Ryddelykkens inntog

"When you change the way you look at things, the things you look at, change".

Jeg var i tvil, så jeg leste bokanmeldelsene først. Det var to ulike sorter synspunkter, - enten den som ler av den ryddefikserte, ensomme emoen, og mener dette ikke lar seg applisere på en sunn, norsk familie med bruk for regntøy og slagstøvler- eller den som elsket systemet og hadde kjøpt boka til alle sine venner, og setter nesa i sky over folk som går i forsvar over egen mangel på kontroll i livet.

Jeg snakker om Marie Kondo (KonMari) og hennes "Life Changing Magic of Tidying". Nå har det visstnok også kommet en oppfølger. Ingen av anmeldelsene sto for meg som en anbefaling av metoden, akkurat, men jeg var nysgjerrig nok til å laste ned boka.

Hun har et unormalt forhold til rydding, ingen tvil om det.

Hun er også japansk, - og i en japansk kontekst forestiller jeg meg at dette kommer ut som nokså fornuftig selvhjelp. Jeg skal ikke innbille noen at jeg forstår japansk kultur, men jeg aner at det er noe med det disiplinerte, rene, nøyaktige, nette- som er en form for ideal, en dyd som alle japanere forstår, tror jeg. Og dette at ulike aktiviteter kan opphøyes til en form for meditasjon, - som for eksempel blomsterdekorasjon, te-seremoni, origami - framstår også som svært japansk og tiltrekkende for meg.

Men rydding? Get a life, liksom?

Alt ser forskjellig ut, avhengig av hvilket prisme man velger å bryte det gjennom.  Å eie færre ting, men bry seg om de tingene du eier, er lett å finne gjenklang for hos den vestlige forbrukertrøtte, også. Å søke en kvalitet i det du velger å kle deg i og omgi deg med, og å bruke tingene omsorgsfullt, gir mening. OK, så langt bare en annen måte å drive med selvdefinisjon gjennom ting, kanskje (altså typisk vestlig kultur). Muligens bakgrunnen for KonMaris store gjennombrudd på denne halvkulen, lett å avfeie som halvnevrotisk tøys.

På den andre siden er det en øvelse i å finne tilbake til sin egen sans for, og glede ved, kvalitet. En metode for å bli mer oppmerksom på her og nå, tingene og ens egen opplevelse av dem. En eksersis i å ikke overdrive, å ta bort det overflødige fra livet, å stilne skravlet i hodet.
Jeg liker å rydde selv, når jeg trenger å sortere hodet. Jeg liker at tingene har en fast og logisk plass, og at jeg vet hvor ting er. Jeg liker tanken på å ha det jeg føler jeg trenger, og å la alt annet sirkulere videre til noen som setter bedre pris på det eller kan bruke det som råvare. Og jeg er lett med på at jeg ikke trenger fullt så mange ting.

Jo, det er såklart mulig å vanne nevrosene med dette. Men jeg kjøper at det kan fungere som en meditasjon, en måte å finne tilbake til det viktige, og å falle til ro med det. Jeg er altså ikke med på at det er en forutsetning for at livet skal komme ordentlig i gang - det kommer vel helt an på hvor man er hen i livet. Jeg har hatt perioder hvor jeg slo meg til ro med mye rot. Det er bare en metode, for søren, - det finnes fler, den passer neppe alle.

Men det er også sant at selv om den kanskje ikke passer inn i en travel småbarnsfamilie, så er ikke alle der. Det er ikke noe man må, det heller.

Går for 50 til

Soundtrack:
"Old man, look at my life,
I'm a lot like you
were"
(Neil Young)

"You must remember this,
A kiss is just a kiss, a sigh is just a sigh
The fundamental things apply
As time goes by"
(Herman Hupfeld)

I en herværende debatt om boligsituasjonen i Oslo, som jeg av profesjonelle årsaker har fulgt en stund nå, dukket det opp et utsagn om at "det er ingen tradisjon for ekspropriasjon til bolig i Oslo". Som ga meg litt grunn til undrende ettertanke, siden jeg nylig har lest Oslos bolighistorie, igjen av profesjonelle årsaker, der det framgår at i perioden ca 1960-1982 var det nettopp bolig man eksproprierte til.

Det, og det faktum at min egen femtiårsdag nå er godt overstått, fikk meg til å fundere litt.

Utsagn som "det er ingen tradisjon for" ditt eller datt, eller "det har aldri før vært slik at" i en debatt er som regel ikke ment som faktaforvrengning, selv om det ofte kan være det, om man løfter blikket litt, eller om man ikke er født i går. Det er ofte ikke annet enn et bud på hva vi bør ha lagt bak oss, eller hva tiden har gått fra. For eksempel kan vi jo håpe at vi har lagt forfølgelsen av jøder bak oss, og at Norge nå har tradisjon for å være et mangfoldig samfunn. Manns minne bør kunne være noe mer enn "så vidt jeg kan huske", noe mer enn det hver enkelt av oss kan eller velger å huske, eller har erfart selv. Vi har heldigvis skreven historie. Det er bøker man kan lese. Der finnes et større bilde. Mennesket har muligheten til å lære, både av fortidige suksesser og fiaskoer. I teorien.

Men nå er jo ikke det akkurat den mest iørefallende melodien i mitt ekkokammer, da. Og, det er lett å tro, heller ikke i mange andres. Vi ser for tiden endetidssymptomene blomstre, gjør vi ikke. Vi tolker postfaktualismen, "I believe, therefore I am right", Trump og alt sammen som et signal om at det tenkende menneske er overvunnet, og verden er på vei utfor bakke.

Men det er jo ikke første gang enden har vært nær, heller. Og neppe siste gang.

Barnedødeligheten synker, sier verdens helseorganisasjon, og helsa er på opptur. Verdens gjennomsnittsborger kan regne med å bli eldre enn noen sinne. Framtida er vanskelig å spå, og det ser jammen ut som fortida er uoversiktlig også. Hva er tilbakelagt? Hva er tilendebragt? Hvem er toneangivende, og hvem er i bakevja? Dinosaurifisering av foregående generasjoner er en samtidsøvelse, og en velkjent hersketeknikk.

