Prestisje som ruver - Meninger - Madsen - Aftenposten.no

Prestisje som ruver - Meninger - Madsen - Aftenposten.no

Verdens høyeste tårn - en enkel ambisjon å forstå, men nå ikke lett å overgå. Dette kan gjøre Dubai til et framtidig reisemål. Eller ikke.

Dette huset holder Kay Ove (44) rusfri - DN.no

Du blir som du bor? Artikkel i dagens D2:

Dette huset holder Kay Ove (44) rusfri - DN.no

Roma, når det regner

Allerede første dag på jobb etter sommerferien innså jeg at her måtte settes av tid til høstferie.

Når mørket setter inn er det dags for en ut-av-landet-byopplevelse, og Roma var på høy tid. Det er faktisk grenser for hvor lenge en dame i sin beste alder med urbane pretensjoner kan unngå å reise til Roma. Så jeg inntok nettet og bestilte bilett, hotell og innkalte reisefølge, hvoretter jeg lente meg tilbake i trygg forvissning om at her lå alt til rette for "some serious tourism".

...

Reisefølget, også en dame i sin beste alder, er alltid godt forberedt, og stiller også som regel med en not-so-shortlist over hva man "må se". Hun er også belest (til det irriterende), og begeistret for antikken såvel som renessansen og barokken. I kort det perfekte reisefølge. Så selv om byhistorie er noe av det som skaffer meg salt i maten, troppet jeg altså opp i Roma nokså uten bakgrunnskunnskap om byen, - ikke nødvendig tidsbruk med slikt reisefølge. Men selvsagt ikke uten en følelse av å begå noe lett hyklersk. Joda, jeg har lest en ting eller to selv også, og gjennom generell interesse og det man kan kalle populærkulturens osmose har jeg da tilegnet meg en del kunnskap om romere og Roma. Men den kom jo i hovedsak uten bykart.

...

Da kommer man ikke utenom turistguide-visdommen. Turistguider er en egen kategori prosa. Ikke uten underholdningsverdi, full av malende beskrivelser, superlativer og halvbakte sitater som den er. "Den evige stad" er Roma (men hvorfor? Guiden tier). Pantheon: "Ærefryktinngytende". Peterskirken: "Forbløffende". Via dei Condotti: "The worlds most opulent and understated shopping street". Jeg kan etter selvsyn slå fast at alt dette forsåvidt stemmer.

...

Det står også i guidebøkene at november er den mest regnfylte tida i Roma, i en ellers mild og solfylt by. Stemmer nok, det og. For oss betød det mildt, sensommer-aktig, gangbart vær, med femten-sytten varmegrader og solfylte regnskurer som faller gjennom lufta som forheng av tunge glassperler. Også romerne så ut til å ta det med fatning, som de tar alt med fatning ,- hvis drosjesjåføren tuter, er det mer av gammel vane enn av latinsk temperament - Romerne og romerinnene tripper leende tett sammen under samme paraply, romerbarna hopper jamsis i sølepyttene eller står med sin barneparaply oppslått under takdryppet for å høre trommelyden.

Vi ruslet og trasket og gikk, mellom gylne murer, sårføtte og søkkvåte som romerske ruinkatter langs Trastevere. Vi satt innhyllet i romersk galanteri og gassfyrt strålevarme på fortausrestaurant ved tempelets fot, og lot oss løfte av tidens og bygningens tyngde rundt oss.

...

Når vår nye Riksantikvar nå taler modernismen og "bruddet" midt i mot, og snakker om det nye i dialog med det gamle, om bylandskap og om tidsdybde, tenker jeg på Roma. Hvor renessansemesterverk er bygd på, og i, og delvis av, antikkens monumenter. Hvor du, hvis du vender hodet til venstre ut av hotelldøra, kan se Colloseum flombelyst i enden av gata. Hvor du nærmest i vanvare en tilfeldig kveldsrusletur kan finne deg selv på Capitol. Dette er å oppleve essensen av tidens dybde - all den tiden vi har lest om, den som er vår historie.

...

Selvsagt falt jeg for byen, slik "alle" sa på forhånd. Og selvsagt må jeg tilbake. Men det måtte man dog ikke være Snåsakjerringa for å forutse.

Bildene: Kunstmarkering av murens fall i Den Spanske Trapp, Colloseum, Pantheon.

Å være. (Å) Venezia.

