Musikken, Byen. Livet.

Si meg hva du velger å høre, og jeg skal si deg hvem du velger å være

Et av kriteriene på en storby er for meg mangfoldet i konsertutvalg.

Som litt over middels musikkinteressert, er jeg med på diverse facebooklister over konserter, - en som heter konserter i Oslo, og et par som handler om konserter og andre evenementer på bestemte steder i Oslo. Disse har jeg valgt ut fra et ønske om å lettvint kunne følge litt med og kanskje fange opp musikk jeg kunne tenke meg å få med meg, når det nå skulle finne på å lande i vår tross alt relativt lille og provinsielle hovedstad.

Provinsialiteten ble kastet i grell relieff da det ryktes at Tom Waits hadde ytret ønske om å ha en konsert i vår nye Opera, men var blitt avvist. Mine enda mer over middels musikkinteresserte venner rev seg i håret og gremmet seg. For Tom Waits kommer jo ALDRI til Oslo!

Jeg tenkte jeg skulle undersøke kriteriet mitt litt nærmere, og gikk på nettet for å se om det gikk an å få en oversikt over hva slags og hvor mange konserter Oslo byr på ei tilfeldig uke i mars.
Men det lar seg ganske enkelt ikke gjøre. Stedet konsertoversikt. no, som sier det gir full oversikt, begrenser seg til 16 forskjellige scener, hvorav tre stadioner, og ikke for eksempel Konserthuset eller Operaen, eller steder som Elm Street, Mono eller Parkteatret på Grünerløkka. Selvsagt kommer jeg langt med de 16, og selvsagt er det vanskelig å dekke alt av det som foregår ute på barer med scener etc.

Poenget er at enhver oversikt man får er eklektisk. Men det er jo nettopp poenget: Valget av musikk, valget av steder å gå er også en måte byboeren kreerer seg selv på. Det strekker seg helt inn i valget av kafeer og puber - kanskje er det vel så mye lydkulissen som er viktig, som designen for øvrig. Hvorfor skulle ellers noen av mine favorittsteder i sentrum bli ubeboelige etter et visst klokkeslett, når musikklista skifter og champagnetørste ungdommer inntar plassene?

For min del er ofte valget av konserter eller steder å gå basert på hva folk jeg kjenner har tipset om eller invitert på. Og slik er det vel for de aller fleste: Valget av rett sted handler om å kjenne rett folk.

Så konklusjonen er vel: Jeg lever (muligens) i en storby når det gjelder utvalg. Men jeg lever i en landsby når det gjelder valg.

Bilde: Wikimedia Commons, Jr247. Tysk metal et sted i Øst-Berlin. Skulle ikke forundre meg om konklusjonen gjelder der også.

Krasjkurs i skuldersenking

Som mange hovedstadsbeboere har jeg mitt daglige virke i det statlige byråkratiet.

Det trenger slett ikke være så tørt og kjedelig som det kan høres ut.

Jeg holder hus i et direktorat som tradisjonelt har vært omfattet med "stor velvilje, men liten interesse" fra politisk hold- for å sitere vår tidligere assisterende direktør.
Det kan oversettes til en opplevelse av mer enn nok å gjøre, og for få folk og penger til å gjøre det.

Nå er interessen bratt stigende. Stadig fler ønsker svar på stadig mer, og det er faglig tilfredsstillende, men også krevende, - delvis fordi ressursene ikke blir annerledes over natta, men også fordi det krever nye måter å jobbe på. Gøy? Definitivt. Inspirerende? Gjett da! Slitsomt? Ja.

Jeg fant meg selv hjertesukkende ved lunsjbordet her en dag: Kanskje man skulle tatt patent på noen skuldersenkere? Jeg og en kollega begynte å drodle fram noe som kanskje svakt kunne minne om bukseseler med alarmknapp og blinkende lys når skuldrene gled over det kritiske punktet.

En annen kollega kom med de forløsende ord. Det dreier seg jo faktisk om å godta at livet er slik.