Er det fordi jeg har blitt femti, og ungdomsforherligelsen i vesten gjør meg defensiv? Er jeg gått ut på dato? Gjelder ikke mine fakta lenger? Men jeg er jo ikke "forrige generasjon" sånn plutselig. Jeg er din samtidige. Dagens dato er den samme for meg, som for min 28 år gamle hipsternabo og min 73 år gamle mor. Jeg har litt lenger erfaring enn naboen, og en litt annerledes enn modern. Jeg er ikke 50 slik hun var 50, for jeg er det nå, og hun var det da. Ikke er jeg med på at 50 er det nye 40, heller. 50 er det nye 50. Aldring er ingen feil med systemet, det er en viktig del av den menneskelige erfaring. Og jeg holder fast på at det går an å bli klokere.

Tenker jeg går for 50 til.

Oslo by: Hvem er vi, og hvem kan vi bli?

Oslo by: Hvem er vi, og hvem kan vi bli?

"Life imitates Art far more than Art imitates Life (..) the self-conscious aim of Life is to find expression, and Art offers it certain beautiful forms through which it may realise that energy" 

(Oscar Wilde)

" Hvor er'u bor hen a?

Eyh la meg ta deg med til byen min b-b

Eyh la meg ta deg med til 

ah.. ta-ta deg med til Oslo"

(Karpe Diem)

Jeg leser Line Ulekleivs anmeldelse av Jon Benhamin Tallerås (31) sine kunstprosjekt, sammenfattet under overskriften "Fysiske lesninger av Oslo". Å vandre i byens gatenett, langs med det og på tvers av det, har lenge opptatt samtidskunstnere, starter hun. Tallerås har i prosjektet "Adieu to here, no matter where", trukket en tråd fra Rimbaud til byveven, bokstavelig talt. Ved å gå, nesten 30 kilometer, for å treffe hver eneste bokstav i kartet og slik stave seg fram til sitatet over. I samme ånd er verket "Fotnoter" - med en "alternativ" audioguide fra Munchmuseets (nåværende) plassering til bussterminalen, eller Galleri Oslo, og fotoutstillingen "Loitering Linguistics". Denne moderne ruinen, som Ulekleiv kaller den, Galleri Oslo altså. Hun har åpenbart sansen, - jeg, som ikke har sett/gått/hørt noen av verkene, tenker at dette var da svært så - bokstavelig, da. 

Men selvsagt er det også i tråd med en av de for tiden rådende idéene - også i mitt sinn - om hvordan by blir til. Faktum er at kunst er det halmstrå byutviklere ofte griper til når ting går trått. Bare se på Dansens Hus, som var brekkstang for hele Vulkan-utviklingen. Mange andre eksempler kan nevnes: Det handler om å vise oss noe nytt som ikke var der før. Det er det kreative folk driver med.

Jeg var nylig på OBOS' boligkonferanse - i embets medfør. Der hørte jeg Are Kalvø (46) - som jo kan det der med å beregne sitt publikum - si at han for sin del er glad for at det er mange ting han slipper - for eksempel politikk, yoga, folkedans - og å planlegge og bygge hus til folk. Hans poeng var at folk bruker utrolig mye tid, penger og energi på boing. Boing, definerte han, handler først og fremst om å pusse opp og å svi kjøtt. Eller å sjå på fjernsyn om folk som pusser opp og svir kjøtt. Nei, dette var han glad for at han slapp - og lista opp ei lang liste over krav folk har til boligen som grunn. Oppsummert: Et hus på landet, med hage eller ihvertfall terrasse, uten naboer, og bråk, helst midt i byen, i nærheten av en god pubquiz og tilstrekkelig ølutvalg til folk som nå (etter fylte 40) sier de er "interessert i øl", ikke at de drikk. 

Slike bomiljø blir jo ikke gratis. 

Erling Dokk Holm (52)  sa på samme konferanse at "vi har ikke boligmangel i Norge. Vi har bymangel." Han snakket om sosial kapital som den vesentlige innsatsfaktoren for byutviklinga. Det kan han ha rett i, når det gjelder de felles sosiale arealene. Samtidig som det minner meg om Bourdieu - hvis "alle" vil samle sosial (kulturell) kapital ved å bo et sted, øker stedets status og pris. Og jo høyere pris, jo færre "alle" kan vi være akkurat der, og urbanisme blir en eksklusiv øvelse.

Eller man kan velge å si at byen, det er meg det - og deg, mine valg, dine valg. Det jeg ser, det du ser. Og at det fortsatt er sant når vi skalerer opp til et større - eller det store - "vi": Byen er vår felles egenutvikling. 

Selv har jeg blitt stadig mindre opptatt av status. Jeg opplever at lykken gror raskere hvis du gir næring til sinnet heller enn til egoet. Da gir folk som Tallerås og andre jordnære, bokstavelige, kreative byentusiaster meg håp. Fordi helt nye ting er i ferd med å skje i byen vår. Og kanskje gatene blir vakrere når vi danser i dem, parkene når vi dyrker i dem, takene når vi svermer på dem - sammen med bybiene. 

Margrethe(50) er i alle fall godt fornøyd med å kunne dyrke sin øl-interesse sammen med folka sine i den grønne skyggen under den gylne engelens beskyttelse, - midt i Oslo. 

For vi driver ikke med boing her i byen. 

Vi driver med leving.

Kan byvekst stoppes?

http://www.planetizen.com/node/78437/how-cities-grow-big-not-how-big-cities-grow

Anbefaler: Det som skjer når du setter deg ned foran levd liv og spør uventede spørsmål

The Talks

Vita brevis

                                                  -Nei, det betyr ikke "livet er brev"

Som erfaren byråkrat og mellomleder i det offentlige Norge, kan jeg bekrefte at jo, det er mye brevveksling. Vi bruker mange A4-sider, atskillige ord og et utall bokstaver på å uttrykke vedtak, forskrifter, veiledning og råd. Jeg er ikke tvil om at det er atskillig mer enn nødvendig av det gode. Jo, vi trenger å ha presise forskrifter og regler, og å sette vedtak på trykk, det tilhører rettssikkerhetens domene. Det skal være likhet for loven, og vi skal være etterprøvbare og etterrettelige. Men all denne brevskrivinga som uttrykker ønsker, veiledning og råd er ofte særdeles lite effektiv bruk av tid. 