Han: "What do you think?" Hun: "I liked the one in Vegas better"

Jeg har vært på utstillingsåpning i DogA (alle burde gå ofte dit); nå er det utstillingen

"greetings from Chain City+9" - In search of the Authentic city. Utstillingen viser en video hvor man får følelsen av å sitte i en gondol i og gli gjennom en kanal i Venezia

- eller vent litt..

Joda, det er Venezia. I Orlando, Las Vegas, Tokyo, Nagoya, Doha og Macau bygger de byen på nytt, så å si i 1:1. Mens det ekte, opprinnelige Venezia, som en følge av turisme og klimaendring forfaller og blir museum, i følge forordet i utstillingsbrosjyren. Som en annen StarBucks - kafé blir byen - ideen om byen - nytolket rundt i den ganske verden. Og turistbrosjyrene skryter: Som å være der, men uten lukta og skitten. Eller: Ta med din kjære og drøm om den dagen dere skal dra til det virkelige Venezia, det virkelige Europa.

Jeg var der, altså i DogA, ikke minst for å høre Kjetil Rolness, lett henslengt og slentrende kåserende ved siden av popcornmaskinen, om kitch og kunst, om autentisitet og turisme. Om den bestemte typen turisme som vi som har råd til det bedriver (og beskriver som den riktige, den nødvendige): Turismen utenfor mainstream. Der turistene ikke går. I bakgatene. Om natta. Det aller riktigste av alt er å oppleve Marcusplassen (så å si) alene. I Venezia, Italy, så klart.

Men, påpeker Rolness; er ikke dette egentlig en kitchy holdning? Aldri så lite snobberi? Alle reproduksjonene av Mona Lisa, gjør de Mona Lisa i Louvre mindre ekte? Alle som flokker seg rundt den ekte Mona Lisa, er det ikke nettopp fordi de har sett reproduksjonene og nå endelig er der og kan oppleve auraen av den ekte.. (langt der borte, bak skuddsikkert glass?) Hun er ekte, derfor er hun vakker..

Vi bruker disse tingene til å sortere hverandre etter, som Bourdieu påpeker, det er slik vi bygger opp vår kulturelle kapital. Jeg har vært i Venezia, ikke den i Vegas, og derfor kunne jeg lett se nedover nesen på de som "bare" har sett reproduksjonen. Jeg har også vært i Louvre, - og hva gjorde vi? Jo, vi løste problemet med å se nøye på den håndfullen andre Leonardo-verker som henger der, som turiststrømmen går forbi.

Guilty as charged.

Jeg har også ironisk distanse til min egen fargeanalyse og interiørkonsulent, og er brennsikker på hva designlampa i stua heter.

Hva du ser definerer hvem du er. Og ikke bare i dine øyne..

Nyttig Pratchett-assosiasjon (siden jeg tilfeldigvis satt med den boka foran meg): "The Monks of cool, whose tiny and exclusive monastery is hidden in the lower Ramtops, have a passing-out test for a novice. He is taken into a room full of all types of clothing and asked: Yo, my son, which of these is the most stylish thing to wear? And the correct answer is: Hey, whatever I select."

Du kan godt se ut som en boms, med møkkete, fillete og brukt-i-fjorten-dager-i strekk -aura over antrekket, hvis du har vært på trekking i indre Mongolia og buksa i utgangspunktet kostet nærmere to hundre pund.

Der noen ser skitt, ser andre patina. Der noen lukter kloakk, lukter andre historie, autentisitet.

"Time is another conuntry", sies det.

Men nå er overalt. Også i Venezia, Italy. For eksempel, et poeng Rolness tok opp: Marcus-kampanilen datt ned på slutten av 1800-tallet. Den som står der nå, ble bygd i 1912.

Bilde fra Wikimedia Commons, Honza Beran

Butenschøn om kulturhistorisk museum i Bispevika

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3210304.ece

En fornuftig mann, Butenschøn.

Oslolunsj, sensommer. Stemningsrapport.

Definitivt et litt eksentrisk lydspor på denne lørdagens kafé.
Får en til å undres på hvem som står bak. Klagende americana, litt obskure ikke-slagere av kjente artister, jazz, grunge og sære coverlåter. Har latt meg fortelle at kafé-lydfiler flest neppe er tilfeldig sammenrask. En venn av en bekjent setter sammen slikt for penger, mener jeg å huske at noen sa en gang.