Og det der har jeg altså tenkt litt på, og kommet fram til følgende lille krasjkurs i skuldersenking (bør tas før krasjet):

* Faglighet utøves ad hoc. Som min gamle professor på NTH sa, du utdanner deg ikke til noe, du bare utdanner deg. Man må koble kunnskap og situasjon løpende. Et møte, en befaring, et foredrag? Yes! Fagutvikling! Slik lærer man stadig noe nytt.

* Trenger vi å bringe faget videre? Ikke vent på at noen skal sette av ressursene til et større utviklingsprosjekt. Begynn med et stunt. Fortsett med prøving og feiling. Få med deg folk. Plutselig en dag er du og prosjektet ditt på statsbudsjettet.

* Pepres hverdagen av spørsmål fra alle kanter? Får du ikke gjort det du hadde tenkt fordi det ene møtet tar det andre? Tenk om igjen. Det er dette som er arbeidsdagens rammer for de fleste. Ta det som det kommer. Se på hvert spørsmål som en anledning til å bidra til større innsikt og forståelse. Ta hvert møte som en utfordring til å sørge for en klarere intensjon og fornuftige valg av handlinger. Slik blir møter viktige arbeidsgrupper, ikke tidstyver.

* Bygg opp om god stemning. At glade og avslappede mennesker er mer kreative er et vel dokumentert faktum. Er ikke du en humorist, le av de som er det. Vær oppmerksom på folk, se hvordan de har det, pepp dem opp!

* Pustebesvær? Sett deg ned og pust dypt ti ganger! Eller ta en tur rundt kvartalet. Løft en stol over hodet før du tar den vanskelige telefonsamtalen (husk å sette den ned igjen). Det blir lettere å konsentrere seg med luft i lungene og oksygen i blodet, og kroppen blir roligere etter litt bevegelse.

* Sørg for å gjøre absolutt ingenting innimellom. Det kan multitakses med å ta en kaffekopp, for eksempel. Eller å gå på trening, eller søndagstur. Se "How to change your entire life by doing absolutely nothing" av Karen Salmanson for tips.

* Gjør tilværelsen til en dans med hendelsene heller enn å kreve riktig rekkefølge og orden i køen.

Bile: McSush/Wikimedia commons

Og hva har Hijab med byutvikling å gjøre?

En refleksjon etter de siste ukenes debatter om både det ene og det andre

I en kommentar i Morgenbladet for ei lita tid til bake sa Lena Lindgren at "Den kulturen som belønner deg for din "korrekte" opptreden, den kulturen du elsker og er medlem av, er samtidig den som holder deg på plass. Vestlige kvinner barberer, vokser og napper fordi det er behagelig, ser fint ut og er praktisk. En muslimsk kvinne bruker hijab av nøyaktig samme grunner (..) Og det er frivillig innenfor den meningsrammen man lever i."


I Aftenpostendebatten om byutvikling på Litteraturhuset for ei lita måned siden sa Elin Børrud at folk liker å bo der folk ligner en selv. Så - er vi dømt til å utvikle segregerende bymiljøer?


Det spørs hva som menes med "ligner". Sett at du er opptatt av et levende, ideskapende, begivenhetsrikt, uttrykksfullt, innovativt, inspirerende bymiljø. Hvor du kan leve livet i spenningsfeltet og oppleve mulighetene. Da bor du nettopp der hvor folk ligner på deg: De er tolerante, de er trygge, de er ikke redde for å få sin kultur speilet mot en bakgrunn av mangfold, de er stolte, bevisste sine symboler, men ikke fanatiske, de er åpne for å utvikle nye arenaer for meningsdannelse, de bor tett og de lever sine liv også i de offentlige rommene.


Dette er nettopp ikke folk som ser ut som du selv gjør.

Ja til hijab i byutviklingen!

Bilde fra Wikimedia Commons.

Om alternativ bruk av det et jagerfly koster..

http://www.doorsofperception.com/archives/2010/03/culture_cuts.php

Kampen og omkampen - Meninger - Kommentarer - Aftenposten.no

Butenschøn er klok, igjen:

Kampen og omkampen - Meninger - Kommentarer - Aftenposten.no

Byomforming= Byromforming

Eksemplet Drammen: Noe måtte gjøres. For eksempel å oppdage at elva ikke er et avløpssystem, men faktisk det som historisk sett binder byen sammen.