En annen myte om det offentlige er at vi bruker alt for mye tid i møter. Jeg kan igjen bekrefte at jo, det er mange timer i møter. Men som jeg sier til Mannen - gjerne etter gjennomgang av dagens program hvor hans konklusjon er at jeg jammen er mye i møter, gitt : Mye av jobben blir gjort i møter. Det er faktisk vel så effektivt som å sende brev til hverandre. Et møte sier mer enn tusen ord. Å sette seg ned rundt et bord og se hverandre i øynene er ofte det som skal til for å bringe saken videre. Og det er logisk nok - ansikt til ansikt har man ganske enkelt tilgang på mye mer informasjon. Jeg kan bruke alle mine fem sanser. Jeg hører stemmene, ser hvordan folk framstiller seg og ter seg.  Symbolbruk i klesstil og mine, fakter, kroppspråk, hvordan blikket festes eller flakker, hvordan du er framoverlent og rask i bevegelsene, eller bakoverlent og stiv, varmt eller kaldt håndtrykk, er ting som tilsammen gir et godt eller dårlig inntrykk og som summerer seg opp til en god eller dårlig magefølelse hos meg. Alle disse sanseopplevelsene gir meg rent faktisk et bedre grunnlag for å gjøre vurderinger som er riktige. Jeg vet mye mer om hvordan du har det når jeg ser deg. Et møte gir meg muligheten til å påvirke din tilstand, å opplyse, forklare, berolige eller overbevise, på en helt annen måte enn mine skrevne bokstaver kan.  Og på mye kortere tid.

I en hektisk hverdag er det riktgnok ikke alltid like lett å møtes. Ofte sender vi en epost om spørsmålet, eller tar en  telefon. En telefon gir meg mere informasjon enn eposten om din tilstand, for da hører jeg jo stemmen og kan vurdere om du er opprørt eller opprømt ut fra klangen og toneleiet,  - men det er ikke like godt som et møte fjes til fjes. Telefon er andrevalget for møter, selv om telefonmøter kan fungere godt for folk som allerede har møttes en gang og kjenner hverandre litt. Da sparer man reisetid og flybensin. Skype er enda bedre, da kan jeg både se og høre deg. Epost er egentlig bare brukbart til generell informasjon som alle skal ha, og til helt enkle spørsmål og svar og videresending av spørsmålet til rette vedkommende, og til utsjekk i en pågående prosess med folk du møter ofte.  Jeg mistenker at en av grunnene til at hverdagen er hektisk, er alle mulighetene til misforståelser som alle epostene gir. Alle mulighetene til å havne i stolleken om ansvaret for saken. Jeg bruker å si til mine medarbeidere at vi alltid har tid til en kort prat,- ti minutter på dørstokken er verdt mange runder med eposter og kopier til folk som ikke trenger dem. En telefonsamtale klarer opp fortere enn ti eposter. Hvis jeg er travel, kan du oppleve at jeg sier "hei, hva kan jeg gjøre for deg?"  slik at du blir tvunget til å komme til saken, -men ikke at jeg ikke svarer. 

Et annet effektivt ledelsestips er: Det du gir oppmerksomhet, blir det mer av.

Dette gjelder så vidt jeg har sett helt uavhengig av om oppmerksomheten er positiv eller negativ. La oss si du er lei av kos med misnøye i lunsjen. Ikke bare hjelper det ikke å kjefte, folk blir akkurat like sure som før av det. I tillegg blir de også sure på deg (ingen liker å bli irettesatt), - og til alt overmål blir du sur selv. Trikset er å avvise det som foregår ved å skifte fokus. Det er faktisk lov å være blid.  En blid og positiv holdning til det man gjerne ser er vel så oppløftende i et arbeidmiljø enn en sur og avvisende holdning til det man ikke liker. Alle liker å le, men det er ikke likegyldig hva vi ler av.

Jeg ser med en viss undring på engasjementet rundt den skitne og truende språkbruken som fins på nettet. For meg er det i samme kategori, bare enda litt verre. Å gi det oppmerksomhet på sine egne premisser vil ikke hjelpe. Kommentarkjeder til avisartikler på nettet er en ting jeg ikke ofrer mange kalorier på.  Så langt jeg har sett er de dessverre stort sett befolket av menn som tenker og skriver med et helt annet organ enn hodet. Det kan godt være at dette er folk som oppfatter at de deltar i en form for barsk humor-kultur, som skaper seg en pirrende ny personlighet bak tastaturets anonymitet. Men jeg kan for min del glatt forsvare å gi blanke. Det som kommer ut av disse typene interesserer meg overhodet ikke. Å gi dem oppmerksomhet er å gi dem det de er ute etter. Å skjenne vil bare eskalere problemet. De aller fleste av dem ville aldri drømt om å si noe sånt til meg om vi satt ansikt til ansikt. Jeg er nemlig en ganske hyggelig dame når du treffer meg.

Verre er det selvsagt for dem som opplever kommentarene rettet direkte mot egen person. Mitt råd da er: 

Rapporter skitprat. Anmeld trusler. Punktum.

Livet er ganske enkelt for kort.

Den fjerde dimensjon

Oslo skyline. I kulturminneforvaltninga kaller vi det tidsdybde. Fra Akershus slott med røtter i middelalderen, til 1800-tallets murby, 1930-50-tallets rådhus og 1980-90 –tallets høyhus. FOTO Nils Anker

Byutviklere og arkitekter er vant til å tenke i det tredimensjonale rommet, og i dynamikken som gis av trender og marked. Tiden er den fjerde dimensjon i byutviklinga. Spørsmålet er hvor lang tid er vi vant til, eller opplært til å overskue? Begrepet bærekraft er et barn av tiden på mer enn en måte: Hvis man tar en samfunnsutvikling, tilsetter mye tid og rører rundt: Blir det holdbart, eller detter det fra hverandre?

Hvordan klarer vi å tilsette nok tid i miksen og finne ut hva som er holdbart?

Et sted å starte kan jo være å se på de elementene i byen som allerede har holdt lenge, og se hva som har hendt med dem. Vi ser på de gamle husene og miljøene som kilder til kunnskap om samfunn og liv som er levd og forbi, - men det stopper ikke der. Kulturminnene er også ressurser for dagens mennesker, kilder til opplevelser, og ting vi kan bruke.

Det moderne sinnelag er allerede 100 år gammelt, til og med modernismekritikken er et tilbakelagt stadium. Nå virker det helt åpenbart at å vende det gamle ryggen eller viske det ut, og gi rom for de ranke bygninger, de store, grønne og solfylte parker og de effektive motorveier ikke er løsningen. «Modernismen i arkitekturen var i si tid et svar på utfordringene som industrialismen hadde skapt. Denne perioden er for lengst over i Vesten, og dagens arkitekturuttrykk må nok først og fremst ses på som uttrykk for en global kultur, der en samtidig forsøker å ta vare på lokal identitet», sier Karl Otto Ellefsen, rektor for arkitekthøgskolen i Oslo (AHO), i klassekampen den 19. 11. i år.