Dette rimer på et litt uforklarlig vis med artikkelen jeg leser i Morgenbladet, av Agnes Ravatn: Om livet sett fra døden, og hvor uviktig alt er. Etter alt å dømme en rimelig nyutstudert kyniker av et -- gjenkjennelig slag. Et mange-lag- i løken selvpresentasjonsstykke. Et "you may laugh" ment på ramme alvor. Sitter igjen med en følelse av at denne dama gjerne skulle vært mer brilliant enn hun faktisk er, og at hun antakelig vet det og har formulert den holdningen for seg sjøl allerede.
Typisk 00-tall?

Hardly..

Jeg tar et kort blikk på meg sjøl, her jeg sitter i min ensomhet og lunsjer, og tenker at den blonde ekspeditøren muligens ser noe mer tragisk enn glamorøst og mystisk her. Men hun har jo forlatt sitt hjemland for å servere bortskjemte beboere i en av verdens dyreste byer. Og hvor glamorøs følte jeg meg da jeg var 20? Sjelden. Glimtvis. Det kom senere. Nå er litt leppestift nok.

Hvorfor er sjølframstilling så viktig? Hva gir det egentlig? Jeg får assosiasjon til en episode i "Sex and the City" hvor jentene (da 36) nevner 43 som sin "scary age". Jeg kan med skam å melde ikke se noe særlig scary i speilet. Men det er vel kanskje tragisk, det og..

Selvsagt er det kos de gangene lunsjen deles med noen og vi blir sittende å skravle til kvelden faller på, - selvsagt hadde det vært fint å kjenne noen som alltid hadde lyst til det samme som en selv. Men det er jo faktisk en ganske "tall order". Og skal jeg være ærlig er det også av og til skjønt å sitte for seg selv på kafé og være deilig selvopptatt uten at det berører noen andre.

Så kan man smile litt skrått av de klagende kjærlighetssorg-sangene om å være heeeelt aleeeenee.. For de er jo sanger som handler mer om den som synger enn om hun som dro/ ble forlatt.

Også dager hvor agendaen bare er å se hvorvidt man finner en fin kjole er dager, på lik linje med de dagene man slumpet til å si noe som var viktig for noen, eller de dagene man maktet å få en hel forsamling til å le så tårene trillet, eller de dagene noen fortalte en at en er utrolig vakker.
Man lever vel hver dag. Også de dagene man ikke er hoppende lykkelig eller bunnløst ensom.
Der er nyanser. Av alle valører.

Oppdraget er ikke å hige etter ekstremene, men å leve alle nyansene i livet.

....OK, det holder vel for en lørdag...

Foto fra Wikimedia commons, av Agne27

Beijing for tourists

Beijing er en stor by. Virkelig stor. Over 16 millioner bor innenfor byområdet.

Vi ankommer pr tog, og kjører i en times tid i byen før vi når stasjonen.

Dagen etter skjønner vi hvorfor guiden som kom og hentet vår lille gruppe var dedikert kun til vårt reiseselskap - og ikke til hele den norske gruppa, som i Mongolia. Å bli guidet på en sommerlørdag i den forbudte by er ingen spøk, - og en gruppe på over seks personer ville raskt bli en større utfordring enn godt er for vår lille, tøffe guide.

Hun har et kinesisk navn og ett engelsk (velg selv) - major i historie og et helt strøkent engelsk. Vi er heldige. Men fire dager er selvsagt alt for lite til å få noe annet enn et høyst overflatisk inntrykk av 3000 år med byhistorie, - selv med en rappkjeftet guide og flittig fotografering.
Turismetilstanden tar over. Det behagelige med å bli kjørt hit og dit i luftkondisjonert minibuss. Stadig å bli mint på at man bør kjøpe vann eller gå på do. Å bli gjetet gjennom noen av verdens flotteste kuturminner, og bli avfotografert med kinesiske pikebarn i armkroken ("she has nevel seen an European befole"). Å gi seg over til gruppebeslutningene: En hver gruppe trenger ikke mer enn en idé på deling, - er det fler, betyr det kun forsinkelser og forhandlinger.

Ender opp med hodet fullt av lett sammenblandede inntrykk, og føler at å gjengi dem kom til å ligne svært på Nærums "litteraturhistorie etter hukommelsen". Men anbefaler turen.

Bare byplanmuseet er grunn god nok.