen man lever i."


I Aftenpostendebatten om byutvikling på Litteraturhuset for ei lita måned siden sa Elin Børrud at folk liker å bo der folk ligner en selv. Så - er vi dømt til å utvikle segregerende bymiljøer?


Det spørs hva som menes med "ligner". Sett at du er opptatt av et levende, ideskapende, begivenhetsrikt, uttrykksfullt, innovativt, inspirerende bymiljø. Hvor du kan leve livet i spenningsfeltet og oppleve mulighetene. Da bor du nettopp der hvor folk ligner på deg: De er tolerante, de er trygge, de er ikke redde for å få sin kultur speilet mot en bakgrunn av mangfold, de er stolte, bevisste sine symboler, men ikke fanatiske, de er åpne for å utvikle nye arenaer for meningsdannelse, de bor tett og de lever sine liv også i de offentlige rommene.


Dette er nettopp ikke folk som ser ut som du selv gjør.

Ja til hijab i byutviklingen!

Bilde fra Wikimedia Commons.