Det er ikke bare planleggere og arkitekters forståelse som er endret. Folk gikk i tog for 50-60 år siden og ville rive Bryggen i Bergen. Om Bakklandet i Trondheim sa de «riv skiten». Men da Enerhaugen i Oslo ble revet, var det et skifte på gang i folkemeningen. Nå er Bakklandet en viktig del av byidentiteten i Trondheim, og ingen er vel stoltere av Bryggen enn bergenserne. De gamle områdene er verdifulle bomililjø og bymiljø som byr på gode opplevelser og godt byliv.

Men byer skal vokse. Andelen av befolkningen som bor i byer eller tettsteder var større enn andelen utenfor allerede i 1960, og trenden bare fortsetter. Det må finnes rom til dem. Hus som er bygd blir heller ikke stående statisk, - små og store endringer skjer både inni og utenpå, som følge av funksjonsendringer, behovsendringer og motesvingninger. Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling i Oslo, formulerte utfordringen enkelt og treffende ved åpning av seminaret Heritage values in growing cities den 2. oktober: "Hvordan ta vare på det beste, når alt må forandres?"

Kraftig byvekst i pressområdene gir komplekse problemstillinger. Faren er at utviklingen blir overlatt for mye til utbyggeres og eieres interesser. De mangler kanskje helhetssynet, de har ikke øre for folks meninger, de kan bygge prosjekter som tar fra byen uten å gi noe igjen. De har fått slippe unna med uinspirert og lettvint arkitektur, som kjøpesentre og ensartete boligblokker som gir god profitt, men tvilsomme miljø. God arkitektur gir fleksible bygninger og miljøer som tåler tidens endringskrav. God arkitektur kan ta tak i det gamle og skape helt nye begivenheter av det, slik som på Papirbredden i Drammen, i Møllebyen i Moss, på Vulkan i Oslo. Men det skjer ikke av seg selv.

Vi trenger planlegging. Planleggingen i Norge er bygd på prinsippet om at eiendomsretten må veies opp mot samfunnets hensyn og behov. Planleggingen skal både tilrettelegge for økonomisk aktivitet og eiendomsutvikling- og begrense skadelige utslag av den. Den skal være demokratisk og gi folk anledning til å medvirke, samtidig som den skal være effektiv.

Jeg bruker å si at planlegge skal man gjøre så lite som mulig, men så mye som nødvendig.

Uten friksjon er det ikke, men det skal det heller ikke være. Kulturminneforvaltninga, der jeg jobber, har som oppdrag fra storting og regjering å by på tenkepauser når utviklinga presser på. Den rollen blir ofte misforstått eller konstruert som bare plunder og heft. I samme sak kan vi bli møtt både med liten forståelse og høye forhåpninger. Men de som tror, eller for den saks skyld håper, at alt stopper når by- eller riksantikvar kommer på banen, tar feil. Selv de som måtte tro det i de respektive etater.

Tenkepausen gir rom for å tenke på nytt, og tenke at vern også er en form for byutvikling. Det som starter som krangel kan bli til en begivenhet, slik som det har blitt for eksempel på Vulkan. Det hele kommer an på kommunens evner som samarbeidspart og pådriver, og utbyggers og arkitekters visjon og vilje til å la seg utfordre. Møtet mellom gammelt og nytt kan skape noe helt unikt og viktig for byen.

Hva mer er: Det gjør ofte det.

Flinkhetens forbannelse

Det slo meg da jeg surfet innom Tinteguri - også kjent som Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i HP- at jeg har et problem. 

Jeg er flink.

Problemet med å være flink, er at det aldri blir nok. Tinteguri er altså administrerende direktør, men likevel med tid til å ha en klok blogg om ledelse av livet. For eksempel om hva man gjør når den midterste dattera på 11 vil på "face". Eller om det å planlegge karrieren. Eller om hva man har på seg på jobben: Et elegant lite nikk i retning rosabloggerne, sånn kan det bli når dere vokser opp. Vi kan forledes til å tro at sjefen egentlig bare er ei vanlig jente i en litt uvanlig jobb, som forteller om sine erfaringer og deler smarte triks om ledelse, liksom. Men illusjonen forsvinner. Hun har også et blogginnlegg om hvordan hun bare troppet opp hos Harald Norvik og spurte om han ville være mentoren hennes. Som 30-åring.

Det er her jeg begynner å svette.

Jeg pleier å si at de to mest unyttige, - ja, rett og slett farlige, tingene vi har lært av våre mødre er å spise opp maten vår, og at vi må være flink, ellers bør vi skamme oss.
Det at jeg har vært flink og spist opp maten min de siste tretti åra, for eksempel -  har i økende grad vist seg å ikke være en god ide. Helt konkret økende. Gudskjelov er jeg flink, og kan lese meg opp på kloke dietter og gå på treningsstudio for å få kiloene av igjen. Men det hadde jo vært like lurt at jeg i utgangspunktet aldri lærte meg å glemme å kjenne etter når jeg er mett, og å spise mye mer enn jeg trenger. Det er fint for treningsstudio- og diettdoktor-bransjen at vi er så flinke alle sammen. Men på det personlige planet? Jeg er ikke så sikker. Jeg vet i alle fall at jeg til og med når jeg er på trening føler at jeg kunne vært flinkere- løpt lenger, løftet tyngre. Jeg føler meg overbevist om at det ikke bare gjelder meg. Selv om du er toppidrettsutøver er du ikke bedre enn din siste sesong. Hvordan skal vi da noen gang bli fornøyd?