Når vi snakker om byomforming, om å revitalisere eller å byutvikle, er det en ting det er viktig å huske:

Alle disse ordene bærer på det byen er i dag. Vi former OM på noe. Vi vitaliserer - igjen - noe. Og vi utvikler noe - som er der fra før. Byomforming handler om at byen allerede har en form, har hatt en form - som trenger noe nytt. Men som også kan/bør/skal være grunnlaget for utvikling.

Når en tar den historiske synsvinkelen på byutviking som posisjon, er det altså ikke for å snakke om stillstand, osteklokke eller nei-nei. Det er for å snakke om vern som en form for (by)utvikling.Vi snakker om helhet, byens kontinuitet, og strukturer og elmenter som er beskrivende for denne helheten. Og om historia som en premiss og en ressurs i byutviklingen.

Hvis du som ansvarlig politiker eller engasjert borger leter etter hva du skal gjøre med et sted som har ting å stri med, - om det er forurensning, som det var i Drammen, eller trafikk, som det er i Bjørvika - er historia et godt sted å starte letinga. Ikke fordi fortidens mennesker skal kjenne seg igjen her.

Men fordi nåtidens mennesker skal det.

Bevaring og utvikling er altså ikke motsetninger. Både bevaring og byutvikling har en kjerneintensjon om demokratiske og helhetlige vurderinger- med god faglighet. Og begge deler er mest vellykket når dette faktisk oppnås. Kanskje aller mest vellykket når de spiller på lag?

Vår nye Riksantikvar har blitt kritisert for rollen han tar i offentlige diskusjoner om utvikling. Men de som ønsker å påpeke at han bør holde seg til sitt fagområde, historia, glemmer det viktigste poenget- nemlig at historia er ikke over. Den fortsetter her og nå. Vi har et ansvar som samtidsmennesker å føye vår del inn uten å forringe, men heller å forvalte og forbedre kulturarven til våre etterkommere.

En annen kritikk er at Riksantikvaren agerer politiker. Men jeg har hørt ordførere si at noe av det nyttigste man har når man skal heve blikket og tenke ut over pengeflyttinga, er frimodige fagfolk. Både stat og kommune har derfor utstyrt seg med fagetater- som er en del av demokratiet. At fagetaters overhoder opptrer som talspersoner for sin fagpolitiske rolle, og deltar i den offentlige debatten om utviklinga, er ikke bare legitimt, men riktig - om rollen er plansjef eller riksantikvar.

Det gjør ikke demokratiet mindre rikt at det kommer fler innspill å snakke om.

Foto: Stian Martinsen, Ypsilon Bru i Drammen. Flicr via Wikimedia Commons.

Kosmopolis - vår hjemby

(Nok) en refleksjon over den menneskelige tilværelse

Noen ganger er det ei låt som trigger. Denne gangen var det "Enhjørning"-
en metafor for den evige "bad-boy" idiosynkrasi. "Dårlige damer dropper jeg, bra damer dropper meg", synger Prepple. En trygg posisjon, intet håp om bedring.

Det får meg altså til å reflektere: Er kvinner virkelig fra Venus, menn fra Mars?
Er vi så fremmede for hverandre, - på grunn av gnisten? Er tiltrekning i virkeligheten en nær uoverstigelig barriere, lik gravitasjon mellom planeter? Som Kipling sa det: "East is east and west is west, and never the twain shall meet."

Er fremmedgjøringa total, fra sofaen hjemme til Karl Johan, fra lille Oslo til Manhattan? Kanskje ER verden blitt en storby, full av fremmede - som bor der sammen med oss, og som vi er henvist til å omgås etter beste evne. For alltid kan vi ikke unngå dem. Vi kan ikke for evig fremmedgjøre dem som trær i skogen. De er der, i det samme rommet som oss, i den samme atmosfæren, i samme båt. Hvis man vil være kosmopolitt, sier Kjetil Jacobsen, bør man legge sin ære i å kunne ha relasjon til alt slags folk, - kunsten er å lære seg å omgås den fremmede, folk man ikke kjenner og som man kanskje aldri vil møte igjen, på en høvisk og hyggelig måte.