Å være flink på jobb er heller ikke bare av det gode. Avdelingsdirektør Eivind Tesaker i kulturdepartementet skapte oppmerksomhet med sin åpenhjertighet i kronikken om hvorfor ting tar tid i det offentlige. Han hevder at byråkratiet er verre enn sitt rykte, og han vet jo hva han skriver om. Jeg har selv ikke så rent få års erfaring på området, og joda, det er ting å nikke gjenkjennende til. Riktignok er jeg ikke enig i teknologikritikken han framfører - i min krok av staten er det faktisk veldig mye mindre papir i omløp etter elektronisk arkivsystem kom på plass, og rapporteringsrutiner er mye enklere. Derimot det at vi har oppmerksomheten fiksert - til det usunne- på å ikke gjøre feil, det kjenner jeg igjen. Jeg tror det er utslag av overdreven flinkhet. Kanskje kan det til og med bikke over i flink-isme, så gjennomgående som det er. Uansett stil eller type eller bedriftskultur kan man finne en måte å være flink på. Enten det er å sjekke med alle, involvere alle, for å være sikker på at ingen har innvendinger. Eller det handler om å stikke nesa si i alt alle andre gjør for å sjekke om det holder mål. Eller om man velger å  være så orientert mot å løse sin egen oppgave så rosverdig som mulig- at å involvere andre eller se helheten bli glemt. Om du er en introvert, ekstrovert, positiv eller kritisk type - det er alltid mulig å være flink.

Og neida, det er slett ikke bare i det offentlige. Her vil jeg gjerne vise til det nyeste innen svogerforskning: Min jobber i et internasjonalt selskap, og han sier at de som jobber på hovedkontoret er lykkelig sysselsatt med rapportering og controlling og papirflytting. At selskapet produserer ett eller annet, bryr de seg mindre om, så lenge lunsjen er varm og kaffeautomaten virker. Mer eller mindre.

Nå skal ikke jeg konkludere ut fra én avdelingsdirektør og én svoger at flinkismen er et samfunnsproblem. Men på det personlige planet mener jeg det helt klart  har sine usunne sider. Det slår seg på kroppen. Fysioterapeuter og kiropraktorer slår seg opp på all vår flinkhet.

Selv er jeg overmoden for å skifte paradigme, kjenner jeg. Det viktigste kan umulig være å  være flink. Det må være en viss balanse i tingene. Å analysere, ordne, beskrive og levere lar venstre hjernehalvdel styre showet, når det er den høyre som faktisk er den hyggelige, kreative, som fryder seg over farger og musikk og duft av deilig mat og vin. Alt jeg ikke fikk gjort (for eksempel å skaffe meg en mentor som en del av bevisst karriereplanlegging da jeg var 30) og alt jeg skal gjøre (lista tar aldri slutt, verken på jobb eller hjemme) drar oppmerksomheta bort fra her og nå. Og hvor blir det av livet da?

Det viktigste er altså ikke å være flink, det er å være tilstede i øyeblikket.

Skal tro om det finnes noen bøker om det, her er jeg definitivt ikke flink nok...

Pust, Margrethe! Pust.

Papirløse forhold

Om teknologiens diskrete inntog i et kvinneliv

Jeg er førtiseks, og det er så gammelt at jeg har levd et liv uten internett, - ja, til og med uten mobiltelefon. Eksen sendte sine første meldinger til meg pr. telefax, til allmenn underholdning på kontoret. Jeg skrev (lange) brev til tanta mi og ringte (lenge) hjem til mor.
Men nå observerer jeg at ting er blitt så og si umerkelig annerledes.  Livet har fakisk endret seg betydelig etter at internett og virkelig bærbare maskiner - putte-i-lomma-maskiner -  ble allemannseie. Og det nesten uten at det kjennes som bevisste valg, engang. Man bare skaffer seg en ny praktisk liten dings, - først en "liten venn" av en datamaskin, så en lånt smarttelefon. Så et kindle- brett, så en iPad. Nå er jeg på min tredje smarttelefon privat, - og jammen har jobben utstyrt meg med en også. Med teknologiens inntog, kom også de praktiske småendringene, de litt endrede vanene, som smått om senn har endret - ja, det meste, egentlig. Nå er det som om det alltid har vært sånn, selv om det bare er snakk om en fem-seks år.

For eksempel slo det meg her en dag at jeg knapt vet hvordan håndskrifta til Mannen, altså han jeg er gift med, ser ut. Hans første melding til meg kom pr sms (riktignok til min mor, men han fant jo rett telefonnummer til slutt).  Vi ble kjent gjennom en blanding av msn-chat og treff ute. Nå har vi lagd oss et bibliotek i vårt felles hjem, men ingen av oss leser særlig i papirbøkene lenger. Vi sitter med hvert vårt nettbrett med e-bok på, i stedet. Mye enklere å smette i veska når man skal på tur. Flytoget betaler jeg med plastkort, flybilletten - bestilt online- bor på telefonen. Den eneste nedsida er vel at selv om reisehåndveska har blitt ganske mye lettere, selv inkludert nødvendige ladere, er det blitt betydelig dyrere å få den stjålet. På den andre sida, er forsikringa i orden, er det en smal sak å få alt sammen erstattet raskt. Dokumentasjonen for kjøp fins i nettbanken, eller er lagret på ditt kundenavn i butikken. Det tar tre dager å få nytt pass, ei uke å få nye kort. Ja, jeg snakker av erfaring her, - jeg skulle til å skrive "bitter", men egentlig er jo "småergelig" mer riktig..

Sosiale medier har også gjort sitt innsmigrende inntog. Først tenkte jeg det var morsomt, men sannsynligvis en kortlevd motegreie. Nå  bruker jeg facebook til å holde kontakten med venner og familie. Mine venninner både i denne og andre byer plukker meg opp på chat for å skravle, eller tipse om konserter, eller avtale besøk og slikt noe. Hovedtyngden av festinvitasjoner eller avtaler om et glass ute kommer via sosiale medier.

Og det er jo ikke bare meg.  Sist helg kom et par stykker innom puben der vi satt og leste spørsmålene i lørdagsavisen for hverandre, fordi Mannen hadde logga oss inn på Places. Riktignok papiraviser, der, da.. for det er stadig noe eget med å sitte å bla i avis på pub på en lørdag. Men i det daglige, sånn til frokosten, får vi begge nyhetene via nettbrettet, - enten på avisens hjemmeside, eller via lenker venner har lagt ut på sosiale media. Koret mitt kommuniserer via ei gruppe på facebook. Kusina mi tvitrer og blogger. Min mor holder seg oppdatert på familens bevegelser via facebook og bruker skype til å kommunisere. Det er mer enn jeg gjør. Men hun er jo farmor, og farmødre og studentforeldre bruker skype. Mor gikk jo også sporenstreks på google etter den sms'en den gangen, men det er en annen historie..