Det er en frihet i dette. For i relasjonsmylderet må man jo også alltid skape seg selv, og mulighetsrommet er enormt. Dessuten større jo større tilfang av fremmede man omgås.

I antikken var (for å bruke Jacobsens eksempel) det å kunne kle seg riktig og snakke behagelig etiske problemstillinger, for det handlet om å kunne omgås mennesker. Fougeret de Monbron (1751) betraktet det overflatiske som et filosofisk prosjekt- mennesket som det store teatervesenet, alltid i bevegelse, uten forankringer og forpliktelser. Og det ultimate poenget i alle slike "det har vært tenkt før"-rekker: Joda, Shakespeare har også sagt det.
"All the world is a stage, and all the men and women merely players." I As you like it, i 1599.

Hvis "all the world is a stage", er det du selv som velger deg en maske. Å spille en rolle er å ta en rolle. Det handler om manus og speil. Ikke om "å være seg selv" eller å "være den man er"- for det er altså et valg, det er en ramme innenfor hvilken man kan fluktuere. Og rammen defineres av deg.

Det viktige blir å være den man vil være.

Da blir livet brått ikke så skjebnetungt og fremmedgjort lenger, men mer en lek med overflate og innhold.

Av og til kan til og med "trash-tv" være case in point: Jeg minnes et program jeg en gang surfet innom - som het "How to look good naked", med Gok Wan, britisk reality-show-stylisthomse som kjørte et "Bli ny"-show med et varmende selvrealiseringsbudskap innbakt: Bekledning handler om kroppen inni, - og aller mest om hvordan hodet som tilhører nevnte kropp tenker om den. Dette er noe så sært som et moteprogram uten klær.

Å kle seg naken for åpent kamera og føle seg vel med det, er målet med programmet. Og det er en ekstrem selvutfordring for de fleste selv i vår tid. Det etiske i prosjektet er altså demonstrasjonen av at skjønnhet kommer i mange fasonger. Skjønnhet er i sannhet noe som kommer innenfra: Du kan tenke deg vakker.

Særlig hvis du har en dyktig og entusiastisk stylist som heier deg fram, selvsagt..

Så kanskje det er håp likevel?

Til og med DumDum Boys sin Enhjørning er inne på det: "Jeg trodde jeg var håpløs, det var til jeg traff deg. Du trodde det var håp, til du traff meg." Da spørs det jo hvem som har rett, da.

La meg altså snu på det, la meg velge å mene at gnisten ikke er det som skiller oss, det er faktisk den som forener oss. At det er der kontakten mellom menneskene er, akkurat der i blaffet av gjenkjennelse, varmen i blikket, gløden, i øyeblikkene av glede, trygghet, nærhet.

Er det altså den rene hedonisme som skal til? Vel, gnisten - tiltrekningen - gir seg fysisk utslag i velvære, sant, men det kommer jo også an på hva slags handlingsimperativ man velger å ta den som. Livet byr på både smerte og glede. La meg si at i motsetning til hedonistenes filosofer tror jeg ikke at lidelse eller smerte er galt, eller straff, eller tegn på noe som nødvendigvis skal unngås, - det blir ikke mindre av den av en slik holdning. På samme måte tror jeg ikke at glede eller nytelse er belønning, riktig, det man alltid skal hige etter, eller for den del - på luteransk vis- synd. Gleden over et annet menneskes skjønnhet og sjarm, det jeg kaller gnisten, er bare tegn på noe som binder oss sammen.

Det er bare noe som er.

For å si det med Enhjørningen: "Den som venter, venter. Den som får se, får se"

Som jeg pleier å si: Det er mye vakkert i verden.

Bilde fra Wikimedia Commons- public domain