Noen finner jo selvsagt grunn til å bitche over den nye oppkobla hverdagen også. De sier at nå som alle er tilgjengelige hele tida, MÅ man være tilgjengelig hele tida, ellers blir folk sure. De sier det er jo mye tid som går med til å sjekke facebook hele dagen også, og hvor interessant er det nå egentlig å vite hvor langt folk har løpt eller hva de har til middag, i hvilket vær. De sier folk bare skaper seg et glansbilde av seg selv på nettet. De sier at alt dette bare beløper seg til nok en tidstyv.

Men jeg er ikke enig. Jeg er slett ikke tilgjengelig hele tida, selv om jeg har to smarttelefoner. Men siden folk vet det, blir de ikke sure. Jeg liker å se på bilder av konfirmanter og høstfarger som mer perifere bekjente legger ut, for da har jeg en følelse (kanskje falsk, men hva betyr det?) av å vite litt om livet deres. Jeg legger ikke ut alle løpeturene mine, men det er noen som synes det er fint. Noen deler ut klemmer og oppmuntrende budskap så noen andre synes det blir mer enn nok, andre driver politisk agitering eller satser på morsomheter. Folk er nå forskjellige, på nettet som ellers. Noen driver med håndarbeid, andre får hjelp igjennom skilsmissen.

Selvsagt kan det ikke brukes til alt, og selvsagt erstatter det ikke "real life" sosialisering. Og du bør ikke si noe på sosiale media som du ikke kan stå på Stortorget og rope ut. Men det er en fin ny kontaktkanal, og en lettvint informasjonskanal. Jeg sitter heller med ei e-bok eller nettavis enn å se på dagsrevyen, nå om dagen. Og ofte er nyheten først på facebook, om det nå dreier seg om fotball eller valgresultat. Nå som før handler vel informasjonsbehovet til hver enkelt om hvem man kjenner og snakker med.

Det har bare blitt så mye lettere nå. Så lett, faktisk, at det rett og slett har påvirket hele livsstilen. Etter min mening til det bedre.

Men du er selvsagt velkommen til å være uenig.

Min bedre halvdel

Det er ikke umulig at jeg har blitt skjevfordelt i det siste. At jeg har tatt helt overbalanse til venstre.
Og da mener jeg ikke politisk, men rent faktisk. Jeg synes dagene går i ei føyke av ord, utredninger, fakta, detaljer, analyse, instrukser og regler. Jeg er über-praktisk og rasjonell og sørger for å gjøre en ting av gangen, i riktig rekkefølge, og ikke minst, i tide.
Ikke rart hjernen har begynt å kjefte på meg. Venstre hjernehalvdel har gjort revolusjon og tatt helt over kontrollen, og holder et skarpt øye med om jeg holder meg innenfor det flinke piker skal.

Stakkars høyrehjernen har ikke mye å stille opp med. Den behersker jo ikke ordene, så hva skal den si? Jeg synes jeg merker symptomene på at det har gått for langt: Jeg er distre (oversikt og helhet bor i høyrehjernen), og føler at hverdagen er grå og uinteressant. Om natta drømmer jeg fargerikt og følelsesladet- for en gang må jo venstrehjernen sove også. Innimellom blir jeg irritabel og sur for ingenting- sikkert som en reaksjon på all denne rasjonaliteten.

Ok, jeg tar tegninga.  Jeg trenger å slå ut håret, - jeg trenger å se bildene, lukte på luktene, høre musikken, følge magefølelsen. Jeg trenger å danse og leke, jeg trenger å finne på ting, eller bare være. Så høyre hjernehalvdel ikke tror jeg har glemt henne fullstendig.

Hun er jo tross alt min bedre halvdel.

Norsk planlegging- ny bok, nye tanker?

En lesning av Utfordringer for norsk planlegging – kunnskap, bærekraft, demokrati (ISBN 978-82-7634-901-6)

Boka er redigert av Nils Aarsæther, Eva Falleth, Torill Nyseth og Ronny Kristiansen. Redaktørene representerer universitetsmiljøene i Tromsø og på Ås, og boka har bidrag også fra andre høgskoler og universiteter i norge, danmark og UK.

Den uttalte intensjonen fra forfatternes side er «Å bidra til at norsk planlegging blir mer demokratisk, mer bærekraftig og bredere kunnskapsbasert». Det må sies å være i tradisjonen «stor, hårete målsetting» - og er, selvsagt, en prisverdig ambisjon.

I følge «vaskeseddelen» er det lagt vekt på å se teori og praksis i sammenheng, og bryte ned det tradisjonelle skillet mellom samfunnsplanlegging og fysisk planlegging. Boka er rettet mot bachelor- og masterstudenter – samt folkevalgte og planleggere i kommuner, fylker og byregioner.

Man ønsker med andre ord å nå både vidt og bredt, akademisk og praktisk. Denne grupperingen og samlingen av artikler har derfor blitt både en interessant sammenstilling og et stort spenn av innspill. Alt fra tørt lærebokstoff, til saftig demokratidiskusjon, til den rene praksis og den skjære teori. Men om den makter å se alt dette i sammenheng- eller å snakke til hele målgruppen, forblir vel et åpent spørsmål. Mange av artiklene står nokså løsrevet, om enn på egne bein. Sammenhengen overlates til hver enkelt lesers evne og behov å trekke. Boka kan brukes som en take-away-meny, med noe for alle de forskjellige deler av målgruppa.

Tradisjonelle grenser bryter man dog ikke nødvendigvis så lett.

For min del hadde jeg stor glede av sommerens gjennombladning, og fant noe både for praktikeren og plannerden i meg. Her er utsagn jeg føler jeg kan bruke direkte i mitt arbeid overfor planleggingas helhet og mekanikker, og utsagn som heller mer i retning av "quite interesting". Her er betraktninger om dilemmaer knyttet til at prosjektplanlegginga ligger til et annet territorie enn den overordnede organiserende planlegginga, og betraktninger om demokrati og styring, som det er lett å nikke gjenkjennende til.

Siden jeg har fulgt mange av disse forfatterne over mange år, ser jeg også sannheter her som  er gamle nok til at de faktisk har nedfelt seg i gjeldende plan- og bygningslov- og regelverk. Hvordan få en virkelighetsforståelse hos mange nok, som er varig nok og konsistent nok, til at planlegging kan skje med noen horisont? Hvordan koble den inkrementalistiske sak-til-sak – planlegginga med de store vyer om bærekraft (eller andre vyer, hvis man har dem?)

Som jeg ser det, er hovedutfordringen for norsk planlegging å planlegge så lite som mulig, men så mye som nødvendig. Denne utfordringen og disse dilemmaene er ikke nyere enn at plan- og bygningslovens siste revisjon har gjort noen mer eller mindre helhjertede forsøk på å skape redskaper som skal kunne møte dem. For eksempel er det innført pålegg om at kommuner og fylkeskommuner skal ha planstrategier. Retorisk og teoretisk er det et glimrende redskap til å utøve den overordnede politikken med en lettest mulig labb. Men praksis gjenstår: Er det en ny måte å tenke på, både for makthavere, myndigheter og menigmenn, eller er det bare nye ønskelister og nyttårstaler? Eiendomsutvikling er lett å forsvare, ikke minst økonomisk, men hvordan kan en virkelig få til de koblingene forfatterne etterlyser? Hva er egentlig genuint nytt?

Kanskje kapitel 16 om eksperimentell planlegging - som gjennom sin plassering i boka innbyr til kommentarer av typen "artig idé, du" – i virkeligheten er selve svaret.
Du skal ikke forutse, du skal skape. Dermed er det det kreative i planprosessene som bør utløses – planlegging bør være en eksperimentell arena.

PS: Kapitel 17 trenger du ikke lese. Forfatteren later til å ha hatt liten tro på prosjektet og alt for dårlig tid.

It's Now o'clock

På ledelsesutviklingskurs, eller selvutviklingskurs (som er mye av det samme) kan man høre mye rart. Ikke alt skal tas for god fisk, alt bør tas med en god klype salt. Disse menneskene gjør dette først og fremst for å tjene penger. Og når sant skal sies, mye får en overtone av nyfrelst sekterisme som slett ikke er sjarmerende.

Men av og til kan man lære noe genuint nyttig. Selv om det kanskje ikke er nytt, - eller kanskje til og med fordi det ikke er nytt. Gammel visdom har tross alt tålt tidens tann, og da kan den vel også tåle skepsisen til en urban kvinne  i sin beste alder (som forventer effektivitet, skal vi tro reklamen).

På dette kurset -eller  utdannelsen som de selv kalte det- lærte jeg forsåvidt mye nyttig, som jeg selv opplevde og opplever som genuint nye måter å forstå på, og ikke minst nøkler til fruktbare måter å handle på.

De sier all menneskelig handling er kommunikasjon.

Og med den parplyen er det lite dette ikke handler om. Mer om det senere..

I dag kom jeg til å tenke spesielt på konseptet "grunnsorteringer". Nærmere bestemt grunnsorteringen tid.

Jeg har i det siste - som man av og til har- hatt noen dager hvor jeg har vært litt utilpass og "nedpå", ikke tilfreds med tingenes tilstand. Dager hvor jeg tenker at jeg skulle ha sagt det annerledes, gjort det på en annen måte, dager hvor jeg tenker at jeg må komme i gang med ditt eller få gjort datt.

Det er med andre ord ubalanse i min grunnsortering av tid.

Tingen er at man alltid driver på med en tankestrøm av den sorten der. Og hvis man lar den forstyrre

nok, får man faktisk aldri vært helt og holdent til stede der man er. Nå.

Og DET kan man bli riktig så deprimert av. Slike tanker kan nemlig eskalere. Til du faktisk tenker at du MÅ ha en ny jobb snart eller bli seriøst akterutseilt eller sykemeldt. Eller at det varer nok ikke lenge før typen finner seg ei ny, siden han har gjort akkurat det før, eller hva den nå måtte være for fandenskap som synes å male seg selv på veggen.

Medisinen er enkel. Det er bare å la tankene være der, - men å vite at dette er noe du tenker NÅ. Og vende oppmerksomheten til de andre tingene som også skjer akkurat nå. Hvordan tekoppen smaker. Hvilke bevegelser du gjør når du henger opp klær. At du faktisk er på trening, på tredemølla, og at kroppen liker det. At hjertet øker takten når kjæresten gir deg en klem og puster i øret på deg at han er glad i deg. At framtidstankene er tanker du har nå, og i morgen har du kanskje andre. At fortidtankene er tanker du har nå, og fortiden er full av andre ting du også kan tenke på hvis du vil.

Alt som skal til, er å puste. Og følge med hva oppmerksomheten går til. 

Illustrasjon på tidsdybde: Son

http://www.oblad.no/nyheter/vil-gjore-son-til-kulturarv-moteplass-1.7394170

Bildet er fra artikkelen - Bjørn V Sandness

Debatten om byhagene - en matstrategi eller et miljøskapende element?

http://www.theatlanticcities.com/arts-and-lifestyle/2012/07/debating-local-food-movement/2435/#.T_Pf0m8oz5U.facebook

Våre gater og plasser

Hva har en Riksantikvar og en Vegdirektør felles?

Sitat Aftenposten Morgen onsdag 11. januar: "Det var ikke på kjøpesentre eller parkeringsplasser folk fant sammen etter 22. juli. Det var ute, på fellesplassene i byen. På Rådhusplassen skjedde det fordi en trist trafikkstrekning ble omgjort til folkeplass på 1990-tallet. "

Herrene innbyr til en nasjonal dugnad om opprusting av våre historisk viktige gater og plasser.
Se kronikken her:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Vare-nasjonale-gater-og-plasser-6738759.html

Venteblues i vårsøla

Akerselva, du gamle og grå, og to bygninger jeg ser fra stuevinduet..

Noen klarte å dumpe et betraktelig antall liter klor i den stakkars elva vår. Den urbane myten skal ha det til at de på vannverket ble lei av at alarmen på måleinstrumentene gikk i eninga, og skrudde den av. Elva skal være stein dau i tillegg til grumsete av smeltevann og søle. Ikke desto mindre lå det to svaner og en flokk ender og duppet under bruene på Vaterland her om dagen. De må leve av gammelt brød og hundedritt, jeg ser ingen annen forklaring.

Nå er det slike plutselige varme dager da vinteren brått er et fjernt minne, og solbrillene må graves ut fra det sedimentet i veska som har ligget urørt siden i høst. Neste dag er det surt, kaldt, skråstilt regn et lite hakk unna sludd. Men tross alt. Isen er vekk, i helga gikk den på fjorden også. En svarttrost trosser regn og trafikkstøy og fløyter ivei. Trærne trekker pusten, svangre med vår. Like før nå.

Det er nå jeg pleier å få litt blåtoner i sinnet som akkompagnement til fuglesangen. Som en vårgretten binne som har våkna litt for tidlig. Klar for et nytt og bedre liv, det vil si sommer. lange skravlekvelder på utekafeen, solfylte ettermiddager i parken, varme og passelig andpustne turer langs elva. Folk yrer ut allerede på soldagene, med ulltepper diskret plassert i uteserveringsstolene, med singleten klar under skinnjakka. Men jeg tør ikke tro helt på det enda. Fortsatt er det støvlevær. Burde man heller kveile seg opp i hiet og vente et par uker til?

Når vårsola skinner i vårsøla er det jo begrenset hvor lenge det varer. Man lar seg sjarmere, og lar vårfornemmelsene slippe til. Ikke lenge til nå..

Man kjede sæ jo ikkje

.. og dette er hvorfor. (Arbeids)livet i en firefeltstabell!

Hvor er ditt yndlingshjørne?

fig. etter Asle Farner (2003)

Forbrytelse, straff og unyttig lærdom

Eller: Flinke piker blir nå aldri fornøyd heller..

Nå som vi har sentralisert oss, eller re-urbanisert oss (ned fra lia), er det tre minutter til treningssenteret og gangavstand til jobb. Og jeg går til og fra jobb de fleste dagene og trener i snitt to dager i uka. Som egentlig ikke er så verst. Men er jeg fornøyd?

Nei.

Det skulle selvsagt vært mer. Skulle gått hver dag begge veier. Skulle trent fire ganger i uka.

Og dette i stedet for å glede seg over at det urbane livet byr på enkel tilgang på morgenfriske treningsinstruktører, glad musikk og vakre, veltrente baker allerede før frokost.
Nei, jeg bedriver selvpisking - selv når jeg er på trening - fordi jeg ikke var der i går, eller fordi jeg sluntrer unna den 26. repetisjonen.

Jeg har en høne å plukke med mødrene våre. Av de mest unyttige - ja, kanskje direkte farlige lærdommene de har gitt oss er følgende to på topp:

1. Spis opp maten din.
2. Du bør være flink, ellers bør du skamme deg.

Jeg har vært flink og spist opp maten min de siste tretti åra, men det har tapt seg. I motsetning til meg.

Enn om jeg hadde lært å kjenne etter når jeg var mett, i stedet?
Enn om jeg hadde kunnet oppdaget i tide at å være fysisk aktiv er morsomt og deilig, i tillegg til direkte lurt? At fysisk utfoldelse er mye mer enn å konkurrere for å vinne? Det er bare en vinner, alltid. Og selv hun er ikke bedre enn hun var sist. Selv Marit Bjørgen føler seg helt sikkert ikke flink nok alltid. Og hvordan skal vi da noen gang bli fornøyd? Vi som var gjennom en barndom langt unna ethvert kretsmesterskap vet at å løpe er å tape, å hoppe er å falle gjennom.
Men å være i ro er å være lat.. og er man lat, bør man skamme seg.

Å skamme seg fører aldri til noe godt, er nå min mening. Tvert om kan det føre til trassighet.
Mannen her i huset mener at når noe er "godt for deg" smaker det for mye av moralisme. Slik blir det de sa er bra plutselig ikke helt.. bra. Mitt faderlige opphav brukte å si om joggende voksne at de var "innbitt friske" - med et lite snev av nedlatenhet. Han forlot oss som en følge av sitt tredje hjerteinfarkt 62 år gammel.

Litt brutal der, altså? Jeg mener altså ikke å henge ut min egen eller noens mor spesielt- de har jo bare lært det av sine mødre igjen. Men jeg vil gjerne appelere til alle voksne i den globale landsbyen: Gi våre barn smaken på livsglede og skamløshet i tidlig alder! Ikke bare får de et godt liv, men sannsynligvis et langt et også.

Sex and the city

Guna Mori, artist på Folies Bergere ca 1920. Bilde av Walery fra Wikimedia Commons

Ishtar, den gamle gudinnen for seksualitet og kvinnelighet, har flyttet inn på en lurvete strippebar i sentrum av en småby. For, som hun sier, hvor skal man oppnå noen form for tilbedelse i disse tider?

Kollegaen hennes er en lett herjet blondine, som kaller seg Tiffany, etter ei klokke hun stjal fra sin mor da hun rømte hjemmefra, og som så i sin tur ble stjålet fra henne av en kjærest- da han stakk. "Shits happen", som Ishtar lakonisk kommenterer.

Selv om hun, som hun sier, ikke trenger noen mann til å fortelle seg hvor dum hun er, holder Tiffany fast på at hun jobber i underholdningsbransjen. Mai Lai, som har master i kvinnestudier og planlegger å bruke strippeerfaringen i talkshow-loopen etter at hun har skrevet boka, kaller det sexindustrien. Det gjør Tiffany sint.

Denne innledningen til ei historie av Gaiman rant meg i hu forleden da jeg passerte en avisoverskrift om å forby strippeklubber. Den er en god illustrasjon på at spørsmålene - såvel som svarene- er mange. Er det feil å feire eller til og med dyrke seksualitet? I mitt hode: Nei.
Er det feil å utnytte svake, undertrykte og dumme mennesker: Ja. Er det feil å betale penger for en kvalitetsvare som en god danseforestilling er? Nei. Er det respektløst?

Tiffany, naiv som hun er, tviholder på sin verdighet uten å klare det. Mai Lai er den mest kyniske i historien, men også med selvrespekt og attitude. Kan hun klandres for å ville selge det?
Ishtar, den glemte gudinnen, er den tragisk idealistiske figuren. For hun kommer fra en tid kvinnelig seksualitet var en ting å feire, ikke en salgsvare.

Steder hvor man danser, iført lite og ingenting, finnes vel i enhver by av noen størrelse. Og har sannsynligvis alltid gjort det, forbudt eller ikke. Å danse naken i pur glede over sin seksualitet - kvinner som menn- er for meg en vakker, vakker tanke.

Nøkkelen er respekt.

Seksualitet uten respekt kan kanskje se pent ut, men jeg tenker: Det har feil lukt. Og er kaldt å ta på.

Kald skulder varm velkomst

Kald skulder varm velkomst

Å enes om hvordan man skal snakke om arkitektur er ikke helt enkelt... diskusjonstråden her er et case in point.